Bayonetta

Bayonetta fremstår kanskje som en surrealistisk figur, men når du først blir kjent med henne oppdager du raskt at hun er verdens kuleste (spill)heks som byr på knallgod action.

Teksten er opprinnelig skrevet i februar 2013 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

I 2007 ble Capcom-underavdelingen Clover Studio lagt ned, og dermed var det slutt for det tre år gamle studioet som i løpet av sin korte levetid hadde servert titler som Viewtiful Joe, Okami og God Hand. Noen av studioets nøkkelpersoner nektet derimot å gi opp samarbeidet, deriblant Resident Evil-skaper Shinji Mikami og Devil May Cry-hovedmann Hideki Kamiya. Sammen med Atsuki Inaba og Tatsuya Minami gikk de ut og etablert PlatinumGames, et studio som siden den gang har blitt kjent for sine heseblesende spill med presist kontrollsystem og ramsalt action.

Etter to år var PlatinumGames klare med sine tre første spill. Wii-spillet MadWorld og DS-spillet Infinite Space ble bare sånn passelig godt mottatt, men det tredje spillet skulle bli en stor gjennombruddstittel for studioet som fremstår som selve inkarnasjonen av deres designfilosofi. Dette spillet ble lansert i Japan sent i 2009 og gikk under det klingende navnet Bayonetta.

I Bayonetta introduseres vi for skyggehistorien av vår egen hvor de to fraksjonene Lumen Sages og Umbra Witches har styrt det meste av historiens gang i en skjør balansegang seg imellom. For 500 år siden brøt systemet imidlertid sammen, og Umbra-heksene ble så å si utryddet gjennom blant annet hekseprosessene. Med dette bakteppet blir vi så kjent med Bayonetta, ei heks som våkner opp fra sin dype søvn i vår egen med et hukommelsestap på kjøpet. Det hun derimot kan innmari godt er å banke engler, som i Bayonetta betyr skapninger som setter de mest obskure skapninger hos Dante og Lovecraft i skammekroken. Dette gjøres ved hjelp av en form for magi knyttet til håret hennes, som for øvrig klærne hennes også er laget av, noe som betyr stadig mindre klær på kroppen når mye magi kanaliseres og monstre manes frem. I tillegg stiller Bayonetta med intet mindre enn fire pistoler festet til hver hånd og fot. Nå må hun til den europeiske lilleputtstaten Vigrid (noe som gir helt andre assosiasjoner her til lands) og utforske både egen fortid og pågående hendelser. Dermed er det bokstavelig talt duket for hæla i taket-action.

Lederen for utviklingen av Bayonetta er Hideki Kamiya, mannen som står bak den smått legendariske hack-and-slash-serien Devil May Cry. Bayonetta følger i samme fotspor når det gjelder sjanger og følelse, men med sine egne mekanismer, stil og en hovedrolleinnehaver som virker som en ekstrem personifisering av sadomasochisme med en ustoppelig hunger etter kjærlighet-på-pinne. Det er ingen tvil om at figurdesignet i Bayonetta spiller på sex, men fremfor å redusere henne til et objekt blir Bayonetta en figur som eier sin seksualitet så til de grader at den er med på å styrke henne fremfor å redusere henne til nok et pikselert eksempel på dårlig kvinnelig representasjon. Det er mye som får både spillet til å funke, men ett av elementene er hvordan den småharry historien gir oss akkurat nok drypp underveis til å holde interessen oppe. Spillet tar aldri seg selv høytidelig (noe som blant annet vises ved at rollefiguren Enzo åpner spillet ved å stå og urinere på Kamiyas grav), men ønsker samtidig å servere action som holder spilleren gående, noe de også langt på vei klarer.

