Blandingen av utforsking og guffen stemning i verdensrommet er like perfekt i 2025 som i 2002.
Cross Older Gaming er retrospalten til Cross Over Gaming hvor vi fokuserer på eldre spill. Noen ganger spiller vi dem for første gang, andre ganger vender vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen for å se hvordan de har holdt seg. Forrige gang kikket vi på Mega Man-spillene på Game Boy, og denne gangen tar vi turen til BSL-romstasjonen i Metroid Fusion.
Min forkjærlighet for Analogue Pocket og mulighetene den gir for å (gjen)oppleve gamle Game Boy-spill har blitt dokumentert både titt og ofte tidligere, sist i den forrige Cross Older Gaming-artikkelen om Mega Man I-V. Terskelen for å utforske Game Boy- og Game Boy Advance-biblioteket har aldri vært så lav som nå, forutsatt at jeg får tak i spillene vel å merke. Når jeg i tillegg fikk den nydelige boka The GBA Pixel Book i julegave, har trangen til å plukke opp flere spill til plattformen bare blitt større.
Ønsket om å utforske GBA-biblioteket ytterligere er imidlertid ikke helt nytt. Ett av de første spillene jeg utforsket da jeg fikk Analogue Pocket var Metroid: Zero Mission, et spill fra 2004 hvor Nintendo bygget opp igjen det første Metroid-spillet fra bunnen av og ekspanderte opplevelsen med en egen ny del på slutten. Resultatet var ikke bare en trofast og oppdatert utgave av det originale Metroid-spillet fra 1986; det var en klar forbedring av kildematerialet som sammen med Resident Evil (Gamecube, 2002) fremstår den dag i dag som skoleeksemplet på hvordan nyversjoner skal lages. Jeg var så fornøyd med opplevelsen den gang at trangen til å kaste meg over enda flere Metroid-spill var stor, og målet var derfor å gå videre til forgjengeren Metroid Fusion innen kort tid.
«Kort tid» er tydeligvis et definisjonsspørsmål, for det skulle gå nesten tre år før jeg fikk somlet meg til å gjøre ord om til handling. Uansett, med et nytt Metroid-spill på trappene i år følte jeg at ventetiden var blitt lang nok, og et gjensyn med Metroid Fusion var på høy tid.
Metroid Fusion var en minneverdig lansering da det ble utgitt i Nord-Amerika 18. november 2002. Spillet markerte det første nye Metroid-spillet på åtte år, og som om ikke det var nok ble det lansert samme dag som Metroid Prime på GameCube. Mens Prime tok Samus med på sitt første tredimensjonale eventyr, markerte Fusion en videreføring av det klassiske todimensjonale formatet som definerte klassikeren Super Metroid fra 1994. Passende, ettersom GBA videreførte klassisk pikselkunst i en tid der stadig flere plattformer gikk over til tredimensjonale polygoner og andre nye grafiske teknikker, noe som førte til at mange SNES-klassikere fikk nytt liv på GBA.
Mens Metroid Prime startet en ny underserie der handlingen foregikk mellom tidligere spill, var Metroid Fusion en fortsettelse på Samus’ fortelling etter begivenheten i Super Metroid. Samus vender tilbake til planeten SR388 hvor hun utryddet metroid-organismen i Metroid II: Return of Samus. Her blir hun angrepet av den nye og ukjente parasitten X, som tidligere ble holdt i sjakk av metroidene. Ved hjelp av en vaksine basert på baby-metroiden som Samus adopterte fra SR388 overlever hun så vidt parasitten, og vaksinen gjør denne i stand til å absorbere nye X-parasitter. Den karakteristiske romdrakten har blitt delvis integrert i kroppen hennes, men restene har blitt sendt til et laboratorium drevet av Biologic Space Laboratories (BSL) som kretser i bane over SR388. Når noe går galt på BSL-stasjonen vender Samus tilbake til den skjebnesvangre planeten, bare for å oppdage at romstasjonen er overtatt av løpske X-parasitter som har tatt over alt liv på stasjonen, inkludert en fryktinngytende variant kalt SA-X som vandrer rundt i hennes egen romdrakt.
