Far Cry 5

Far Cry-serien er kjent for åpne verdener og karismatiske skurker. I Far Cry 5 kombineres dette i form av en dommedagssekt i indre Montana.

Teksten er opprinnelig skrevet i april 2018, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Far Cry-serien strekker seg så langt tilbake i tid som 2004. Den gang var det Crytek som sto for utviklingen, et selskap senere kjent for spill som Crysis og Ryse: Son of Rome, mens Ubisoft var utgiverne av spillene. Senere overtok Ubisoft produksjonen av Far Cry-lisensen, og fra og med Far Cry 2 har serien vært en av de mest populære seriene det franske selskapet har å tilby. Fra starten av har Far Cry vært forbundet med store, åpne verdener, frihet til spilleren og en imponerende grafikk. I tillegg introduserte Far Cry 3 den karismatiske skurken Vaas, og siden den gang har gode antagonister vært ett av kjennetegnene for serien.

Alt dette til tross har jeg faktisk ikke tatt meg tiden til å utforske Far Cry-serien noe særlig tidligere. Førstepersons skytespill (FPS) var ikke min favorittsjanger da Far Cry 3 og Far Cry 4 ble lansert, og det var ganske enkelt andre spill på den tiden jeg heller ønsket å prioritere. Det har heller aldri blitt tid til å gå tilbake til spillene i ettertid, og Far Cry har dermed blitt en av de seriene jeg bare har kjennskap til uten selv å ha satt meg ned meg noen av spillene i mer enn en times tid.

Med Far Cry 5 måtte dette bli annerledes. Ikke bare kom spillet ut på et bedre tidspunkt rent kalendermessig, men tematikken vi ble lokket med i spillet var også langt mer interessant med tanke på dagens politiske klima. Min generelle interesse for FPS-spill har dessuten økt, og da særlig FPS med fokus på karismatiske skurker og velfortalte historier, slik som Wolfenstein: The New Order og Wolfenstein II: The New Colossus. På toppen av dette lokker Cry 5 med en dommedagssekt med tilsynelatende sterk bruk av kristen symbolikk og språkbruk som sine hovedfiender. Som teolog med forkjærlighet for spill er man nesten nødt til å sjekke ut noe sånt.[1]

I Far Cry 5 tas vi med til det fiksjonelle lille fylket Hope County i Montana, USA. Som nyansatt ved et av de lokale sheriffkontorene følger du sheriffen, visesheriffen og en U.S. Marshall på en helikoptertur inn i det isolerte fylket, hvor en dommedagssekt kalt The Project at Eden’s Gate sakte men sikkert har overtatt kontrollen. Planen er å arrestere den karismatiske lederen Joseph Seed, men Josephs «profeti» om at han ikke vil bli skadet går i oppfyllelse. Helikopteret krasjer, dine kollegaer blir tatt til fange, og selv slipper du så vidt unna. Når du kommer til hektene har Seed-familiens kontroll over Hope County blitt absolutt, og det er opp til deg å mobilisere den lokale motstanden og ta opp kampen mot Josephs tre søsken som kontrollerer hver sin del av fylket i Josephs navn.

Premisset er lovende, men den som forventer en dyp historie i spillet hvor samtidige spørsmål om ekstremisme, politikk og religiøs fanatisme blir diskutert, analysert og problematisert vil gå skuffet hjem. Historien og settingen i Far Cry 5 har absolutt potensiale, men når alt kommer til alt blir det hele rimelig tynt og overfladisk. Her har Ubisoft hatt muligheten til å eksperimentere med spill som fortellermedium, men nøyer seg med å lage en rimelig forutsigbar og standardisert greie. Far Cry 5 er fortsatt et samfunnssatirisk spill på mange måter, men de som først og fremst får gjennomgå er våpenglade landsbygd-republikanere, og selv denne satiren kunne vært gjort bedre. Ikke er Joseph Seed den nyskapende karismatiske skurken man kunne håpe på heller. Alle med kjennskap til Far Cry 3 vil raskt merke at Joseph Seed er Vaas i ny drakt. Det er lov å håpe på mer enn som så.

På toppen av det hele har Far Cry 5 en irriterende måte å fortelle historien på underveis. Etter hvert som du går til kamp mot en av Seed-søsknene vil du bygge opp motstandspoeng i provinsen. Dette kan du gjøre ved å sabotere bygninger, ta livet av fiendens elitesoldater eller gjennomføre spesifikke oppdrag. Når motstandspoengmåleren når et visst punkt vil de intensivere jakten på deg, og samme hva du da gjør vil du bli fanget, havne i en hallusinerende tåke eller lignende, noe som tar deg med til den aktuelle Seed-kommandanten og tvinger deg gjennom halvinteressante historieoppdrag. Måten dette stykker opp spillet på er veldig forstyrrende, og løsningen er så lite elegant at her burde Ubisoft gått noen runder med seg selv for å avgjøre om dette var den beste måten å gjøre det på.

