Assassin’s Creed Unity

Med Asssassin’s Creed Unity tar serien for alvor steget over til PlayStation 4 og Xbox One. Resultatet er noen klare og tydelige forbedringer til den kjente formelen.

I november 2020 gikk Ubisoft på en aldri så liten smell her til lands. Den såkalte Ultimate Edition av det kommende storspillet Assassin’s Creed Valhalla ble solgt for skarve 109 kroner, en pris som var 91% lavere enn den ordinære prisen (en feil som uten tvil skyldes at noen hadde glemt å konvertere 109 euro til 1099 kroner). Feilen varte ikke lenger enn et par timer, men det var mer enn nok tid til at flere nordmenn rakk å kaste seg rundt og sikre seg et eksemplar av spillet i håp om at Ubisoft lot dem beholde denne usedvanlige gavepakken. Overraskende nok tok Ubisoft feilen på sin kappe og lot de heldige nordmennene beholde spillet, nærmest som en slags vikingrabatt.

Ettersom jeg var blant dem som sikret meg Assassin’s Creed Valhalla Ultimate Edition for en liten pris, fant jeg ut at tiden nå er inne for å ta igjen det tapte i Assassin’s Creed-serien. Dette er selvfølgelig ikke noe man må, men jeg føler jeg får større utbytte av et nytt storspill når jeg ser alle endringene som er foretatt fra tidligere spill i serien og kan se de store linjene. Dermed vil jeg i løpet av de kommende ukene og månedene spille meg gjennom flere Assassin’s Creed-spill før jeg til slutt kaster meg over Valhalla. Siden mitt forrige spill i serien var et forsinket møte med Assassin’s Creed IV: Black Flag i 2018, er første spill ut i Operatione Assassino (som jeg har døpt prosjektet) spillet som kom utelukkende til en ny generasjon av konsoller, nemlig Assassin’s Creed Unity fra 2014.

Med Assassin’s Creed Unity sier vi farvel til kolonitidens Amerika og vender blikket tilbake til hjemlige trakter. Turen går denne gangen til Frankrike og de siste tiårene av 1700-tallet, hvor vi blir kjent med Arno Dorian. Som barn blir han med sin far Charles på et viktig besøk i Versailles, og selv om Arno får streng beskjed om å vente på avtalt sted sniker han seg raskt bort for å leke med sin nye venninne Élise de la Serre. Da Arno til slutt vender tilbake finner han at faren er myrdet, en hendelse som merker Arno for resten av livet med skyldfølelse. Den foreldreløse Arno blir adoptert av François de la Serre, Élises far, men når opptakten til revolusjonen begynner noen år senere finner Arno ut sannheten: Hans far var en snikmorder, og de la Serre-familien tilhører tempelridderne. Etter et opphold i Bastillen kommer Arno i kontakt med snikmorderordenen, og fast bestemt på å gjøre bot for dem som har dødd på grunn av det han selv mener er hans egen uforsiktighet begynner Arno å kjempe snikmordernes sak mens revolusjonens bølger skyller inn over Frankrike.

Arnos historie fremstår nesten som en ny utgave av Ezio Auditore fra Assassin’s Creed II. Vi har en ung, eplekjekk mann med sansen for vakre kvinner som hopper rundt omkring på byens tak uten å tenke stort over konsekvensene for dem som er rundt ham. Det er ikke før de rundt ham begynner å dø at Arno våkner opp til sitt sanne kall og blir en snikmorder. Det er en historie vi langt på vei har hørt før, til tross for en ny tidsepoke og ny setting, og Arno fremstår som en litt kjedelig helt sammenlignet med sine forgjengere. Likevel fungerer historien i Assassin’s Creed Unity nokså bra, noe et bra støttegalleri og en spennende setting kan ta æren for, ikke minst siden spillet trekker trådene tilbake til den faktiske tempelridderordenens undergang i Frankrike 13. oktober 1307 og henrettelsen av stormesteren Jacques de Molay. Selv de små snuttene med innblikk i nåtidskonflikten mellom snikmordere og tempelriddere fremstår en smule interessant i dette spillet, til tross for at dette er noe av det svakeste i serien generelt.

Spillet sliter derimot litt mer når det kommer til de historiske personlighetene knyttet til den franske revolusjonen. På den ene siden klarer spillet å skildre det politiske kaoset som rådet i Paris på denne tiden og hvor brutalt denne revolusjonen gikk for seg. Vi kan lett se på revolusjonen som noe så enkelt som begynnelsen på det moderne franske demokratiet, men Assassin’s Creed Unity kan bidra til en sunn korreksjon av denne glamorøse oppfatningen av det blodige kaoset. På den andre siden er det ikke alltid like lett å huske de ulike personlighetene man møter på eller skal eliminere. Kjennere av fransk historie vil sikkert oppleve dette lettere enn oss andre, men jeg merket meg at en del av de historiske rollefigurene fort gled litt inn i hverandre fordi de manglet særpreg eller fokus.

