Assassin’s Creed III

Med Assassin’s Creed III sier vi farvel til Ezio og Europa, og hallo til Connor og uavhengighetskrigen til de tretten amerikanske koloniene.

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2012, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Det hele begynte i 2007. Ubisoft lanserte et spill som i begynnelsen var ment å være et Prince of Persia-spill, men som endte opp som et snikmorderspill satt til Jerusalem anno 1191 under det tredje korstoget. Du inntok rollen som Altaïr ibn-La’Aha i hans kamp for å eliminere sentrale tempelriddere i et skyggespill der kampen om den frie verden utkjempes. Det hele ble skildret fra perspektivet til Desmond Miles, som gjennom maskinen Animus gjenopplevde minnene til sin forfar.

Siden den gang har det blitt tre spill til i hovedserien som alle fulgte historien til en annen av Desmonds forfedre under renessansens gullår: Ezio Auditore da Firenze. Tross visse svakheter har serien blitt en ganske så lukrativ bedrift for Ubisoft. Samtidig har selskapet vært tydelige på at historien må avsluttes. Når historien i den moderne delen av spillet kretser rundt 2012-apokalypseteoriene, lå det hele ganske naturlig for at serien skulle nå sin avslutning i år. Denne avslutningen tar oss med til en ny historisk epoke og en ny hovedperson.

Reisen i Assassin’s Creed III går til de tretten første amerikanske statene. Koloniene er kanskje nye, men menneskene fra den gamle verden vet likevel å ta med seg gamle konflikter. Dermed fortsetter konflikten mellom tempelridderne og snikmorderne på en ny arena, en arena som er i ferd med å gå gjennom politisk turbulente tider. Midt i dette landskapet, nærmere bestemt i den amerikanske villmarken mellom Boston og New York, følger vi historien til mohawken Ratonhnhaké:ton, som vokser opp uten å vite at hans far er en engelsk tempelridder og stormester for koloniene. Etter å ha fått et syn gjennom en av de mystiske gjenstandene fra den første sivilisasjonen og deretter overlevd tempelriddernes ødeleggelse av landsbyen, tar livet hans en ny kurs. Han finner en gammel snikmorder-mester, får navnet Connor og blir det nyeste tilskuddet på snikmorder-treet.

Med en setting plassert rundt uavhengighetskrigen og hendelsene før, under og etter den, skulle man tro at scenen var satt for et storstilt historisk drama. Svaret er at her lykkes Ubisoft … nesten. De første timene lader opp til storslåtte hendelser, og underveis møter man mange av de viktigste historiske figurene bak uavhengighetskrigen og uavhengighetsprosessen, som George Washington, general Lafayette, Samuel Adams, Paul Revere, Benjamin Franklin og landsforræderen Benedict Arnold. Problemet oppstår når enkelte andre sentrale skikkelser fra epoken mangler eller plasseres i skyggene, som John Adams og Thomas Jefferson. Man får servert en ordentlig historietime om uavhengighetskrigen, samtidig som at man føler at historien går for fort frem, mangler sentrale ledd eller ikke går nok i dybden.

Hvordan dette oppleves for spilleren vil naturligvis avhenge av hvorfor man spiller spillene i utgangspunktet. Spiller man dem for gateakrobatikkens og spillmekanikkens skyld vil dette kanskje ikke være noe man legger særlig merke til. Hvis man derimot er av typen som først og fremst verdsetter historiedelen av et spill (og i denne serien kan man da tenke på historie både som story og history), vil Assassin’s Creed III trolig både glede og skuffe. Man blir til en viss grad fornøyd, men man skulle så gjerne sett at Ubisoft hadde benyttet den historiske settingen enda litt mer.

Det har skjedd store forandringer i Assassin’s Creed III siden forgjengerne, så store at det også denne gangen koker ned til et elsk-eller hat-forhold. Jeg likte Assassin’s Creed II, men for min del var Assassin’s Creed: Brotherhood og Assassin’s Creed: Revelation skuffende spill som bød på for lite variasjon, for små områder å boltre seg i og for mye fokus på et brorskap-system som jeg aldri likte eller følte tilførte serien noe. I tillegg har jeg alltid ansett kontrollsystemet i samtlige spill i serien som frustrerende og upresise, noe som har resultert i at jeg altfor ofte har endt opp med å gjøre feil og hoppe unødvendig inn i døden (i hvert fall i PlayStation 3-versjonene av spillene). Dersom dine opplevelser overlapper omtrent med mine, er sjansen stor for at Assassin’s Creed III er akkurat den fornyelsen av serien du har ventet på. Endringene gjør spillet langt mer spillbart og dermed også mye mer fornøyelig.

