Cities: Skylines II

Finnene i Colossal Order er tilbake med den åndelige arvtakeren til SimCity, men betyr større alltid bedre?

Helt siden døren inn til PC-spillenes verden begynte å åpnes på gløtt for meg på slutten av 90-tallet har by-byggespill vært en liten men sentral del av tilværelsen. Jeg brukte uforskammet mye tid på SimCity 2000, mest fordi det var ett av de få spillene som opphavets ikke-helt-moderne PC kunne kjøre forholdsvis smertefritt. Samtidig er det også en sjanger som stimulerer den organisatoriske delen av hjernen min (som om jeg ikke får nok av det i min arbeidshverdag som administrasjonskonsulent). Det er noe tilfredsstillende med å bygge opp, systematisere, organisere og drifte noe fra bunnen av og få det til å flyte på mest mulig optimalt vis.

Etter at det siste SimCity-spillet ble lansert og krasjlandet i 2013 har det vært stille fra denne serien, om vi ser bort fra mobilspillet SimCity: BuildIt fra 2014. I kjølvannet har en ny konge hersket på tronen, for med lanseringen av Cities: Skylines i 2015 tok det finske studioet Colossal Order by-byggesjangeren inn i et nytt tiår. Med mange verktøy og gode støttemuligheter for brukerutviklede modifikasjoner har Cities: Skylines fortsatt en sentral plass i mange spillinteressertes hjerter.

Gleden var derfor stor da Cities: Skylines II ble annonsert i mars i år, med lansering så tidlig som oktober. Likevel var ikke tiden før lansering helt uten skår i gleden, og bare uka før lansering kunngjorde Colossal Order og Paradox Interactive at spillet ville bli lansert med dårlige ytelse og optimalisering enn det de selv hadde ønsket. Den slags ærlighet er på sett og vis forfriskende, men det gjør en ikke akkurat optimistisk idet man hopper inn i spillet.

Som i forgjengeren handler Cities: Skylines II om å bygge og drifte en by slik du mener den best bør være. Til å begynne med har du din egen lille flekk som grenser til den nærmeste motorveien, og fra denne spede begynnelsen skal du bygge infrastruktur, boliger, industri, næringsbygg, offentlige etater og forbindelser til omverdenen. Det hele skal fortrinnsvis gjøre med et budsjett som går i pluss, men om det skorter på offentlige midler kan du (i motsetning til norske offentlige etater som Nasjonal sikkerhetsmyndighet) ta opp et lån for å finansiere tjenestene dine hvis ikke skatter og avgifter alene dekker behovene.

Har du spilt Cities: Skylines vil de grunnleggende spillmekanikkene være kjente her. For å bygge noe må du først ha en vei som leder dit noe skal stå, og rundt veien vil det være et rutenett som du kan fylle med ferdig formede etatsbygninger eller dedikere til ulike soner. Likevel tar det ikke lang tid før du merker at det har skjedd en rekke små endringer som gjør spillopplevelsen bedre. Det er for eksempel ekstremt hendig at veier nå også kommer med innebygd elektrisitet, vann og avløp, noe som betyr at du slipper å tenke nevneverdig på å bygge dette i enhver krik og krok av byen din. Det er også lettere å navigere i menyene, og i starten av spillet kan du også skru på en opplæringsdel som gradvis leder deg inn i spillets mekanikker.

Mulighetene dine vil gradvis øke etter hvert som byen blir større og du får flere innbyggere, noe som også er med på å gjøre inngangsporten lettere slik at du ikke blir overveldet av alle mulighetene spillet har å by på. For det er uten tvil et spill som åpner for mye detaljstyring og mikroorganisering. En del av dette, som for eksempel de ulike avgifts- og skattereglene knyttet til hver enkelte lille ressurs – trenger man ikke dykke ned i hvis man ikke vil, men det er klart at det hele ville blitt noe voldsomt om det ble slengt opp i fjeset på nye spillere fra første minutt. Likevel føles opplæringsdelen både snill og pedagogisk, og med et relativt enkelt kontrollsystem på PC føles det ikke altfor vrient å komme i gang.