I likhet med sin åndsfelle Devil May Cry er formålet i Bayonetta å knerte motstandere med overdådige og ekstravagante angrep i en så lang kombinasjonsrekke som mulig. For å klare dette er du avhengig av å mestre et kontrollsystem som tilbyr en mengde med angrepskomboer. Det er nettopp her PlatinumGames sin fantastiske designfilosofi kommer til syne. Her har de klart å konstruere et kampsystem som er enkelt å plukke opp og lære seg, men som virkelig krever helhjertet dedikasjon og iherdig trening å mestre. Spill av denne sorten har fort en evne til å miste piffen på grunn av et kampsystem med lite variasjon (de ulike Warriors-spillene) eller så komplisert at selv den beste lar seg avskrekke. Bayonetta går den perfekte balansegangen mellom disse to med en forførerisk eleganse, og utvider etter hvert det intuitive systemet med stadig flere komboer og våpen. Kanskje mestringsfølelsen er knyttet til muligheten for å terpe på ulike angrepskombinasjoner under lasteskjermene, men det er i så fall enda et genialt grep.

En sentral del av kampsystemet er det såkalte Witch Time-systemet. Ved å dukke under fiendens angrep på akkurat rette tidspunkt, aktiverer man et system hvor fienden beveger seg senere mens Bayonetta løper raskere rundt enn normalt. Ved at timingen sitter som den skal, får man fort muligheten til å snu kampen til egen fordel. Perfekte komborekker, heftige angrep og velplassert bruk av Witch Time gir deg også muligheten til å iverksette såkalte torturangrep, hvor fiendene kastes inn i grusomme maskiner og krøstes til blodig pinneved. Det er brutalt, men det er samtidig så overdrevet at det er umulig å bli sjokkert av det.

Tempo er et stikkord i Bayonetta, enten det er snakk om kampene, omgivelsene eller lyden. Man har ikke før kjempet seg gjennom horder av skapninger før man støter på monumentale bosser som må bekjempes i en stil som minner om en kombinasjon av God of War og Shadow of the Colossus. Man rekker knapt å ta seg en pust i bakken før man deretter må forsere et terreng som ville vært fullstendig ufremkommelig for en allmenn dødelig. Om alt dette uteblir, kan man nok likevel stole på at det musikalske lydsporet vil holde adrenalinet oppe. Musikken står i stil med resten av spillet, og selv om man nok mot slutten av spillet kan begynne å bli lei av å høre Fly Me To The Moon er lydsporet i sin helhet absolutt engasjerende.

Uten sine feil og mangler er imidlertid ikke Bayonetta. Den konstante bruken av såkalte quick timer events blir fort direkte plagsomt, og intet spill som benytter slike funksjoner aktivt unngår å lide under det. Det største problemet er imidlertid den variable ytelsen, som mildt sagt kan være frustrerende om du spiller på feil plattform. Spesielt PlayStation 3-versjonen av spillet lider av en usedvanlig dårlig konvertering med hinsides lange lastetider. Her får man et grøtete og uskarpt bilde på toppen av en særdeles ujevn bildehastighet, noe som skyldes et dårlig håndverk i prosessen med å konvertere spillet fra Xbox 360 til konkurrenten. Det er virkelig synd, for grafisk sett er Bayonetta virkelig vakkert for sin tid.[1]

Ser man derimot bort fra en særdeles svak PS3-konvertering er Bayonettaet spill som fremdeles er verdt å plukke opp. Action-nivået er høyt, kombinasjon av harry og galskap er på et herlig nivå som bare det beste fra Japan kan servere, og tempoet gir uttrykket «hæla i taket» ny betydning (og ikke bare fordi Bayonetta kan endre tyngdekraften til sin egen fordel). Med Bayonetta markerer PlatinumGames seg som ett av de store selskapene det er verdt å følge med på i årene som kommer.

Score: 9/10

---

[1] I årene etter at denne anmeldelsen ble skrevet har Bayonetta blitt lansert til en rekke plattformer, deriblant Switch og PC, samt en 10th Anniversary Edition til PS4/Xbox One. Alle disse versjonene har en akseptabel og brukbar presentasjon og ytelse.