Child of Light

Child of Light fremstår kanskje som et lite eventyr, men byr på langt mer innhold og dybde enn utseendet skulle tilsi.

Teksten er opprinnelig skrevet i januar 2015, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Det franske spillstudioet Ubisoft har det siste tiåret markert seg som et av bransjens største, ikke minst takket være bestselgende serier som Far Cry, Assassin’s Creed, Rayman, Prince of Persia og fjorårets store (dog skuffende) tittel Watch Dogs. Dette har imidlertid ikke hindret Ubisoft fra å satse på spill i mindre skala enn dem vi har blitt vant til de siste årene.

Selv om 2014 fort kan bli husket som året hvor Ubisoft lanserte det ene halvferdige og problematiske spillet etter det andre, er dette også et år hvor de bør hedres for å ha lansert et mindre, melankolsk og velkomponert spill. Dette spillet heter Child of Light.

Året er 1895, og stedet er Østerrike, hvor den unge hertugdatteren Aurora har mistet sin mor. En natt våkner hun ikke i sin egen seng, men på et alter i en mystisk og eventyrlig rike. Aurora får snart vite at landet hun har våknet opp i heter Lemuria, og landet har tette bånd til Auroras mor. Lemuria har mistet både sol, måne og stjerner, som alle har blitt tatt til fange av den mørke heksen Umbra, og det faller på Aurora å befri og gjenopprette lyset til Lemuria.

Reisen over Lemurias høye fjell og gjennom dets mørke og mystiske grotter slipper heldigvis Aurora å foreta alene. Underveis møter hun flere følgesvenner, den ene merkelige skapningen etter den andre. Den levende lyskulen Igniculus hjelper henne fra starten av, men senere skal Aurora også stifte bekjentskap med en narr, en gnom og en antropomorf mus som med sin veltalenhet og kampdyktighet gir noen klare assosiasjoner til Ripipip i Narnia.

Historien i Child of Lighter ikke den mest originale. Man kan til en viss grad ane hvor det hele vil fare hen, og mangelen på karakterutvikling hos flesteparten av persongalleriet trekker også ned. Samtidig handler det ikke så mye om historiens originalitet, men desto mer om stedene historien tar deg med til og skikkelsene du møter underveis. Karakterutviklingen mangler kanskje, men dette hindrer likevel ikke Child of Light fra å presentere deg for mange sjarmerende innbyggere av Lemuria.

Hva sjarm angår, kommer vi heller ikke unna at hele spillets historie fortelles på rim. Det hele føles som å sitte og spille en moderne tolkning av dr. Seuss iblandet kreative nødrim og krumspring av André Bjerke med et snev av brødrene Grimm-undertoner. Child of Light forsøker med dette først og fremst å fremstille seg selv som et moderne eventyr, noe det også langt på vei klarer.

Med spillene Rayman Origins og Rayman Legends introduserte Ubisoft oss for den herlige grafikkmotoren UbiArt Framework, som kan dataanimere bilder som skannes inn uten behovet for store mengder koding. UbiArt gir en unik mulighet til å la tegnede bilder komme til live, noe som også var kilde til store doser sjarm i Rayman-spillene. UbiArt benyttes også i Child of Light, et eksperiment spillet lykkes svært godt med. I Child of Light har Ubisoft forsøkt å legge seg på en stilart som skal gi spillet et delvis japansk preg. Med tanke på at mine assosiasjoner når jeg ser grafikken går til japanske billedbøker og eventyrbøker jeg hadde som barn, må en kunne si at de lykkes med dette. Her er det ikke snakk om den ekstreme, karakteristiske stilen vi kjenner fra nyere japansk anime. I stedet legger Child of Light seg på en subtil linje med en behagelig og estetisk vakker tegnestil som nok vil appellere til langt flere enn det moderne animestil gjør.

Appellere vil nok også musikken gjøre. I likhet med den visuelle stilarten er spillets musikk tilbakelent og lite dominerende. Selv om dette er behagelig og passer godt overens med spillet i sin helhet, skulle en kanskje likevel ønske at den turte litt mer. Det blir fort litt for mye av det samme når det kommer til det musikalske bildet, og et litt mer dristig lydspor kunne fort vært til Child of Lights fordel. Noen vil nok også savne stemmeskuespill utover fortellerstemmen som av og til dukker opp, men personlig kjennes dette aldri dette som et stort savn.

Rent spillmekanisk sett er det lite som skiller Child of Lightfra tradisjonelle rollespill. Man kjemper mot monstre, og et Active Time Battle-lignende system (kjent fra Final Fantasy IV-IX og Chrono Trigger, for å nevne noen) fylles opp underveis i kampen og bestemmer når de ulike rollefigurene kan angripe. Den store forskjellen er at siste del av tidslinja som bestemmer hvem sin tur det er til å angripe, er farget med en annen farge enn resten av linja. Dersom en blir angrepet når en “befinner” seg på denne linja, blir en rykket tilbake på tidslinja og angrepet man har begynt å forberede avbrutt. Dermed kan det lønne seg å tenke strategisk og ikke bare denge løs på samme fiende hele tiden, men skifte mål etter hvor i løypa de måtte ligge.

I hovedsak spiller du som Aurora og en av hennes følgesvenner. Sammen slår dere fiender, går opp i nivå og lærer dere nye egenskaper. Hver følgesvenn har sine spesielle evner og egenskaper, så å rullere på dem under kampene kan være en fordel. Det er imidlertid flere av rollefigurene som fort havner i bakgrunnen, og her savnes det bedre karakterutvikling underveis. De varierte monstrene man møter underveis gir også kampene en viss variasjon, men det kan samtidig fort få følelsen av å være gjentakende og lite variert. Litt mer variasjon i kampene, kombinert med et større utvalg av angrep og utvikling av nye angrep, kunne fort plassert spillet enda høyere på skalaen.

Alt i alt er det likevel imponerende hvor mye man faktisk får for pengene i Child of Light. De ti timene pluss man bruker på spillet er stappfullt av innhold, og til å markedsføre seg som et såpass lite spill er Child of Light mettet med overraskende mye innhold og kvalitet. Ubisoft viser med spillet at størst ikke alltid betyr best, og at små, vakre eventyr kanskje er det vi trenger mer av fra store selskaper som dem.

Score: 8/10