Den trinnvise introduksjonen av nytt innhold kommer i form av et nytt oppgraderingssystem, som kan minne litt om evnetrær man finner i rollespill. Når byen din går opp et nivå får du et visst antall poeng som du kan investere i å låse opp nyheter. Vil du satse mer på kollektivtrafikk kan du legge inn poengene der for å låse opp tog, trikk eller båt, mens de som vil satse på skole kan legge inn poengene for å låse opp høyskoler, universiteter og forskningssentre. Dette gjør at du kan spesialisere deg i mye større grad enn før, noe som gjør det ekstra morsomt å tenke gjennom hvilken retning du vil ta byen din i. Samtidig får du også muligheten til å utvide byen din når du går opp i nivå, og denne gangen har du temmelig store kart å boltre deg på – der forgjengere hadde en begrensning på 36 km² ved lansering, kan du i Cities: Skylines II bygge byer på opptil 159 km².

Det er også lagt til store og små nyheter i hva som kan bygges i spillet, men de beste nyhetene finner man på trafikkfronten, som tross alt var en av de store utfordringene med forgjengeren. Ikke bare kan man nå låse opp parkeringsplasser (som jeg er nokså sikker på ikke var inkludert i det første spillet), du kan nå også bygge rundkjøringer i forskjellige størrelser. Borte er dagene der du måtte knote med mods eller gjøre kløktige grep med vei-verktøyet for å bygge egne rundkjøringer, for her er det gjort med et enkelt klikk. Skulle trafikken din få noen flaskehalser kan det derfor være lurt å se om en rundkjøring kan settes inn for å løse problemet.

Smartere hoder enn meg vil også ha det til at det er gjort noen kvalitetsforbedringer i hvordan innbyggerne oppfører seg og lever sine liv. Dette inkluderer hvordan de velger å kjøre og hvilke ruter de velger dersom alternativ A ikke fungerer som den skal. Dette har jeg derimot lite grunnlag for å vurdere.

Samtidig som man finner en rekke endringer her og der, tar det likevel ikke lang tid før man føler at spillet føles nokså likt forgjengeren i både spillestil og utseende. Der Cities: Skylines kom inn i 2015 og fylte et vakuum samtidig som det ledet by-byggesjangeren inn i neste konsollgenerasjon, mangler oppfølgeren den samme nyskapende innovasjonsfølelsen selv om det har gått hele åtte år mellom de to titlene. Grunnlaget det bygger på et godt, men det føles samtidig litt for trygt til å fremkalle den samme entusiasmen som tidligere.

De tekniske problemene som studioet varslet om i forkant av lansering kommer også til syne, skjønt ikke like ille som fryktet. Mye handler om problemer med å få opp bildefrekvensen over 30 bilder per sekund, men for et spill som dette kjenner jeg personlig ikke på et behov for stort mer. Derimot er det litt verre at spillet krever mye av maskinvaren din for å se så pent ut som promoteringsmaterialet vil ha det til. Med et 3070Ti-kort i en to år gammel rigg burde jeg være mer enn godt nok skodd for denne typen spillopplevelser, men uansett hvor mye jeg fikler og justerer i innstillingene får jeg ikke Cities: Skylines II til å se særlig pent ut. I starten var det også flere tilfeller hvor spillet krasjet, og det måtte en rekke innstillingsjusteringer til for å få en stabil opplevelse. At noe så enkelt som skygger måtte skrus helt av for å få til dette føles både merkelig og unødvendig.

Cities: Skylines II er som de beste spillene i sjangeren en meditativ og avslappende opplevelse for oss som liker å organisere. Det er noe tilfredsstillende å se nye bydeler poppe opp og flyte slik de skal, og når innbyggerne stort sett er fornøyde med det meste du tilbyr dem er det lett å leke med tanken på at man kanskje burde søke seg til en ny jobb som byarkitekt. Samtidig føles ikke spillet som det store hoppet jeg kanskje hadde forventet etter åtte år når teamet både har blitt større, sterkere og bedre kjent. Det er en trygg oppfølger som leverer til sitt publikum, men med trøblete ytelse og en manglende følelse av grensesprengende innovasjon beviser Cities: Skylines II at større ikke nødvendigvis betyr bedre.

Score: 7/10