Assassin’s Creed: Brotherhood

Assassin’s Creed: Brotherhood er oppfølgeren som prøver på en del nyvinninger, men som ender opp med å ta ett steg frem og to tilbake.

Teksten er opprinnelig skrevet i desember 2010, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Etter at Ubisoft gav ut det første spillet i serien i 2007 har Assassin’s Creed-spillene gått sin seiersgang blant spillere over hele (spill)verden. Nylig passerte serien 20 millioner solgte enheter, og det sier dermed seg selv at spillene har blitt en solid inntektskilde for selskapet. Og hvorfor skulle ikke serien oppnå en slik suksess? Kombinasjonen av enorme byer, akrobatiske parkour-bevegelser, viktige historiske epoker, konspirasjonsteorier og ninja-sniking i en festlig miks har absolutt et underholdende potensial i seg. Likevel har ikke Assassin’s Creed-spillene alltid vært feilfrie, og særlig det første spillet fikk en del kritiske tilbakemeldinger. Ubisoft lyttet til kritikken de fikk for det første spillet før de gikk løs på oppfølgeren, og resultatet var en oppfølger som langt overgikk originalen. Har selskapet gjort det samme i forbindelse med oppfølgeren?

Det er viktig å merke seg innledningsvis at Assassin’s Creed: Brotherhood ikke er et Assassin’s Creed III på samme måte som Assassin’s Creed II var en oppfølger til det første spillet. Assassin’s Creed: Brotherhood er en mer direkte fortsettelse av Assassin’s Creed II, eller en form for Assassin’s Creed 2,5 om du vil. Spillet begynner hvor forgjengeren slutter, og igjen er det Ezio Auditore da Firenze og hans eventyr i renessansens Italia som er hovedtema. Etter en aldri så liten konfrontasjon med en viss Rodrigo Borgia (bedre kjent som pave Alexander VI) i Vatikanets saler som førte ham til en mystisk åpenbaring under Peterskirkens saler, vender Ezio og hans onkel Mario hjem til deres skjulested i vakre Monteriggioni. Snikmorderbrorskapet er overbevist om at deres fiender har lidd et knusende nederlag og ikke vil reise seg igjen på flere år, men naturligvis skal dette vise seg å bli en fatal feilberegning. Det drøyer ikke lenge før tempelridderne under kommando av pavens sønn, Cesare Borgia, stormer Monteriggioni med overveldende militærmakt. Ezio blir bokstavelig talt tatt på senga av angrepet og kan lite gjøre når Borgia-hæren entrer Monteriggioni, hvor Ezio blir vitne til Marios henrettelse ved Cesares hånd. Ezio selv flykter såret i retning Roma, hvor andre snikmordere under ledelse av filosofen Macchiavelli skjuler seg. Her, i kjernen av pavedømmets og Borgia-slektens domene, må Ezio i det skjulte frigjøre og gjenoppbygge et forfallende Roma, skaffe til veie utstyr og våpen, rekruttere og administrere medhjelpere til sin sak og slå til mot Borgias nye høyteknologiske våpen.

Det er med andre ord duket for et forestående storoppgjør mellom tempelridderne og snikmorderne i samtidens maktpolitiske og kulturelle hovedstad. Høres det spennende ut? På papiret gjør det det, for den sosiopolitiske og historiske konteksten for de to siste Assassin’s Creed-spillene har et enormt potensial. Kirkehistorisk sett er Europa inne i en forfallstid, politisk sett er det mange store endringer, og intrigene skorter det ikke på verken i den ene eller andre leiren. Likevel klarer aldri Assassin’s Creed: Brotherhood å utnytte dette potensiale fullt og helt. Ubisoft forsøker og skal ha ros for å ha gjort et høyst redelig forsøk, men likevel er det ikke nok. De store aha-momentene mangler. Detaljnivået føles til tider grunt. Der tempelridderne forsøkes skildres som skikkelig onde og utspekulerte, ender en dessverre bare opp med et platt og typisk slemming-bilde ispedd noen lettere pappakomplekser. På det mest sentrale i spillet, historiedelen, er sørgelig nok Brotherhood et lite steg frem og to kraftige steg tilbake på en og samme tid.

