En scene tidlig i Assassin’s Creed Shadows gir oss et vakkert innblikk i en symboltung japansk håndverk-teknikk.
Jeg er i likhet med mange andre i spillenes verden for tiden i gang i Assassin’s Creed Shadows, det nyeste spillet i Ubisofts kjente serie. Denne gangen går turen til Japan på slutten av 1500-tallet, en svært turbulent tid med store politiske svingninger. Sengoku-perioden (1454-1603) var en periode preget av nærmeste endeløse borgerkriger, manglende sentralstyre og fragmentert politisk kontroll. Dette var også perioden hvor europeiske skip for første gang ankom Japan, noe som medførte nye spenninger som følger av ny kunnskap, ny teknologi og nye religiøse strømninger.
I skrivende stund har jeg ikke spilt stort mer enn ti timer av dette store og omfattende spillet, og jeg rakk knapt å stifte bekjentskap med den ene hovedrollefiguren Yasuke før spillet kaster meg ut i rollen som spillets andre hovedrollefigur, den kvinnelige ninjaen Naoe. Hennes historie er langt på vei en klassisk hevnfortelling. Som eneste datter av en ninja i Iga-klanen blir hun vitne til at landsbyen blir angrepet og faren drept av en mystisk gruppe med maskerte krigere kalt Shinbakufu. Naoe selv blir såret, og det er kun ved hjelp av den eldre munken Sorin og hans verge, den foreldreløse gutten Junjiro, at hun kommer til hektene igjen.
En av de få fysiske gjenstandene Naoe har igjen etter sin far er en tsuchibue. Navnet betyr bokstavelig talt jordfløyte, og tsuchibue er et musikkinstrument lignende okarina som ofte lages av keramikk (Naoes tsuchibue ser ut til å være laget av stein, men materialkomposisjonen blir aldri spesifisert i spillet). I bruduljene har fløyten dessverre blitt knust, noe som naturligvis er et symboltungt og emosjonelt slag for den allerede hardt sårede Naoe.
Når Naoe omsider kommer til hektene igjen begynner hun den strabasiøse kampen for å trene opp igjen sine ferdigheter. Det er her hun omsider får utløpt for sitt indre raseri som har kokt i henne den siste tiden. Med både kropp og sjel ødelagt av sine fiender hakker hun vilt løs på bambusen rundt tempelet. Ødeleggelsen i henne sprer ny ødeleggelse. Sorin, som lar Naoe holde på, spør henne etterpå om det hjalp, vel vitende om at en slik prosess både er nødvendig og samtidig ikke løser noe. Deretter tar han henne med tilbake til det falleferdige tempelet hvor de tre holder til, hvor Junjiro har en overraskelse til henne. Med sitt talent for å fikse det som er ødelagt har Junjiro reparert Naoes tsuchibue ved hjelp av kintsugi.
Kintsugi er en japansk teknikk hvor ødelagt keramikk ikke blir kassert, men i stedet repareres med en lakk som inneholder edle metaller, fortrinnsvis gull. Dermed vil gjenstanden få gullakkerte striper og markører der det tidligere var et brudd eller skår, slik at det som var brutt i stykker får nytt liv. Fremfor å anse gjenstanden som ødelagt, blir skadene i stedet noe som gjenspeiler objektets unike særegenhet og historie. Kintsugi er dermed ikke bare en teknikk, men også en filosofi, en tankegang som viser at arr og sår ikke betyr at noe mister sin verdi av den grunn. Parallellene som kan trekkes til våre egne liv er sterke, og for et par år siden skrev jeg en tekst om kintsugi-teknikken i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse for å illustrere at prosessen har mye å lære oss om våre mentale sår, arr i sjelen og helbredelsen av traumer.
Kontrasten mellom Naoes destruktive ødeleggelse av bambusen og Junjiros helbredende kintsugi-prosess er stor. Når hun i samme scene tar opp fløyten og begynner å spille et stykke hun lærte av sin far, kjenner vi som spiller på den underliggende dynamikken og indre kampen: Skal Naoe velge ødeleggelsens vei, eller helbredelsen? Kan helbredelse komme uten hevn eller rettferdighet?
Ettersom scenen skjer nokså tidlig i et spill på flere titalls timer kommer det kanskje ikke som en overraskelse at dette blir starten på Naoes hevntokt, men som spillere blir vi stilt ovenfor et sterkt og definerende øyeblikk med overraskende emosjonell tyngde og tunge filosofiske implikasjoner. Dette er langt mer enn jeg selv hadde forventet da jeg satte meg ned med Assassin’s Creed Shadows, og om alt annet i spillet skulle skuffe vil jeg fortsatt ta med meg dette enkeltøyeblikket som ett av årets vakreste spilløyeblikk.