I motsetning til Metroid: Zero Mission har jeg spilt Metroid Fusion tidligere, så jeg gikk ikke helt grønn og fersk inn da jeg plukket det opp igjen for noen uker siden. Mye hadde likevel gått i glemmeboka, men den gufne stemningen som dveler over spillet og romstasjonen er vanskelig å glemme når den først har satt en støkk i deg. Det er ikke skummelt i en horrormessig forstand, men det har definitivt en ubehagelig tone og følelse som driver deg kontinuerlig videre i en blanding av desperasjon og overlevelsesinstinkt. Det er denne stemningen som har gitt Metroid Fusion klassikerstatus, og det er gledelig å melde at følelsen er på ingen måter redusert eller foreldet i 2025. Metroid Dread videreførte i stor grad denne følelsen på en god måte i 2021, men Metroid Fusion leverer denne fortsatt på et hakket høyere og hvassere nivå.
Årsakene til Metroid Fusions eminente stemning er mange, men de tre viktigste er pikselkunst, musikk og format. Det er imponerende hvor mange detaljer og følelser utviklerne i Nintendo R&D1 klarte å presse inn i den lille GBA-skjermen, noe de blant annet gjorde i form av utsøkt kontroll over de todimensjonale pikslene og fargepaletten de hadde til rådighet. Dette gjelder selvfølgelig mens du styrer Samus, og fiendedesignet fortjener ros for den tøffe biopunk-opplevelsen, men først og fremst må stillbildene som presenteres med jevne mellomrom hylles for den fantastiske jobben de gjør for spillet som helhet. Det skal mye til for at det ikke går kaldt nedover ryggen på deg når SA-X vandrer inn på skjermen for første gang, og at så store følelser og stemning kan formidles på en så liten skjerm gjør det hele desto mer minneverdig. Å spille det hele på en klar og tydelig Analogue Pocket-skjerm er heldigvis ikke til sjenanse for opplevelsen, og bringer snarere tvert imot spillets nydelige estetikk frem i lyset. Lydbildet til Minako Hamano og Akira Fujiwara topper så det hele, og selv om det ikke når helt opp til Super Metroid når det kommer til minneverdige tema er det helt og fullt Metroid-navnet verdig.
Dette danner et godt grunnlag for å utforske BSL-stasjonen i kjent Metroid-stil, som betyr at du begynner med begrensede egenskaper som styrer hvor du kan gå eller ikke. Mulighetene blir flere etter hvert som du får tilbake evnene dine, noe du gjør ved å bekjempe bosser som i denne omgang kommer i form av store rom-monstre infisert av X-parasitter. Dette er ett av områdene der jeg må innrømme at hukommelsen ikke strakk helt til for å gjenkalle tidligere gjennomganger med spillet, men det gjorde til gjengjeld dette gjensynet desto mer spennende, ettersom jeg sjelden husket hva som kom. Dermed kunne jeg kjempe mot store edderkopper, raske åler og løpske maskiner med desto større iver. Med unntak av et område fylt med vann er det som regel ikke noe problem å navigere seg videre til neste punkt i spillet heller.
Der Metroid Fusion kommer hakket svakere ut er historien. Den overordnede fortellingen i seg selv er mer enn god nok og ganske så minneverdig, men den narrative teknikken føles et steg unna «less is more» og «show, don’t tell»-tilnærmingene som løftet Super Metroid opp til pallplass. Her får du hele tiden ganske klare indikatorer på hvor du skal gå videre, ettersom romstasjonen er delt inn i seks understasjoner hvor din neste destinasjon lyser opp i lobbyen. Du ledes også videre av instrukser fra KI-en på skipet ditt, Adam, som du må synkronisere med underveis i datarommene på stasjonen for å levere statusoppdateringer. Det fungerer, men samtidig tar det også bort noe av autonomien og den selvstendige utforskningsgleden som har løftet Samus og spillene hennes opp til stjernestatus tidligere.
Svakhetene er imidlertid langt ifra nok til å forringe opplevelsen nevneverdig, og etter et sted mellom seks og åtte timers spilletid er det bare å konkludere med at Metroid Fusion fortsatt byr på ett av de beste spillene i Nintendos mest undervurderte serie, og det sier ikke rent lite. Stemningen er like god i 2025 som i 2002, utforskingen av BSL-stasjonen er spennende, og det audiovisuelle uttrykket byr på noe av det aller beste GBA-biblioteket kan tilby. Har du Switch med det utvidede online-abonnementet er spillet lett tilgjengelig, så her er det bare å gripe anledningen mens du venter på Metroid Prime 4: Beyond.
Hvorvidt jeg liker Metroid Fusion eller Metroid: Zero Mission best er ærlig talt vanskelig å si, noe som betyr at det kanskje er på tide å spille sistnevnte på nytt igjen. Spørsmålet er bare om det går tre år til jeg får somlet meg til dette da …