Til tross for visse problemer knyttet til historie og rollefigurer er det derimot mye spillet gjør riktig, i hvert fall når det kommer til det tekniske. Ved lansering var dette et spill som led av enorme mengder bugs, men tiden har heldigvis leget en del sår. Fortsatt sliter spillet med noen tekniske problemer, blant annet med animasjoner og effekter som popper inn et par sekunder senere enn de egentlig skulle, men bortsett fra noen små feil som tilfeldige fotgjengere som henger seg fast og gjenstander som svever litt her og der er det ikke mange problemer å spore i Assassin’s Creed Unity. Tvert imot er det lettere å henge seg opp i de tekniske forbedringene som er gjort i spillet. Det er merkbart at spillet kun er utviklet for en nyere konsollgenerasjon. Animasjonene er skarpere, detaljnivået er vesentlig høyere og folkemengdene i spillet er enorme. Bygningene og landskapet ser vesentlig bedre ut enn tidligere, noe som kommer godt med når serien nå vender tilbake til en storby med en rik historie som strekker seg over hundrevis av år. Paris er vel en messe verdt, men det er faktisk verdt et Assassin’s Creed-spill også.

Selv om det i all hovedsak er 1700-tallets Paris man får utforske, får man også et innblikk i andre tidsepoker også som en følge av glitcher i systemet man støter på underveis. Her kan flere ulike tidsepoker smelte sammen, men vi får blant annet et glimt av Paris rundt slutten av 1800-tallet og under nazi-Tysklands okkupasjon. Disse glitchene er ikke ekstremt essensielle for opplevelsen, men de skaper et underholdende avbrekk som også gir noen kule tanker om hva fremtidige spill i serien kan inneholde. Jeg hadde for eksempel ikke sagt nei takk til et Assassin’s Creed-spill satt til Europa under krigen med spioner, sabotasje og politiske snikmord som ingredienser.

Som i alle andre Asssassin’s Creed-spill skal man også her klatre på det som klatres kan, utforske historiske områder og infiltrere tungt bevoktede områder. Som regel får du bonuspoeng hvis du klarer å gjennomføre oppdragene ut ifra visse kriterier (ikke bli oppdaget, ikke ta skade e.l.), men som regel kan du ture frem som du vil. Assassin’s Creed er, til tross for navnet, ikke først og fremst en snikespillserie, og selv om du kan velge å snike mest mulig er dette forholdsvis valgfritt. Det Assassin’s Creed Unity imidlertid gjør er å plassere Arno på et høyt punkt før hver historierelatert infiltrasjon, slik at han kan se over området og lete etter distraksjoner, svake punkt, hemmelige bakdører og lignende. Dette gjør at spillet i det minste gir deg illusjonen av sniking i større grad enn tidligere.

Spillet største forbedring er likevel på kontrollsystemet og brukergrensesnittet. Helt siden begynnelsen har Assassin’s Creed-spillene vært kjent for å ha rollefigurer som plutselig kan finne på å gå sine helt egne veier i stedet for å gjøre det spilleren vil, som regel med døden til følge. I Assassin’s Creed Unity har kontrollsystemet blitt vesentlig forbedret, og for første gang føler jeg egentlig at jeg spiller et Assassin’s Creed-spill der rollefiguren min gjør omtrent det jeg vil hver gang. Det er fortsatt noen kilder til forbedring her, men det er ingen tvil om at vi snakker om store steg i riktig retning. I tillegg har menysystemet fått seg en nødvendig overhaling, og selv om kartet fortsatt er et kaos av meningsløs Ubisoft-fyllmasse er det for det meste en forbedring.

En større nyhet i spillet er samarbeidsoppdrag, hvor inntil fire spillere kan spille sammen over nett for å løse oppdrag sammen. Videre kan man bygge sosiale klubber og skape et fellesskap for å se hvem av vennene dine som er på nett. Dette føles som en bedre integrasjon av flerspiller enn tidligere i serien, men i likhet med det første Watch Dogs (som kom året før) opplever jeg ikke dette som en berikelse av spillopplevelsen. For mer sosiale vesener enn meg kan dette nok ha en positiv effekt, men heldigvis er ikke slike flerspilleroppdrag obligatoriske for å gjennomføre spillet.

Assassin’s Creed Unity fremstår som et spill som er bedre enn forventet, og til tross for at de helt store nyhetene uteblir er det mange forbedringer her som løfter spillet. Selv om kolonitidens Amerika har vært en spennende setting å besøke til lands og til vanns er det moro å være tilbake i en ordentlig historisk storby igjen, og med et bedre kontrollsystem og et betydelig løft i grafikken er dette en snikmorderopplevelse man fort kan tilbringe mange timer i og kose seg med.

Score: 7/10