Embracelet

Det norske multitalentet bak Milkmaid of the Milky Way vender tilbake til sine røtter i denne oppveksthistorien om en ung manns reise fra Oslo til Nord-Norge.

Da jeg for et par uker skrev anmeldelsen av 2017-spillet Milkmaid of the Milky Way, nevnte jeg at jeg har satt som mål å spille flere norske spill i 2023. Fokuset vil først og fremst være rettet mot nye og kommende spill, men jeg benytter også anledningen til å gå gjennom et par norske spill i bakkatalogen. Første spill ut ble dermed Milkmaid of the Milky Way, en forholdsvis imponerende debut av multitalentet Mattis Folkestad. Heldigvis har ikke Mattis lagt spillkarrieren på hylla etter debuten, og i 2020 fulgte han opp med Embracelet, en slags oppvekstroman i spillformat hvor spilleren tas med til Nord-Norge.

Embracelet introduserer oss for Oslo-gutten Jesper, som lever alene sammen med sin mor i en leilighet som hadde passet fint inn på Sagene (detaljer som en rød buss med «buss for tog» skrevet over frontruta plasserer oss trygt i Oslo-konteksten). Jespers bestefar har en helse som begynner å skrante, men en dag da Jesper besøker bestefaren på gamlehjemmet får han et magisk armbånd som kan flytte på gjenstander. Jesper får armbåndet mot at han lover bestefaren å reise til den nordnorske øya Slepp for å oppsøke sine røtter og rydde i noen gamle og uoppgjorte ting som bestefaren ikke vil avsløre for mye om.

Kontrasten mellom storbyen Oslo og den fiktive nordnorske øya Slepp er påfallende, og det er også mye gjenkjennelig i begge miljøene for oss bleke nordmenn. Nord-Norge er ikke akkurat en lokasjon som er flittig brukt i spillsammenheng, og Slepp fremstår derfor som et forfriskende sted å besøke. Innbyggerne på Slepp er ikke mange, og de få som er der etablerer raskt en forbindelse med Jesper, inkludert de få ungdommene på hans egen alder. Dermed blir Embracelet en oppvekstfortelling om å finne seg selv, sine egne røtter, sin egen identitet og kanskje også en første forelskelse. Historiemessig vandrer det hele i nokså gjenkjennelige trakter og fremstår dermed ikke som spesielt nytt eller revolusjonerende, og skrivingen blir dessverre også noe tynn enkelte ganger, men alt i alt er det en fin fortelling som bærer spillet greit i løpet av de få timene det tar å spille gjennom det.

I motsetning til forgjengeren er ikke Embracelet skrevet på rim. Dette kan ta bort noe av sjarmen fra forgjengeren, men til gjengjeld har det sikkert gjort arbeidet med dialogen noe lettere ettersom man ikke har måtte tvinge inn noen nødrim her eller der. Spiller man det på norsk kan man imidlertid få servert herlig nordnorsk dialekt, inkludert noen sterke gloser som i beste Asterix- og Donald-stil er sensurert med #%&!-lignende symboler. Her er det ingen tvil om at skaperens egen bakgrunn skinner gjennom, og det er også her Embracelet er på sitt sterkeste.

I Embracelet er alle omgivelser er gjengitt med skarpe kanter som gir det hele en slags polygonaktig fremstilling som får det hele til å se ut som en kombinasjon av spill fra årtusenskiftet og PlayStation Vita-spillet Tearaway. Det fungerer, men skal man først sammenligne utviklerens to produkter tror jeg at jeg foretrekker den pikselerte 80-tallsstilen til forgjengeren. Det er også synd å melde at Switch-versjonen lider av noen bugs, hvorav spesielt en av dem holdt på å ødelegge hele spillopplevelsen. Musikken er derimot like treffende også denne gangen, spesielt spillets hovedtema på piano (som jeg håper herr Folkestad selger notene til for oss spillinteresserte pianister).

Når det gjelder selve spillmekanikkene får man denne gangen en mer åpen struktur enn det pek-og-klikkspillet med budeia Ruth. Du styrer Jesper i et lite, men samtidig åpent tredimensjonalt miljø, hvor Jesper løper rundt og kan løse oppgaver ved hjelp av armbåndet sitt. Her får man opp to sirkler hvor den ene pulserer frem og tilbake, hvor målet ditt er å trykke når de to sirklene overlapper med hverandre. Det hele fungerer, men det blir dessverre aldri spesielt spennende, og som et resultat blir det åpne miljøet heller ikke spesielt interessant.

Embracelet er en kort, fin fortelling om oppvekst og røtter som absolutt kan resonnere hos enkelte spillere, men om det ikke treffer helt er sjansen også stor for at spillet ikke når helt opp til andre spill med lignende tema eller spillmekanikker. Den nordnorske settingen er derimot gullende fin, og bare dette alene gjør at spillet fortjener å oppleves at en rekke spillere, også de utenfor Norges grenser. Folkestad viser også et tydelig talent som strekker seg over flere sjangre og spillmekanikker, så her er det bare å følge spent med på fortsettelsen.

Score: 6/10