Den største pillen å svelge for mange vil være Connor selv. Der Ezio gled rett inn i rollen som italiensk fløtepus og skjørtejeger, passer Connor perfekt inn i rollen som herr steinansikt uten det helt store følelsesregisteret, og noe av det siste serien trenger er nok en stereotyp rollefigur. Samtidig er Connor likevel aldri noen dårlig hovedperson, og hans kamp for hevn og rettferdighet kaster ham ut i situasjoner og posisjoner som han likevel er i stand til å tvile på er riktige. Connor er den av snikmorderne i Assassin’s Creed-serien som kaster mest lys over det paradoksale problemet ved snikmordernes credo, om enn på indirekte vis. For en som har stilt spørsmålstegn ved dette i flere år, er dette et kjærkomment innslag til serien.

Settingen har jeg derimot lite å si på. Skildringen av koloniene i deres oppbruddstid føles både autentisk og realistisk. Både Boston og New York er forholdsvis store byer, deres unge alder tatt i betraktning, og det er mer enn nok å gjøre i begge byene. Skulle du gå lei kan du alltids løpe rundt i de store villmarkene utenfor byene, og det er her spillets frie miljø virkelig skinner igjennom. En enorm villmark venter på å bli utforsket, enten det er til fots, til hest eller ved å klatre og hoppe i trærne. Øde er skogene heller ikke. Det kryr av alle slags dyr som Connor kan jakte på, enten det er for å fullføre oppdrag eller for å kunne tjene litt ekstra penger. Det føles langt mer livlig enn noen av de tidligere spillene i serien, noe som viser hvor langt Ubisoft har kommet med serien.

Hvis det å traske rundt i villmarken og jakte på fjær, kister, dyr og skjulte fort ikke er din greie, kan det hende at sjøslag er tingen for deg. Med Connor kan du kaste loss, seile opp langs Amerika-kysten og bombardere fiendene som er uheldige nok til å havne i kryssilden. Med et eget skip til disposisjon kan man oppfylle piratdrømmen man måtte ha i magen, og seilasene går fra det iskalde nord til det karibiske sør. Kommer det mange nok fiendtlige skip innenfor rekkevidde, er det duket for store sjøslag. Disse fungerer ypperlig for å skape variasjon i spillet, og engasjementet er som regel på topp når man langer ut en bredside mot fiendens fregatter.

En annen endring som har kommet serien til gode i mine øyne, er spillets audiovisuelle uttrykk. Her har utviklerteamet fått lov å bryne seg på en helt ny grafikkmotor, som til tross for å beholde noe av det samme særpreget gir serien det grafiske finpusset det sårt trengte. Helt sømløst flyter det ikke på en PlayStation 3, men på sitt beste er det uten tvil vakkert. Spillets HUD og kontrollsystem har også blitt heftig renovert, og som tidligere nevnt var sistnevnte sårt nødvendig. Connor er (i likhet med Aveline i sidespillet Assassin’s Creed III: Liberation til PlayStation Vita) langt lettere å kontrollere enn sin forgjenger Ezio, og hans mulighet til å være utstyrt med to våpen samtidig kommer ofte godt med. Musikken faller også i smak og føles langt mer passende denne gangen, men dette er som mye annet en heller subjektiv sak.

Det er vanskelig å sette en endelig dom på Connors eventyr, rett og slett fordi såpass mye har blitt endret siden forrige spill i serien. Samtidig har jeg etterlyst forandringer ganske lenge, og derfor fremstår Assassin’s Creed III for meg som fornyelsen serien trengte så sårt. Feilfritt er det fortsatt ikke, og vi snakker heller ikke om en like stor overgang som mellom eneren og toeren i serien. Samtidig legger jeg ikke skjul på at jeg koste meg med Assassin’s Creed III, og kommer til å se tilbake på spillopplevelsen med gode minner.

Score: 9/10