Brothers: A Tale of Two Sons

Med Brothers: A Tale of Two Sons tar filmregissøren Josef Fares turen over fra film til spill. Resultatet er en vakker og rørende fortelling.

Teksten er opprinnelig skrevet i januar 2014, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Med filmer som Jalla! Jalla! og Kopps er den svenske filmregissøren Josef Fares kanskje ikke akkurat mannen man forbinder med sjelsettende eller dype opplevelser. Snarere er det humor og absurditeter man forbinder med navnet. Kan hende har Josef sett seg lei av humor-stempelet, eller kanskje har han alltid hatt ambisjoner om å forsøke seg på flere sjangre og medier. Uansett er det ikke mye av de klassiske Fares-kjennetegnene som henger igjen når mannen nå har tatt steget over fra film til spill og forent krefter med Starbreeze, studioet bak The Chronicles of Riddick-spillene (som visstnok skal være bedre enn filmene). Resultatet, en kort nedlastbar tittel kalt Brothers: A Tale of Two Sons, er langt ifra en humorkavalkade, men snarere et vemodig, melankolsk og stemningsfullt spill ment å vekke følelser.

De to brødrene Naiee og Naia har opplevd et av de verste mareritt et barn kan tenke seg: de har mistet sin mor i en drukningsulykke. Nå står de imidlertid i fare for å bli fullstendig foreldreløse idet faren får et alvorlig illebefinnende. Landsbyens vismann forteller dem at det er lite han kan gjøre, og at det bare finnes ett håp for faren: han må drikke helbredende vann fra det sagnomsuste Livets tre. Brødrene må med dette begi seg ut på en ferd ingen har tro på kan lykkes.

Historieformidlingen i spillet skjer ikke via tekst, heller ikke gjennom filmsekvenser eller lange dialoger. Innbyggerne i det tydelig nordisk inspirerte fantasylandskapet snakker bare uforståelig babbel (ikke helt ulikt simlish i The Sims-spillene), og historien forteller derfor via situasjonsskildring, gestikulasjon og en hel del peking. Vi forstår at guttene må komme seg til et uframkommelig sted. Vi forstår at guttene er brødre. Vi forstår at yngstebror Naiee har vannskrekk som følger av morens drukningsdød. Den dialogløse historieformidlingen gjør jobben sin utmerket, og selv om selve historien drar litt langt ut mot slutten er det en fascinerende form for historiefortelling vi blir vitne til gjennom spillets gang.

Som nevnt foregår Brothersi et fantasylandskap som tydelig henter inspirasjon fra nordisk geografi, historie og folklore. Landsbyarkitekturen minner om en nordisk landsby fra senmiddelalderen, landskapet har høye fjell og dype fjorder (for ikke å glemme landskap dekket av snø og is), og på veien venter det både ulver, kjemper og troll. Den skandinaviske tonen er ikke til å ta feil av. Det faktum at Brothers handler om en reise gjennom et landskap hvor historien fortelles dialogfritt gir deg en også noen Journey-assosiasjoner på toppen av det hele.

I spillet møter man et vakkert landskap skildret med klare farger og karakteristisk stilart. Nettopp derfor er det skuffende å se at PS3-versjonen sliter kraftig med å kjøre spillet så sømløst som det burde. Til stadighet merker man at skygger og konturer veksler i detaljnivå mens man ser på, og på enkelte tidspunkt kan man til og med ta spillet i å hakke.

Det er egentlig synd at PS3-versjonen sliter såpass mye som den gjør, for spillet er på alle måter ment å spilles med en håndkontroll i neven (for PC-versjonen er dette til og med et krav). Årsaken er spillets unike kontrollsystem. Med den ene styrespaken og skulderknappen styrer du Naiee, og med den andre styrespaken og skulderknappen styrer du Naia. Mer komplisert enn dette er det ikke, og samtidig kan det oppleves komplisert nok til tider, ikke minst dersom brødrene står på motsatt side på skjermen i forhold til styrespaken som styrer dem. Samtidig er dette en treningssak det er fullt mulig å mestre (de som har spilt Animal Crossing-minispillet i Nintendoland på Wii U vil ha et fortrinn her).

Ved å styre begge brødrene skal man komme seg gjennom det utfordrende landskapet ved å løse gåter og bruke mekanismer. De to brødrene har forskjellige styrker og svakheter, og er dessuten i stand til å fremkalle ulike svar hos menneskene og skapningene de møter underveis. Man bør derfor alltid snakke to ganger med dem man møter: En gang som Naiee og en gang som Naia.

Engasjerende som dette er til tross, blir det imidlertid aldri særlig utfordrende, og jeg skulle ønske Starbreeze kunne brynt de små grå noe mer. En annen åpenbar svakhet med spillet er mangelen på en samarbeidsmodus. Et spill hvor tanken om å styre to hovedpersoner er sentral burde absolutt lagt til rette for at to spillere kunne spilt dette samtidig.

Hvorfor en samarbeidsmodus mangler forblir en gåte for meg, for når det kommer til stemningen er Brothers: A Tale of Two Sonset spill jeg absolutt kunne tenkt meg å dele med en medspiller. Spillets føles som en fin blanding av Journey og nordisk folklore, og de knappe tre timene spillet krever av oss presenterer en reise preget av både sorg, melankoli og smil. Fares viser med Brothers at han mestrer både nye sjangre og medier, og jeg sier ikke nei takk til flere tilsvarende opplevelser i fremtiden.

Score: 8/10