Astro Bot

3D-plattformspill av høy kvalitet levert av noen andre enn Nintendo er tilbake!

Den beste delen med lanseringen av PlayStation 5 var Astro’s Playroom, et lite og samtidig innholdsrikt 3D-plattformspill som følger med konsollen. Da jeg testet spillet i 2020 var jeg svært fornøyd med den velpolerte og superkoselige opplevelsen, og den største innvendingen var at spillet burde fått mye større plass og blitt et stort, selvstendig plattformspill på lik linje med andre titler.

Jeg var tydeligvis ikke den eneste som mente dette, for i sommer annonserte Sony at Team Asobi snart var klare for å la Astro kaste seg ut i et fullskala eventyr på PlayStation 5. Mens Astros plattformeskapader tidligere har vært bundet til enten PlayStation VR i form av Astro Bot Rescue Mission (som for øvrig er kjempebra) eller innebygde titler som kan misoppfattes som en tech-demo (ikke gjør den feilen; Astro’s Playroom er kjempebra), har han denne gangen fått et «ordentlig» spill.

Historie er det ikke så mye å skimte av i Astro Bot. Robot-gjengen reiser gjennom verdensrommet i et PlayStation 5-formet romskip idet de plutselig blir angrepet av et slemt romvesen som stjeler skipets prosessor. Romskipet krasjlander og de øvrige kjernekomponentene blir spredt utover fem forskjellige stjernetåker i galaksen, og Astro må dermed reise fra planet til planet for å redde vennene sine og sette sammen romskipet igjen.

Allerede fra starten av er det åpenbart at du står ovenfor et særdeles sjarmerende og velpolert plattformeventyr av den tredimensjonale sorten. Astro har mange små fakter som gjør ham til en herlig plattformhelt å styre, alt ifra hvordan han vinker til deg til hvordan han kommer med små japanske fakter som «yoisho» (som kan oversettes med «hal i og dra», «hiv og hoi» eller andre begrep man bruker når man tar i et tak) når han haler og drar i ting. Sjarmen understøttes av den grafiske presentasjonen, som jeg tør å påstå er fullstendig plettfri. Det hele kjører silkemykt med en oppløsning på minimum 1440p i 60 bilder per sekund, og ikke en eneste gang er det antydninger til at disse parameterne brytes. Når dette på toppen av det hele kommer med enormt imponerende lys- og refleksjonseffekter der omgivelsene til enhver tid gir perfekt gjenskinn i Astro Bots deksel og frontpanel, skal det la seg godt gjøre at dette spillet ikke vinner et par priser ved årets slutt for beste visuelle presentasjon.

Samtidig er det ikke bare et vakkert utseende som gjør at spillet blir så sjarmerende. Hver eneste verden er nøye gjennomtenkt og proppfulle av detaljer og leken kreativitet. De fleste verdenstypene har vi sett før, men måten de løses på vitner likevel om kreativ skaperglede og et ønske om å tenke nytt som vi ikke ser altfor ofte. Utformingen og designet av hver bane er i tillegg så bra gjennomført at man lett kan plukke opp spillet uten all verden med spillerfaring. Jeg har sett både små barn og voksne spillere som ikke har spilt mange plattformspill kose seg med Astro Bot, fordi de raskt og intuitivt plukker opp både kontrollsystem og skjønner hvor de skal gå. Tradisjonelt sett er det Nintendo som har vært best på å løse slike oppgaver i plattformspillenes verden, så her skal Team Asobi ha ekstra skryt, for å løse dette uten verbal kommunikasjon er en krevende oppgave. Det største ankepunktet er imidlertid fiendegalleriet, som er nokså begrenset og etter hvert også blir litt kjedelig. Store bosskamper bøter heldigvis på noe av dette.

