Assassin’s Creed Rogue

Parallelt med Assassin’s Creed Unitys lansering til PS4 og Xbox One ble et annet Assassin’s Creed-spill sluppet samme dag til PS3 og Xbox 360. Er Asssassin’s Creed Rogue det bedre spillet av de to? Både ja og nei.

Da PlayStation 4 og Xbox One kom på markedet i 2013 var det mange som var bekymret for at spillerne ikke ville hoppe over på de nye konsollene med det samme. Både PlayStation 3 og Xbox 360 hadde solgt seg inn i mange millioner hjem, og frykten for store økonomiske tap ved å droppe denne spillerbasen helt til fordel for den nye konsollgenerasjonen var reell. Dermed tok det litt tid før det kom nye spill som droppet de gamle konsollene helt til fordel for de nye.

For Assassin’s Creed-serien var Assassin’s Creed Unity det første spillet som utelukkende kom til den nye konsollgenerasjonen, noe jeg mente tjente til spillets fordel. Spillerbasen på de gamle konsollene ble imidlertid ikke glemt, og samme dag som Assassin’s Creed Unity ble lansert til PlayStation 4 og Xbox One ble søsterspillet Assassin’s Creed Rogue lansert til PlayStation 3 og Xbox 360.

Mens Assassin’s Creed Unity tar spillerne med til et helt nytt sted, bringer Assassin’s Creed Rogue oss til kjente trakter langs den amerikanske kysten. Du spiller som den irske snikmorderen Shay Patrick Cormac under opptakten til syvårskrigen. Shay er en trofast tjener av snikmorderordenen, men etter hvert begynner flere av handlingene til ordenen å gnage på samvittigheten hans. Når Shay blir sendt til Lisboa for å hente en relikvie fra den første sivilisasjonen blir han også katalysatoren for det enorme jordskjelvet som jevnet byen med jorda i 1755 (en sekvens som, fra en som har opplevd store jordskjelv på nært hold, er overraskende godt skildret). Sjokkert over de enorme ødeleggelsene og tapet av sivile som han har vært med på å forårsake, stjeler Shay viktige gjenstander fra snikmorderne og rømmer, bare for å bli skutt og antatt drept. Shay overlever imidlertid takket være hjelp fra uventet hold fra tempelridderne, og dermed begynner Shays nye reise på den andre siden av konflikten for å sette en stopper for snikmordernes ledere og deres planer.

Historien og rollefigurene er der Assassin’s Creed Rogue virkelig skinner. For første gang får man spille et helt spill som setter snikmordernes moralske kompass i tvil og lar deg spille fra tempelriddernes perspektiv, noe man bare har fått smakebiter av tidligere (for eksempel i Assassin’s Creed III). Gjennom serien er det lett å tenke at snikmorderne har et moralsk fortrinn over tempelridderne som gir dem rett til å ta harde virkemidler i bruk, men Assassin’s Creed Rogue lar deg faktisk stille spørsmålstegn ved dette. Shays reise og kamp med sin indre samvittighet føles både ekte og reell, og til tross for noen svake personlighetstrekk er det lett å plassere ham blant de bedre hovedrollefigurene i serien.

Dessverre blir det altfor fort tydelig at spillet slettes ikke har fått den prioriteringen og omsorgen den fortjener slik at resten av spillet kan matche rollefigurer og historie. Etter å ha spilt Assassin’s Creed Unity med alle de små forbedringer som spillet brakte til formelen med sitt steg til neste konsollgenerasjon, blir de tekniske svakhetene ved Assassin’s Creed Rogue bare så altfor tydelige. Det å gå tilbake til gammel grafikkmotor, gamle spillmekanikker og tomme og innholdsfattige byer føles bare ikke som det samme etter å ha boltret seg i Paris.

Spillet er utviklet av Ubisoft Sofia, det samme studioet som ga oss Assassin’s Creed III: Liberation til PlayStation Vita, og det virker som at studioet er dømt til å jobbe med B-prosjekter i Assassin’s Creed-serien. Dette er virkelig synd, for både Liberation og Rogue utmerker seg som noen av de beste spillene i serien når det kommer til rollefigurer og alternative spillmekanikker. Selv om Rogue er teknisk svakt, har det nemlig et par artige finesser som viser at utviklerne tør å tenke kreativt. En av spillets nye våpen er et lydløst gevær som kan skyte små piler som får fienden til å sovne eller gå berserk. Plutselig åpner dette for en hel rekke snikemuligheter man ikke har hatt tidligere, og brått føles et Assassin’s Creed-spill som et faktisk snikespill. Det er slettes ikke store greiene, men det hjelper. En annen nyhet hvor man kan høre hviskingen av snikmordere som venter i skjul på å overfalle deg blir på sin side bare plagsomt.

Små nyheter er likevel ikke nok til å overvinne de tekniske begrensningene. Animasjonene er stive og livløse, og det å hoppe tilbake til det gamle Assassin’s Creed-kontrollsystemet er virkelig ikke noe som frister. Shay har mye mindre mobilitet enn sin franske (eks)kollega, og bevegelsene gjennom trær og over hustak føles rett og slett ikke like flytende som man skulle håpe på.

Ettersom Rogue finner sted mellom Asssassin’s Creed IV: Black Flag og Assassin’s Creed III rent historiemessig og foregår på samme kontinent, adopterer spillet flere av spillmekanikkene fra begge forgjengerne. Her får man nye seilas og vandring gjennom skog og mark. Problemet er at spillet på ingen måter forbedrer opplevelsene, og snarere føles det heller som at spillet tar et steg tilbake sammenlignet med sine forgjengere. Enda mer tydelig blir dette når man begynner å utforske kartet, for her er det svært lite kreativt og underholdende å finne på utover å følge hovedhistorien. Dette er dessverre nok et eksempel på at studioet ikke har den samme backingen som de største Ubisoft-kontorene, hvilket igjen er synd, da man virkelig aner gode intensjoner og ideer bak spillet.

Alle de tekniske problemene til tross er Assassin’s Creed Rogue et spill jeg har oppriktig sansen for. Den uvanlige historien og det gode rollegalleriet gjør dette til en høyst annerledes Assassin’s Creed-opplevelse, og det er herlig å spille et spill i serien der utviklerne har våget å tenke kreativt og utenfor boksen. Dessverre har de også gått utenfor en boks som byr på noen gode strukturer og et stødig rammeverk, noe det ikke lang tid før man oppdager dette mangler i Rogue. Rent teknisk består spillet dessverre ikke testen, men det er likevel noe spennende å hente her for den som ønsker en litt annerledes og spennende Assassin’s Creed-opplevelse.

Score: 6/10