Assassin’s Creed II

Det som egentlig skulle bli et nytt Prince of Persia-spill ble et helt nytt spill, Assassin’s Creed. To år senere skulle Assassin’s Creed II heve serien til nye høyder.

Teksten er opprinnelig skrevet i januar 2010, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Da Assassin’s Creed kom ut i 2007, var det et spill som skapte mye diskusjon. Spillet tok oss med på en spennende reise til Det hellige land hvor vi møtte snikmorderen Altaïr, som befant seg i sentrum av en skyggekrig mellom tempelridderne og snikmorderne under det tredje korstog. Disse minnene er kodet inn i DNA-et til hovedpersonen Desmond, en etterkommer av snikmorderne som er tatt til fange av tempelridderne og plassert i maskinen Animus, som kan dekode minner fra en persons DNA og gjenskape dem i en virtuell simulasjon. Selv om spillet hadde mange spennende elementer i seg, fikk det også fortjent kritikk for å være lite variert og ha et kjedelig kampsystem.

Utviklerne i Ubisoft tok til seg kritikken, og uttalte i forbindelse med E3-messen 2009 at de hadde plukket fra hverandre og skrotet hele kampsystemet. I oppfølgeren skulle dette rettes på. Det løftet kan man trygt si at Ubisoft har holdt.

Assassin’s Creed II fortsetter der forgjengeren slapp, både i nåtid og fortid, og forteller videre historien om kampen mellom tempelridderne og snikmorderne som har pågått i det skjulte gjennom hele verdenshistorien. Etter begivenhetene i det første spillet skal Altaïr på et tidspunkt ha forlatt Det hellige land og endt opp i Italia, hvor han opprettet en snikmorderbase og trakk seg tilbake fra «feltarbeidet» for å drive med etterretning og forskning, blant annet for å lære mer om den mystiske gjenstanden Edens eple som var sentralt for handlingen i det første spillet.

Cirka 300 år senere blir hans tipp-tippoldebarn Ezio Auditore da Firenze født i renessansens Italia. I Firenze lever Ezio et forholdsvis problemfritt liv sammen med sin familie, lykkelig uvitende om familiens bakgrunn, kall og oppgave. Alt dette endrer seg brått og brutalt da Ezios far og brødre blir drept som følger av et komplott. Ved å følge farens instrukser avdekker Ezio farens snikmorderdrakt, utstyr og notater, og et hevntokt mot konspiratørene som drepte hans familie kan begynne. Mange års arbeid leder Ezio gjennom det langstrakte Italia på jakt etter ugjerningsmennene, en jakt der Ezios veier krysses med kjente historiske skikkelser som Niccolo Machiavelli, Leonardo da Vinci og den mektige Borgia-familien.

Som sin forgjenger er Assassin’s Creed II et stort spill. Her er det svære og levende bymiljøer som er din tumleplass. Assassin’s Creed II tar oss med til Firenze, Toscana, Forli, Venezia og Vatikanet. Alt er levende gjengitt med et ekstremt fokus på detaljnivået. Byene i Assassin’s Creed II er høyst levende med en langt større grad av detaljer og variasjon enn i forgjengeren. Ulike typer mennesker springer rundt med sine gjøremål og gjør de italienske byene til virkelige verdensmetropoler for sin tid. Arkitektur, kunst og utsmykninger er konstruert og fremstilt uhyre presist, og som i forgjengeren viser Ubisoft en perfeksjonistisk sans for detaljer og presser de grafiske muligheter de har til rådighet til det ytterste. Det visuelle er etter dagens standard noe av det mest levende og vakre man kan få servert og burde tilfredsstille de fleste. Det er nesten som man kjenner suget i magen når man ved et uhell mister taket og faller femti meter ned mot den sikre død. Noen innvendinger kan man rette mot grafikken, som at Ubisoft fremdeles sliter med å fremstille mer levende ansiktsuttrykk, i tillegg til at vannanimasjonen har sett bedre ut i andre spill, men dette er mindre detaljer. Turistnæringen i Italia bør få en ekstra boost i tiden som kommer takket være dette spillet.

Flere nye elementer har kommet til i Assassin’s Creed II, og de fleste av dem bidrar til å heve spillets kvalitet betraktelig. Man har større frihet i fremgangsmåten man velger for å fullføre oppdragene. Dersom man ikke vil brase rett frem, ta livet av folk og springe ut igjen, kan man for eksempel leie prostituerte, tyver eller leiesoldater for å distrahere vaktene mens Ezio selv sniker seg frem. Eller hva med å hive en røykbombe slik at ingen ser noe som helst? Kanskje du bare vil klyve langt kanten av taket, ta tak i offeret og kaste ham ned? Svømme kan du også gjøre, noe som ikke minst kommer godt med i Venezia. Nye våpen sørger også for å øke variasjonen. Den karakteristiske snikmorderkniven sitter nå på begge hendene, og klassikere som sverd og kastekniver er også med sammen med nyvinninger som røykbomber, giftkniver, huggert og pistol. Mulighetene gir spilleren rom for å tenke mer kreativt i Assassin’s Creed II enn før.

