Alan Wake II

Tretten års ventetid var virkelig verdt det, for Alan Wake II er trolig det beste spillet fra finske Remedy hittil.

Jeg var ikke blant dem som hoppet på Alan Wake-toget fra finske Remedy da det tøffet inn på stasjonen i 2010, mest fordi jeg ikke hadde en Xbox 360 på den tiden, men jeg falt umiddelbart for opplevelsen da jeg endelig fikk plukket opp spillet i høstmørket 2016. Kombinasjonen av Washingtons mørke skoger, Twin Peaks, Twilight Zone og Steven King tok seg veldig bra ut i spillformat, og toppet med noen fabelaktige gjesteopptredener fra det finske metalbandet Poets of the Fall (eller Old Gods of Asgard som de heter i Remedy-spillene der de dukker opp) var det første Alan Wake et spill som var lett for meg å like.

Selv om slutten av Alan Wake helt klart legger opp til en fortsettelse, ble det ingen umiddelbar oppfølger til 2010-spillet. Til det var salgstallene for labre, og da Remedy i 2016 slapp det noe middelmådige Quantum Break så det ikke lyst ut for selskapet. Heldigvis tok de en råsjanse da de i 2019 lanserte Control, og innsatsen lønnet seg. Ikke bare var spillet en ambisiøs teknisk bragd som ble en suksess både blant kritikerne og spillerne, det var også et spill som hintet til at det hadde koblinger til både Alan Wake og andre Remedy-spill, og at alle disse befant seg innenfor samme univers. Et slags Remedyverse, om du vil. Håpet om mer Alan Wake gjenoppsto, ikke minst da Control fikk utvidelsespakken med forkortelsen AWE – en forkortelse som internt i universet står for Altered World Event, men som fansen valgte å lese som Alan Wake Expansion.

Tretten år etter forgjengeren har tålmodigheten endelig båret frukter, og denne høsten har Alan Wake II gitt oss den etterlengtede fortsettelsen på historien om forfatteren og tittelrollefiguren som på mystisk vis havner i et paranormalt mareritt hvor hans egne skrevne ord ser ut til å bli virkelighet. Resultatet overgår ikke bare all forventning, for Alan Wake II er spillet hvor Remedy sprenger rammene satt rundt dem og bygger noe større og langt mer imponerende enn vi kunne forestilt oss på forhånd.

Det har gått tretten år ikke bare for oss som har ventet på Alan Wake II, men også internt i spilluniverset etter at stjerneforfatteren Alan Wake forsvant fra den lille byen Bright Falls i Washington under mystiske omstendigheter. Nå vekkes den gamle og uløste saken til live igjen etter at et rituelt mord som bærer flere likhetstrekk med lignende drap som er under FBI-etterforskning blir begått ved Cauldron Lake. Dette bringer spesialetterforsker Saga Andersson og Max Payne – eh, unnskyld, Alex Casey, mener jeg[1] – til Bright Falls for å nøste opp i mysteriet rundt den lokale skyggegruppen Cult of the Tree. Det tar imidlertid ikke lang tid før Saga kastes inn i et paranormalt mareritt der alle hennes bevegelser synes å være diktert av manuskriptsider forfattet av en lenge forsvunnet forfatter: Alan Wake.

Historien i Alan Wake II fortelles parallelt fra perspektivene til både Alan og Saga. Mens Saga etterforsker et mysterium i Bright Falls som har flere likhetstrekk med begivenhetene i det første spillet, er Alan fanget på et paranormalt plan der han kjemper for å komme seg ut. Etter et par kapitler får du friheten til å veksle fritt mellom de to historiene, og det er når du gradvis ser hvordan historiene spiller på og mot hverandre at du virkelig blir sugd inn i fortellingen. Med sylskarp dialog, utmerkede rollefigurer, enorme mengder metanarrativ og en episodestruktur som kan minne om de mest spennende TV-seriene der ute er historien i Alan Wake II simpelthen et mesterverk. Her er hver minste detalj tenkt nøye gjennom, noe som gjør det enda mer spennende å dykke ned i universet og utforske hver krik og krok. Selv tekstene til sangene som spilles av på slutten av hvert kapittel gir deg følelsen av å sitte med en smart interaktiv fortelling, noe Alan Wake II nettopp er. I et år der spillfortellingene for det meste har vært helt på det jevne uten å nødvendigvis være banebrytende, byr Alan Wake II på noe særegent, kompromissløst, kreativt og eksepsjonelt spennende.

