Alan Wake’s American Nightmare

En direkte oppfølger til Alan Wake har vi ennå ikke fått, men Alan Wake’s American Nightmare byr i det minste på en alternativ historie.

Teksten er opprinnelig skrevet i oktober 2016, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

For ikke lenge siden fortalte jeg om mitt altfor sene møte med Alan Wake, et spill fra de finske skoger som ble lansert i 2010. Her kunne jeg fortelle at spillet slutter på en litt uforløst måte, og at det er tydelig ment at spillet bare er begynnelsen på noe mer.

Noen direkte oppfølger har det aldri blitt. Det betyr likevel ikke at det er det eneste vi har fått servert om den fiksjonelle forfatteren, for en liten spinoff-tittel har det blitt (i dag ville vi nok kalt den for en stand-alone DLC). Og for å forklare konseptet rundt Alan Wake’s American Nightmare, som spinoff-tittelen heter, må vi kikke litt nærmere på originalspillet.

Alan Wake er et skrekkspill hvor spenningen og det supernaturale står i høysetet, og først og fremst henter det sin inspirasjon fra Steven Kings bøker (og filmatiseringene av disse), samt TV-seriene Twin Peaks og The Twilight Zone. Sistnevnte finner man en direkte parallell til innad i spillet. På nesten alle TV-skjermene man kommer over i spillet kan man sette på en episode av det fiksjonelle supernaturalprogrammet Night Springs, som med sin dystre fortellerstemme og grøssende åpningstoner tjener som en tydelig parallell til virkelighetens The Twilight Zone (eventuelt parodien The Scary Door man møter i TV-serien Futurama, om du vil).

I Alan Wake’s American Nightmare blir du selv del av en episode av Night Springs, og det er med andre ord et møte med det overnaturlige og bisarre som står sentralt. Nærmere bestemt styrer du en alternativ versjon av Alan i hans kamp mot Mr. Scratch, en skapning som deler hans utseende men lite annet. Hele tiden ledsages du av en dyster fortellerstemme som understreker hvor mystisk og unaturlig det hele er.

I motsetning til settingen i Alan Wake, møter vi her en Alan som tydeligvis er vant til å kjempe mot mørke skapninger. De samme spillmekanikkene fra forgjengeren vender tilbake, og man må først lyse på de mørke skapningene før man kan skyte dem. Tempoet er derimot skrudd opp betydelig, og det er derfor merkbart at vi møter en mer ressurssterk og kampvant Alan i dette spillet. Dette betyr også at spillet føles mindre vanskelig enn forgjengeren. Der man i Alan Wake føler seg konstant på flukt fra langt større krefter enn seg selv, føler man her at man stiller på langt sikrere grunn med et bedre overtak enn før.

Alans kamp mot sin onde tvilling (eller hva man nå enn skal kalle Mr. Scratch) innebærer i praksis at han må forsøke å endre på virkeligheten. Dette gjør han ved å løse diverse oppgaver, og veien til å løse oppgavene er ofte fylt av mørke skapninger og monstre. Likevel er det sjelden man føler man kommer i knipe, for spillet er raust når det kommer til tilgangen på ammunisjon og våpen, inkludert en spikerpistol(!).

Den store overmakten betyr imidlertid at en del av den overveldende følelsen man fikk i Alan Wake forsvinner. Det er ikke like skummelt å møte mørke skapninger når man vet at man sannsynligvis slipper helskinnet gjennom det. Samtidig er dette også en del av spillets poeng. Det hele er ment å være et parodisk innslag på pulp- og supernaturalia-sjangrene, og dette lykkes spillet i stor grad med.

Det hele kan fort bli gjentakende i lengden, men spillet er ikke særlig langt – man spiller seg fort gjennom det på rundt tre timer. Dermed rekker man ikke å bli lei, og spillets korte lengde tjener til dets fordel.

Alan Wake’s American Nightmare er på ingen måter en fullverdig tittel i Alan Wake-serien, og er langt ifra den oppfølgeren man til syvende og sist håper på. Samtidig er det et underholdende innslag som tar en av de sentrale inspirasjonskildene til originalspillet, bygger videre på det parodiske universet rundt dette og plasserer deg som spiller i nevnte parodi. Det er underholdende nok til sitt formål, og noen ganger er det nok.

Score: 7/10