Penger har gjort sitt inntog i Assassin’s Creed II. Pengene kan benyttes til å pusse opp Altaïrs snikmorderlandsby (som etter hvert blir ditt tilholdssted), kjøpe samtidskunst (hvor man samtidig kan la seg skolere i renessansekunst), handle våpen, utstyr og medisiner eller farge klærne etter den lokale motenormen. Ved å samle (les: stjele) skatter og utføre diverse sideoppdrag tjener man de floriner man trenger for å komme seg frem i Italia.

Et annet nytt element i Assassin’s Creed II er kode- og oppgaveløsing, som har fått en stor plass i spillets valgfrie del. Flere krypter, katakomber og katedraler venter på at en nysgjerrig Ezio skal dukke opp og utforske dem. I tillegg er det gjemt noen skjulte ideogrammer rundt omkring i byene som aktiverer ulike pusleoppgaver når man finner dem.

Så langt har det vært mye å glede seg over i Assassin’s Creed II, men er det dermed et perfekt spill? Alle sine positive sider til tross, så er det dessverre ikke det. Historien, språket og deler av musikken sørger for det.

Historien i Assassin’s Creed-spillene er konspiratorisk av natur. Konspirasjonsteorier og -historier kan være både spennende og underholdende så lenge de er originale og fremført på en glimrende måte. Assassin’s Creed II er heldigvis ikke nede på et Dan Brown-nivå, men konspirasjonsteorier om tempelriddere, den katolske kirka og verdensherredømme begynner etter hvert å bli litt oppbrukte. Er man i tillegg blitt vant til konspiratoriske mestere som Umberto Eco og Hideo Kojima er veien tilbake til enklere konspirasjonsteorier vanskelig å gå. Historien i Assassin’s Creed II er ikke dårlig, men den når ikke helt til topps.

Språket i Assassin’s Creed II er et tveegget sverd. Har man konsollen stilt inn på norsk språk vil instruksene i spillet vises på norsk. Her har man gjort seg flid med å bruke et arkaisk språk som passer settingen overraskende bra (ord som «kodeksark ervervet,» «interager» og «dengeoppdrag» fikk meg til å trekke på smilebåndet mer enn én gang). Derimot er ikke det muntlige språket like positivt. I renessansens Italia var det visstnok vanlig at alle snakket engelsk med italiensk aksent blandet med italienske fraser og skjellsord, i hvert fall skal man tro Assassin’s Creed II. Selv om dette blir forklart i spillet med at koden i Animus ikke er helt perfekt kjennes dette litt slitsomt i lengden. Enten bør man la rollefigurene snakke normal engelsk og begrunne dette med at det er en form for simultanoversettelse for tilskueren (som Basic i Star Wars eller vestrønt i Ringenes herre), eller så lar man rollefigurene snakke italiensk. Å kjøre en hybrid mellom disse blir plagsomt i lengden, selv om den språklige kvaliteten er vesentlig bedre enn andre Ubisofttitler som for eksempel Wii-spillet Red Steel.

At jeg trekker frem musikken i Assassin’s Creed II som noe negativt er nok noe mange vil reagere på. Derfor er det viktig å presisere følgende: Musikken i seg selv er ikke dårlig. Det er mange glitrende og spennende lydspor i spillet fra den dyktige komponisten Jesper Kyd, og musikken er mindre repetitiv enn i forgjengeren. Problemet mitt med musikken er at lydsporet til tider føles anakronistisk. Ettersom Assassin’s Creed II er et spill med gjennomført renessansestil er det merkelig at ikke musikken gjenspeiler den samme følelsen. Hadde musikken vært noe mer på linje med samtidige komponisters komposisjoner, for eksmepel Giovanni Palestrina, kunne stemningen vært enda nærmere perfeksjon.

Dette hindrer likevel ikke Assassin’s Creed II i å være en vesentlig forbedring sammenlignet med forgjengeren. Spillet er vakkert, stort, langt og med en unik setting i spillsammenheng. Etter Assassin’s Creed II håper jeg det kommer flere spill satt til denne tidsepoken, for dette er underholdende saker med mye uberørt potensial.

Score: 9/10