I likhet med sin forgjenger er den grunnleggende spillmekanikken i Alan Wake II relativt gjenkjennelig. Du kastes ut i et tredjepersons skytespill der det mest særegne er bruken av lys i kampen mot skyggeskapninger. Spillet har en vesentlig skumlere tone enn forgjengeren, men det mest skumle er først og fremst knyttet til hvordan virkeligheten plutselig «glitcher» som en følge av paranormale visjoner, syner og andre uhumskheter som prøver å gjøre livet surt/skummelt for deg. Dette gjør at spillet ikke passer for alle, selv om jeg fortsatt vil karakterisere spill som Resident Evil 7: Biohazard og en viss sekvens i Resident Evil Village vesentlig høyere på altfor-skummelt-for-meg-lista. Begge rollefigurene styres nokså likt, og selv om kampsystemet ikke sitter like skarpt som i de aller beste spillene i sjangeren er det fortsatt et vesentlig løft sammenlignet med forgjengeren. Et lite minus er at kameraet noen ganger kan komme litt tett på, spesielt i trange omgivelser, noe som gjør det litt ubekvemt å navigere i enkelte områder, men det er omtrent ett av de få ankepunktene jeg er i stand til å fremme mot spillet.

Saga og Alan befinner seg på to vidt forskjellige steder, men dette er langt ifra det eneste som skiller dem. Hver av dem har sin unike evne som gjør dem i stand til å gå videre i historien, og i Alans tilfelle handler det om å konkret påvirke verdenen rundt ham ved hjelp av hans iboende kraft som forfatter. Saga kan når som helst hoppe inn i sitt såkalte Mind Place for å nøste sammen bevis og finne nye ledetråder, mens Alan kan hoppe umiddelbart til sin skrivestue for å bruke nyoppdagede nøkkelord til å endre på detaljer i omgivelsene. I tillegg har Alan en lyskilde, en såkalt Clicker, som kan skape enorme skift i strukturene rundt ham. Her imponerer spillet kolossalt, for disse endringene skjer nærmest momentant og på et blunk, noe som trolig hadde vært umulig i forrige konsollgenerasjon.

Som sin forgjenger viser også Alan Wake II sine inspirasjonskilder tydelig frem, og det betyr nok en gang en utsøkt blanding av Steven King-vibber kombinert med paranormale TV-mysterier fra 60-tallet og utover, spesielt Twin Peaks (inkludert den nyeste sesongen). Det som skiller seg ekstra ut denne gangen er at Alan Wake II er uforskammet finsk midt oppi det hele. Visst befinner vi oss i staten Washington, men vi er tydeligvis i den delen av Washington der alle finske emigranter slo seg ned da de kom til USA. Dermed får vi en reise til et slags Little Finland midt oppi de nordamerikanske skoger, en blanding som ikke bare passer hverandre som hånd i hanske når man skal skildre mørke og mystiske omgivelser, men som også byr på solide mengder humor midt oppi det hele. Jeg hadde forventet en skummel og nervepirrende opplevelse, men at jeg skulle sitte og le høyt flere ganger underveis i gjennomspillingen hadde jeg aldri sett for meg.

Humor, alvor og mysterium er noe som også gjenspeiles i lydbildet i spillet, med alt fra den ekstremt gufne og stemningsskapende musikken til Petri Alanko til utmerket stemmeskuespill fra hele persongalleriet. Enhver linje med dialog oser av kvalitet og hardt arbeid, og Alan Wake II står som et monumentalt mot-eksempel på hvorfor AI-generert stemmeskuespill i spill er en dårlig idé (dette er dessverre noe som har begynt å gjøre sitt inntog i spillbransjen i år). Dette kombineres så med skumle toner som hele tiden gjør at du sitter på kanten av setet, før du så får slengt en saftig ny slager fra Old Gods of Asgard i fleisen. Det hele topper seg med et musikalsk øyeblikk jeg ikke skal avsløre om du ikke har fått det med deg, men om du er nysgjerrig og ikke bryr deg om spoilere er «det øyeblikket» uten tvil ett av årets beste spilløyeblikk. Det eneste skåret i gleden er at lyden henger litt etter bildet i enkelte filmsekvenser, selv om problemet heldigvis ikke er like ille som i Star Wars Jedi: Survivor, der dette problemet var en konstant.