Navigasjonen og kontrollsystemet er også et område der Team Asobi briljerer. Astro kan naturligvis mange av de vanlige plattformegenskapene som å dobbelthoppe, sveve litt og slå fra seg, men i tillegg kan du plukke opp ulike hjelpemidler som utvider arsenalet ditt. En hund på ryggen som skyter deg i rakettfart bortover, ei høne som skyter deg i rakettfart oppover og ape-hender som tar tak i store spretterter og skyter deg i rakettfart i en buet bane er bare noe av det som serveres her, og hvert verktøy føles intuitivt å bruke. Mye av årsaken til dette er at utviklerne utnytter DualSense-kontrolleren til det fulle, på en måte som får meg til å stusse på hvorfor flere Sony-studioer ikke gjør dette mer aktivt. Her blir alle nyanser i spillopplevelsen kommunisert inn i håndkontrolleren, slik at du kan kjenne forskjellen på hvorvidt du går gjennom gress, snø eller sand. Dette øker innlevelsen og moroa betraktelig, og forhåpentligvis kan Team Asobi-ansatte reise rundt til andre Sony-utviklere og lære dem hvordan dette kan implementeres på best mulig måte i andre spill.

Det store trekkplasteret med Astro Bot er naturligvis alle robot-vennene som skal reddes underveis. Mange av dem er bare blanke og personlighetsløse utgaver av hovedpersonen selv, men der serien virkelig skinner er når du møter en robot utkledd som en av de mange minneverdige figurene fra PlayStations historie. Det får du servert også denne gangen, og med 300 roboter å samle får man alt fra de mest kjente og kjære rollefigurene til noen fryktelig obskure funn som bare de utvalgte vil sette pris på. Her møter vi en rekke roboter fra Sonys egne serier som Uncharted, God of War, Horizon og Ape Escape, for å nevne noe, men også fra tredjepartsutviklere som har gitt ut spill som mange forbinder med PlayStation, deriblant Resident Evil, Yakuza/Like a Dragon og Persona. Å finne hver enkelt robot på hver bane blir dermed et høydepunkt og mål i seg selv, fordi du aldri vet når neste nostalgibølge slår inn over deg.

Det hele er skamløs Sony-reklame, ja visst, men når det gjøres på så koselig vis skal de nesten få lov til å mimre tilbake til PlayStations 30-årige historie (Super Smash Bros.-serien gjør jo mye av det samme for Nintendo). Samtidig er det litt tvilsomt at såpass mange figurer fra spill med høyere aldersgrenser klemmes inn i et spill for spillere i alle aldre. Dette er ikke et problem eksklusivt for Astro Bot, ettersom spill som Fortnite lider av det samme, men det skaper likevel et tankekors. Det største vemodet er likevel å se alle de fantastiske rollefigurene fra PlayStations historie, fra en tid der de var mer vågale, kreative, sprø og turte ta flere sjanser, men som vi ikke har sett eller hørt noe fra på mange år. Hvor lenge er det vel ikke siden vi fikk noe nytt fra PaRappa the Rapper, Gravity Rush, Wild Arms eller Sly Cooper? En rik arv er vel og bra, men Sony må samtidig ikke glemme fremtiden. Dessuten er det noen åpenbare mangler blant robotene man samler, til tross for at man skal finne hele 300 av dem.

Vi kommer ikke unna at musikk er en sentral del av et godt plattformspill, og her har Kenneth C. M. Young alltid levert i Astro-serien. Astro Bot er slettes intet unntak, og hver eneste bane byr på levende og muntre toner som både setter stemningen og fester seg i hjernebarken. Gamle travere vil ha hørt toner som Tite Mines og Cooling Springs før, men både bruken og innpakningen her er upåklagelig. Dessuten er jeg den siste som vil kritisere spillmusikk for å hente frem igjen gamle klassikere, for den slags er bare til glede og belønning for gamle travere.

En liten del av meg fylles med vemod når jeg spiller Astro Bot, ettersom spillet gir meg mange minner til gamle spillopplevelser som jeg føler det ikke finnes altfor mange av i dag. Fargerike og kreative plattformspill som passer for alle føles som en mangelvare nå til dags, og det er plass til at flere enn Nintendo bryner seg på sjangeren. Heldigvis har Team Asobi nå fått friheten de trengte til å la kreativiteten få fritt spillerom, og resultatet er nesten upåklagelig. Med litt flere fiender og enda større variasjon kunne dette blitt en innertier, men at Astro Bot kommer til å figurere på flere topplister ved årets slutt er det liten tvil om.

Score: 8/10