Alt dette betyr ikke at historien i Far Cry 5 er uten sine meritter. Den er bare ikke like god som det jeg i utgangspunktet hadde forventet. Dermed faller desto mer av den avgjørende vekten på spillmekanikken, og her er det heldigvis mye moro å hente. Selv om spillet ikke nødvendigvis er ekstremt nyskapende i de store strukturene, er det noen småting her og der som gjør spillet fornøyelig å spille.

Hope County er en ekstremt åpen lekeplass for deg som spiller, hvor mulighetene til å farte rundt er store. Noen ganger kan det være svært avslappende å bare traske rundt til fots og nyte den vakre, ville naturen. Andre ganger er det greit å knabbe nærmeste firehjuling og trosse samtlige naturvernlover, og noen ganger er det best å bare ta luftveien. Å veksle raskt på denne måten ved å løpe, kjøre, hoppe ut, skyte, sprenge og deretter kjøre videre i fiendens kjøretøy er absolutt givende, til tross for at verken omgivelsene eller «galskapsnivået» aldri er i nærheten av å matche spill som for eksempel Just Cause 3.

Den åpne strukturen gjør imidlertid at man aldri helt vet hva som kan skje. Idet du tror du har full kontroll på en kamp mot en gruppe sektmedlemmer kan en puma plutselig hoppe inn i kampen og angripe deg, slik at du mister kontrollen og må starte på nytt. Jeg har hørt rykter om Far Cry­­-strukturen tidligere, og ryktene viser seg å ha rot i virkeligheten. Den åpne strukturen gjør at man aldri helt vet hva som kan skje, på godt og vondt. Man kan få uforutsette hendelser i kamper som vekker latteren, men det er også veldig irriterende når man forsøker å snakke med sivile og ikke får det til fordi de plutselig løper redde fra en angripende fiende som viser seg å være minst 70 meter unna.

Det er heller ikke til å komme unna at spillet har sine bugs, selv om svært få av dem ødelegger spillet. De aller fleste sørger egentlig bare for å øke humoren ytterligere, men det hender en sjelden gang at man må starte spillet på nytt fordi man blir utsatt for en feil som hindrer spillets progresjon. Den kanskje mest kritiske feilen jeg støtte på var under kampen mot John Seed, en av sektens tre kommandanter, hvor bartenderen som har meldt seg til å være sjåføren din under en biljakt befinner seg milevis unna bilen og dermed sørger for at du ender i en evig loop av mislykket biljakt.

Grafisk sett ser spillet på sin side helt nydelig ut, særlig på PC. Naturen i Far Cry 5 er virkelig skjønn, og det har faktisk hendt at jeg har tuslet til fots for å nyte naturen fremfor å kjøre. Våpen, ansikter, biler og dyr ser meget bra ut. Sistnevnte kommer særlig til syne i form av dyrene du kan velge som dine følgesvenner. Far Cry 5 gir deg muligheten til å spille på lag med en puma, en hund og en bjørn, og særlig de to siste er fantastisk skjønne skapninger man fort kan bruke mye tid sammen med. Teknisk sett kan spillet også by på mange interessante detaljer. Brukergrensesnittet i spillet er meget godt, særlig når det kommer til spillets kart, og det samme er muligheten for å justere spillets HUD og kontrollsystem. Oppgraderingssystemet i spillet er også godt gjennomført og gir deg en stor grad av frihet, og er etter det jeg forstår en forbedring fra de forrige spillene.

Alt i alt er ikke Far Cry 5 den store aha-opplevelsen jeg hadde håpet på, og både historien og tematikken i spillet når dessverre ikke opp til det nivået jeg hadde håpet på. Likevel er dette et spill det er fullt mulig å kose seg med. Det er mye å se og oppleve i spillet, og selv om oppdragene ideelt sett kunne vært enda mer varierte er det mer enn nok innhold og variasjon her til å holde deg gående i timevis.

Score: 7/10

Anmeldelsen er basert på enspillerdelen av spillet.

---

[1] Før denne anmeldelsen ble skrevet i 2018 skrev jeg en artikkel for Gamereactor med tittelen En teologs vandring gjennom Far Cry 5, hvor jeg tok for meg noen av de religionstematiske sidene ved Far Cry 5. Teksten anbefales for de som ønsker en analyse av det religiøse aspektet ved spillet, mens denne anmeldelsen er på sin side mer tradisjonell og ser på spillet som en helhet.