Stemmeskuespillerprestasjonene glir dessuten utmerket sammen med det øvrige skuespillet i spillet, og grunnen til at vi må skille på dette er at enkelte rollefigurer er portrettert av to forskjellige skuespillere. Remedy-legenden Sam Lake har for eksempel lånt sitt utseende til Alex Casey, mens Max Payne-stemmeskuespilleren James McCaffrey stiller med sin røffe og eminente stemme som oser film noir lang vei, en todelt portrettering de også benyttet for rollefigure Max Payne rundt årtusenskiftet.[2] En lignende todeling finner vi også hos Alan Wake selv, mens Saga Andersson er utmerket brakt til live av Melanie Liburds stemme og skuespill. Ikke bare stiller disse utseendet sitt til disposisjon for digitalisering, de er også med som faktiske skuespillere i flere sekvenser hvor dataanimasjon og levende filmsekvenser blandes sammen i tåkelignende visjoner.

Denne naturlige sammenblandingen av ekte film og dataanimasjon er bare ett av eksemplene som viser hvilken teknisk bragd Alan Wake II er, som leverer grafisk pryd så vel som imponerende tekniske overganger (slik som de umiddelbare overgangene jeg nevnte tidligere). Likheten mellom ekte film og datafigurer er slående, og å se detaljene i Sagas ansikt når vi kommer tett innpå henne i Mind Place er absolutt verdt å rose Remedy for. Videre er bruken av lys og skygge gjengitt på utmerket vis, noe som kommer godt med i et spill hvor dette spiller helt avgjørende roller. I likhet med de fleste spill nå til dags får man valget mellom en kvalitets- og ytelsesmodus, og på Xbox kan man egentlig ikke gå feil i noen av endene (det ryktes at PlayStation-utgaven sliter litt mer). Velger man kvalitetsmodus får man en nokså stabil presentasjon på 30 bilder i sekundet, selv om det kan lugge litt i de mest intense kampsituasjonene på Xbox Series X. Ytelsesmodus gir deg 60 bilder i sekundet, men med tanke på hvor utrolig pene omgivelsene og lys-/skyggeeffektene er i kvalitetsmodusen vil jeg sterkt anbefale dette.

Det er lett å bli overentusiastisk i oppsummeringen av Alan Wake II, men faktum er at dette er ett av de spillene som griper tak i deg umiddelbart og nekter å slippe tak i deg selv etter at du er ferdig. Dette er et spill av den typen man bare får en håndfull av per konsollgenerasjon, og jeg blir ikke overrasket dersom vi fortsatt snakker om dette spillet i flere år fremover, selv etter at PlayStation 5 og Xbox Series X/S har blitt erstattet av sine arvtakere. Dette er et spill du tenker kontinuerlig på mens du spiller og som du lengter etter å plukke opp igjen etter lange arbeidsdager, som naturligvis blir ekstra lange fordi du går og gleder deg til du kan fortsette eventyret. Med en knallsterk teknisk presentasjon, hypnotiserende skuespill og stemmeskuespill, mesterlig musikk og en uforskammet finskhet over det hele er det ikke mye som forhindrer Alan Wake II fra å være årets beste spill. Med tanke på hvor sterkt spillåret 2023 har vært, sier ikke det rent lite.

Score: 10/10

---

[1] Det er en intern vits at Alex Casey har samme ansiktsmodell og stemmeskuespiller som det Max Payne hadde i sin tid, noe som i praksis gjør ham til Max Payne i alt bortsett fra navnet.

[2] I skrivende stund tikker dessverre nyheten inn om at McCaffrey nettopp døde, 65 år gammel. Han fikk dermed avsluttet karrieren med en fremragende prestasjon.