Den spillmekaniske essensen i serien med fri akrobatikk i svære og åpne områder er heldigvis ivaretatt. Denne gangen består spillet bare av en eneste by, Roma, som til gjengjeld er svært stor og variert i sin konstruksjon og områder. Utenfor bykjernen finner man store, åpne sletter med spredt befolkning, og overalt finner man rester av Romas fordum storhet. Viktige bygninger som Colosseum og Pantheon er selvsagt med, i tillegg til et hav av kirker fra ulike epoker og i ulike størrelser. Det er selvsagt noe vanskelig å bedømme, men det ser ut som at grafikkmotoren har blitt hakket skarpere siden forrige spill.

I Roma skal du ta på deg forskjellige kontrakter og oppgaver som kan bekjempe Borgia-slektens makt. Etter hvert som Borgia gradvis mister makten i Roma kan man restaurere bygninger og monumenter slik at Romas totalinntekt øker og du får tilgang til flere og bedre varer. Som før har man en viss valgfrihet i de forskjellige oppgavene man kan ta på seg, men man kommer ikke bort ifra at flere av oppdragene er litt for like hverandre, og noen er direkte kjedelige.

Valgfriheten man for å løse oppgavene føles imidlertid innsnevret i forhold til forgjengeren. I Assassin’s Creed II kunne man leie kurtisaner, tyver og leiesoldater for å distrahere vaktene. Dette kan man for så vidt også i Brotherhood, men for det første er disse sjelden lett tilgjengelige og for det andre oppfordrer spillet sjelden til det. Spilllere som foretrekker å spille Rambo-style og hugge ned alt som står laglig til for hogg vil trolig bry seg lite om dette, men de av oss som setter pris på valgfrihet og å unngå mord når vi kan vil sitte igjen med en følelse om at vi blir påtvunget en konkret løsning. Ironisk nok, ettersom snikmordernes credo er “Nothing is true, everything is permitted.” Vel, alt føles ikke like tillatt i Brotherhood.  

Ellers har kampsystemet gjennomgått en liten oppgradering i Brotherhood. Grunnprinsippene er de samme, og det tradisjonelle våpenhjulet er på plass med noen nye tilskudd (deriblant en kjærkommen armbrøst). Den største nyheten inkluderer en kjede-mulighet, hvor idet man tar livet av en soldat kan gå direkte videre til nestemann og eliminere ham med ett slag dersom man styrer styrespaken riktig. Dette gjør at man får kamper som glir på en god måte og som ser grasiøse ut, men prisen er at kampene som regel blir altfor lette. Det er høyst sjeldent i spillet man sliter fordi fienden er vanskelige eller smarte, og de store utfordringene uteblir.

Når Ezio ikke er ute på konkrete oppdrag og har befridd deler av Roma fra Borgias makt, kan han begynne å rekruttere andre mennesker til snikmordernes sak. Slik fremstår ikke Ezio lenger alene, men som en større leder for en esoterisk organisasjon. Når nye snikmordere er rekrutterte kan disse enten sendes på oppdrag rundt omkring i Europa (hvor noen av dem er direkte festlige; i ett av dem sørger du bl.a. for å legge grunnlaget for Martin Luthers reformasjon) eller tilkalles ved behov under kamper. Har du mange nok snikmordere tilgjengelig kan du be om et pilregn som treffer alle soldatene i nærheten. Tanken bak systemet er trolig velment, men igjen føles det hele som et unødvendig og direkte kjedelig element. Det er sjelden man faktisk trenger assistanse, ettersom spillet som sagt byr på få vanskelige situasjoner.

Alt dette tatt i betraktning fremstår Assassin’s Creed: Brotherhood som en smule skuffende. Det har fremdeles mye av det som gjorde forgjengeren til et engasjerende og fengende spill, men ender totalt sett likevel opp som et kraftig skritt tilbake for serien. Det skal mer enn en gigantisk by og sylskarp grafikk for å holde på spenningen. Kanskje Brotherhood er et tegn på at Ubisoft bør forlate renessansen og konsentrere seg om en ny tidsepoke i Assassin’s Creed III? Ja, ihvertfall dersom alle spillene fremover som finner sted i renessansen skal fortone seg på denne måten.

Score: 7/10

Flerspillerdelen, som utgjør en større del av spillets nye konsepter, er ikke testet for denne anmeldelsen.