Devil May Cry HD Collection

Capcom pakker inn tre klassiske spill i en samlepakke som dessverre ikke oppfyller de tekniske kravene.

Teksten er opprinnelig skrevet i april 2019 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Som spillentusiast finnes det alltid noen spillserier man kjenner til ved navn og rykte, men aldri tatt seg tid til å teste selv. Dette skyldes ikke nødvendigvis at serien har gitt et dårlig inntrykk eller fremstår lite fristende, men det kan hende at serien ikke har kylt nysgjerrigheten nok til at man ønsker å prioritere serien til fordel for andre ting.

På mange måter oppsummerer dette mitt forhold til Devil May Cry, en spillserie som har vært blant oss i større eller mindre grad siden 2001. Spillseriens fokus på høyt tempo og akrobatisk hack-and-slash med sverd og pistoler har senere gitt inspirasjon til spill som Bayonetta, en spillserie og spillestil jeg er en stor fan av. Serien var dog aldri særlig aktuell for meg da den var på høyden av sin levetid på 2000-tallet, og i ettertid har serien forsvunnet litt i glemmeboken.

Sistnevnte har imidlertid endret seg. De siste par årene har Capcom levert det ene kvalitetsspillet etter det andre basert på sine klassiske serier, og Devil May Cry er en av disse seriene som plutselig har våknet fra dvalen igjen og høstet god kritikk. Jeg fant dermed ut at det nyeste spillet i serien ville være moro å plukke opp, men jeg kjente samtidig at jeg ønsket å pløye gjennom de tidligere spillene. Dermed har Devil May Cry HD Collection blitt kjøpt og spilt for å se hva hele demonjegerserien dreier seg om.

I Devil May Cry-serien møter vi hovedpersonen Dante, en eplekjekk demonjeger med karakteristisk hvitt hår og rød trenchcoat. Dante er ikke som eplekjekke demonjegere flest, for selv er han sønn av Sparda, en legendarisk demon som for 2000 år siden gjorde opprør mot sin egen rase og berget menneskeheten ut av mørket. Som halvt demon har Dante overmenneskelig styrke, noe som kommer godt i kampen mot mørke krefter. Dante selv har derimot ikke like noble intensjoner om frigjøring fra tyranni som hans far hadde, men virker mer å ha kastet seg inn i bransjen fordi det er dette han kan best her i livet.

Vi blir ikke like godt kjent med Dante som person i de tre første Devil May Cry-spillene som man skulle ønske, og det er egentlig først i seriens tredje spill at man får mer fokus på historie og rollefigurer. Likevel klarer serien å levere akkurat nok til å gi en grei ramme for actionspillene, og det er på en måte forfriskende å spille litt eldre spill som vet hva de skal prioritere.

De tre spillene man får servert i HD Collection er svært blandet drops. Det første Devil May Cry-spillet begynte faktisk utviklingsfasen som et fjerde Resident Evil-spill, og dette merker man både på spillets atmosfære samt de mer fastlåste bevegelses- og kamerakontrollene (spillet som til slutt fikk tittelen Resident Evil 4 ble, som kanskje kjent, vesentlig annerledes enn sine forgjengere). Devil May Cry 2 tar en litt mer åpen vri, men er samtidig spillet som tjener som selve definisjonen av ordet «karakterdrap». Det andre spillet i serien er i ettertid husket som det dårligste i serien, og det med rette. Devil May Cry 3: Dante’s Awakening er på sin side spillet hvor serien endelig finner formen og kommer til sin rett. Her finner spillet en god balanse mellom utforsking og gåteløsing, fiendegalleri og et kombo-orientert kampsystem. Her får man også mer historie med filmsekvenser og et utvidet rollefigurgalleri som gjør serien hakket dypere enn tidligere. I samlepakken som helhet er det med andre ord fortsatt underholdningsverdi å finne, selv om Devil May Cry 2 glatt kan hoppes over.

Hva selve HD-pakken angår er det derimot ikke like lett å bli entusiastisk. Pakken ble opprinnelig lansert til PlayStation 3 og Xbox 360 i 2012, før den ble relansert til dagens plattformer (inkludert PC) i 2018. En skulle da ha tenkt at man hadde finpusset samlepakken ytterligere, men her har Capcom virkelig satset på å gjøre så lite som mulig. Den grafiske standarden er knapt nok oppskalert, og hele bildet fremstår som grøtete og kornete gjennom alle tre spillene. Noen form for bildeoppskalering finner man ikke, slik at selv en 24-tommers PC-skjerm av nokså ny art blir for stort for spillet. For å toppe det hele er spillet heller ikke justert for nyere kontrolloppsett, og å sette opp et eget kontrolloppsett kan man dessverre se langt etter.

Musikken i serien kan trekkes frem som et høydepunkt, særlig fra det tredje spillet i serien. HD-pakken har derimot en rar loop-feil som gjør at man hører veldig tydelig når bakgrunnsmusikken slutter før den begynner på en ny runde. Igjen vitner dette om slapt arbeid fra Capcoms side, og det må også trekkes frem som et minus at PC-utgaven heller ikke åpner for japansk stemmeskuespill.

Devil May Cry HD Collection er godt for ett formal, som er å oppleve seriens tre første spill på dagens plattformer. Man får verken mer eller mindre. Selv om spillene i seg selv fortsatt har underholdningsverdi, er det lov å håpe på mer av en HD-samlepakke som gis ut for andre gang i 2018.

Score: 5/10