Enslaved: Odyssey to the West

Teksten er opprinnelig skrevet i august 2014 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Studioet Ninja Theory hadde ikke mange spill bak seg da de i 2010 lanserte Enslaved: Odyssey to the West. Faktisk hadde de kun to spill på CV-en: Partyspillet Kung Fu Chaos fra den tiden studioet fortsatt het Just Add Monsters, og det PS3-eksklusive Heavenly Sword. Sistnevnte fikk litt oppmerksomhet ved lansering i 2007 hovedsakelig av to grunner: Det var blant de første PS3-spillene som virkelig demonstrerte hva den nye konsollgenerasjonen betydde rent grafisk sett, og det viste at skuespiller Andy Serkis – best kjent for sine roller som Gollum, King Kong og Caesar – også kunne bruke sine talenter innenfor spillmediet, og at motion capture også kunne brukes i spillsammenheng.

Heavenly Sword solgte greit nok og fikk en brukbar mottakelse. Ninja Theory hadde planer om en trilogi, men det ble med det ene spillet til fordel for å leke med nye konsepter. Resultatet av leken ble Enslaved: Odyssey to the West, et spill som er vesentlig bedre enn de lave salgstallene skulle tilsi.

Enslaved: Odyssey to the West er en forholdsvis fri gjenfortelling av det klassiske kinesiske verket Xī Yóu Jì, bedre kjent som Journey to the West (hvor også den japanske mangaen Dragonball har hentet en god del inspirasjon). Der det opprinnelige verket forteller om en reise gjennom det gamle og mytiske Kina, foregår imidlertid spillet 150 år i fremtiden. Menneskeheten har mer eller mindre gått til grunne etter at maskiner begynte å gjøre opprør mot dem. Storbyene er blitt overgrodde ruiner, og de få menneskene som er igjen lever enten spredt hver for seg, i godt skjulte samfunn eller som slaver under maskinene, som til stadighet er på jakt etter de siste restene av motstandere. På et slavetransportskip over det som en gang var New York sitter muskelbunten Monkey fanget i et bur. En av hans medfanger, den teknologisk begavede Trip, klarer imidlertid å få med seg Monkey på et fluktforsøk, noe hun belønner ved å slavebinde Monkey med et mekanisk hodebånd som maskinene bruker for å kontrollere slavene sine. Med båndet rundt hodet oppstår en kobling mellom Monkey og Trip som tvinger Monkey til å gjøre det Trip ber ham om, og skulle hun dø vil han lide samme skjebne. Trip ber Monkey om å hjelpe henne hjem til sin landsby i vest, og instruksen er klar: Assister, beskytt, bær!

Når et helt spill fremstår som et eneste langt eskorteoppdrag skulle man tro hele prosjektet står i fare for å kollapse under frustrasjon og sinne over elendig AI som gjør sitt ytterste for å sørge for å gi deg en verst tenkelig opplevelse. Derfor er det befriende å oppleve at Enslaved føles heller motsatt. Trip er kanskje ikke den fødte slåsskjempe, men hun har mange ess i ermet som fort gjør Monkey like avhengig av henne som hun er av ham for å komme seg ut av New York og frem til målet. Denne gjensidigheten er med å skape en historie, atmosfære og gruppedynamikk mellom hovedpersonene som få andre eskortespill klarer å matche (med mulig unntak av Half-Life 2 og BioShock Infinite, skjønt sistnevnte kom tre år etter Enslaved). Det hele toppes med animasjoner av Monkey og Trip som er svært teknisk imponerende selv flere år etter spillets lansering, hvor både ansikt og øyne må fremheves som særlig velanimerte. Både Monkey og Trip føles svært levende, noe ikke bare animatørene, men også stemmeskuespillerne må ta litt av æren for. Andy Serkis gjør reprise i Ninja Theory-sammenheng og er både stemmen og skikkelsen bak Monkey, mens Lindsey Shaw (gjør en like god jobb med å bringe Trip til live.

Sjangermessig plasserer Enslaved seg temmelig trygt i en moderne plattform-eventyrsjanger, ikke rent ulikt Uncharted-serien. Vi snakker om nokså lineær progresjon i forholdsvis lukkede miljø, som spes på med solide doser akrobatisk klatring og noen nevekamper mot skumle maskiner av ymse varianter. For den som foretrekker det åpne landskapet som fritt lar seg utforske, vil nok Enslaved dermed fremstå som nokså låst og kjedelig, selv om det ikke mangler på utfordringer underveis. Det er ikke alltid gitt hvor man skal klatre til enhver tid, selv om man stort sett har god kontroll på dette. Det er imidlertid slåsskampene som skaper de største utfordringene, ikke minst når man etter hvert møter store kvanta av sterke fiender. I kamp har ikke Monkey bare knyttnevene til disposisjon, men også en stav som kan skyte, forlenges og trekkes sammen etter ønske (igjen et element fra Journey to the West vi kjenner igjen fra Dragonball). Å lære seg å veksle mellom de ulike hjelpemidlene er nøkkelen for å beseire fiendene, men til tross for de forskjellige bestanddelene blir det litt for mange tilfeller av ren knappemosing etter hvert.

Alt dette pakkes på sin side inn i en vakker drakt, og om ikke annet er ferden fra New York og vestover en som ser bra ut. I likhet med andre postapokalypser har vegetasjonen overtatt det meste av landskapet, og selv om vi i ettertid har sett enda bedre gjennomføringer på dette i for eksempel The Last of Us er dette imponerende for sin tid. Det er noe spesielt å se menneskenes fordums storhet bli overtatt av grønne naturkrefter, og Enslaved er fortsatt et vakkert spill, særlig hvis man tar seg tid til å tukle litt med innstillingene på PC.

Det er ingen tvil om at Enslaved: Odyssey to the West bæres av to bjelker: Historie og teknisk standard. Sett fra et 2010-perspektiv er det absolutt et godt spill for sin tid, og selv flere år senere har spillet stor underholdningsverdi. Mye av dette er takket være samspillet mellom Monkey og Trip, som bærer opplevelsen såpass mye at hvis de ikke resonnerer med deg kan du like gjerne finne noe annet å bruke timene sine på. Er du derimot interessert i gode rollefigurer, spennende gruppedynamikk og litt akrobatisk action, er Enslaved: Odyssey to the West verdt en titt.

Score: 8/10