Afterlove EP

Det siste spillet fra Coffee Talk-skaperen tar oss med på en reise gjennom traumer, sorg og å finne veien videre etter tapet av sine nærmeste.

Det er spennende å følge med på den indonesiske indiespill-scenen, hvor vi de siste årene har fått titler som A Space for the Unbound og de avslappende Coffee Talk-spillene. Hovedhjernen bak sistnevnte var spillskaperen Mohammad Fahmi, som døde brått og uventet i 2022 i en alder av bare 32 år.

Dødsfallet gjør at det siste spill Fahmi var involvert i, Afterlove EP, blir vel så mye en hyllest til spillskaperen som en generell fortelling om traumer, sorg og å finne veien videre etter tapet av de nærmeste. Det hele gir spillet en ekstra dimensjon, hvor man hele tiden mellom linjene kan lese utviklernes takk og hyllest til Fahmis arbeid samtidig som de forsøker å bearbeide sine følelser og sorg gjennom tapet av en nær venn og kollega.

Handlingen er satt til Jakarta anno 2017, hvor indierock-bandet Sigmund Feud under ledelse av Rama forsøker å få sitt store gjennombrudd. Krisen inntreffer imidlertid når Ramas kjæreste Cinta dør brått og uventet, en traumatisk hendelse som kaster ham inn i en sorgprosess hvor han isolerer seg fra omverdenen. Når han ett år senere forsøker å gjenoppta kontakten med bandmedlemmene sine har flere av dem gått videre med livene sine, og gjennom den neste måneden må Rama håndtere sin egen psyke, relasjonene til vennene og bandøvelser frem mot den store opptredenen som kan bli gruppens vinn eller forsvinn.

Historien om Rama følger ikke bare en slagen mann som forsøker å stable livet sitt på beina igjen, men også en verden som har gått videre uten ham og som ikke kunne vente på sin venn til tross for all verdens sympati. At Rama i tillegg hører Cintas stemme inni hodet gjør ikke situasjonen lettere for ham, og som spiller er det opp til deg veilede ham best mulig gjennom ulike dialoger og hvilke relasjoner som skal prioriteres. Premisset er godt og ikke minst viktig, og det er ikke vanskelig å lese utviklernes egne tanker og følelser rundt tapet av Fahmi mellom linjene (så sant du kjenner til dette bakteppet). Innpakningen er også pen, der det hele kan minne om japansk manga tegnet i hovedsak for et kvinnelig publikum (shojo manga).

Dessverre er gjennomføringen haltende, først og fremst på grunn av et persongalleri det er vanskelig å heie på. Ramas indre dialoger med sin avdøde kjæreste gjør at det er lett å stille spørsmålstegn ved hvor sunt dette forholdet egentlig var, og selv om det er lett å forstå at et slikt tap er traumatiserende for alle berørte er det også litt for lett å bli irritert på persongalleriet. Mye kan nok tilskrives det litt slurvete manuset og de noe uraffinerte dialogene, som noen ganger kan ta noen ulogiske hopp. Eksempelvis blir Rama på et tidspunkt beskyldt for å ghoste noen, selv om dere hadde en samtale dagen før og det ikke har vært noen meldingsutveksling i mellomtiden.

Det største irritasjonsmomentet i spillet er likevel Cinta, som Rama har dialoger med gjennom spillets gang. Hvorvidt dette kun foregår i hans psyke eller om hun faktisk snakker til ham fra den andre siden er opp til spilleren å vurdere, men dialogene blir ofte langtekkelige, spesielt med tanke på at det er vanskelig å se dette forholdet (eventuelt Ramas indre psyke) i et sympatisk lys. Opplevelsen blir heller ikke bedre av at Cintas stemme er den eneste som har stemmeskuespill i spillet, som dessverre ikke er det beste av sitt slag og fort oppleves masete.

På et spillmessig plan fremstår Afterlove EP som en blanding av en visuell roman og rytmespill. Dagene fylles med at Rama utforsker Jakarta, et bylandskap som for øvrig minner veldig om det vi kunne oppleve i A Space for the Unbound (noe som illustrerer at spillene kommer fra samme land). Her prater Rama med ulike venner og kjente, og etter hvert som enkelte av disse relasjonene bygges kan du vurdere om det kanskje er på tide å gå inn i et nytt forhold eller ikke. Enkelte dialoger har også alternative svar, og hvilke samtaler du velger å gå inn i og hvilken retning de tar påvirker også spillets endelige utfall. Her er det ingen nyheter å spore, og selv om enkelte samtaler er interessante er det også lov å påpeke at andre spill er mer fengende enn dette. Mye av dialogen til tilfeldige forbipasserende på gaten er dessuten bare vås og kunne godt gått noen runder til i kvalitetskontrollen.

Rytmespillsekvensene er hakket mer interaktive og krever at du trykker på de rette knappene etter hvert som de kommer mot deg fra høyre og venstre på en notelinje. Oppsettet skiller seg litt ut fra andre rytmespill, men spesielt vanskelig er det ikke. Den uventede bonusen er imidlertid at musikken, som er fremført av det indonesiske indierockbandet L’alphalpha, er overraskende god. Her får du også en gradvis utvikling i flere av sangene etter hvert som bandet spiller mer sammen og lærer seg å mestre låtene, noe som gjør lydbildet mer fyldig og følelsesladd. Den engelske oversettelsen som står under den originale teksten er vanskelig å få med seg når man må følge med på rytmespilldelen samtidig, men lydbildet er likevel såpass pent at L’alphalpha herved har fått en ny fan i Norge.

Afterlove EP er en hyllest til en lovende spillskaper som fikk altfor kort tid til å realisere sine visjoner, men som et spill om traumer og tap kommer det dessverre litt til kort. Her har andre spill truffet nerven bedre de siste årene, og Afterlove EP sliter dermed å hevde seg i kampen mot opplevelser som for eksempel Gris og Celeste. Dialogen i spillet er haltende og skaper ofte mer irritasjon enn sympati, og med lite variasjon i de daglige gjøremålene glir hele opplevelsen inn i en tåke som gjør det vanskelig å skille dagene fra hverandre. Samtidig er det et hjerte her som banker for noe og som ikke kan ignoreres helt, og musikken fra den indonesiske indiescenen treffer mye bedre enn forventet.

Score: 6/10