Split Fiction

Josef Fares fortsetter med å lage spill akkurat slik han selv vil ha dem, og spillbransjen er rikere og bedre som følger av dette.

Under fjorårets The Game Awards kom Swen Vincke, grunnleggeren av Larian Studios og regissøren bak Baldur’s Gate III, med en aldri så liten alvorstale da han som vinneren av årets spill 2023 skulle presentere den neste vinneren av den gjeve prisen. Vincke forkynte at oppskriften på å lage gode spill egentlig er idiotisk enkelt, men stadig går tapt. Alt handler om at et studio lager noe de selv har lyst å spille som ikke har blitt laget før, ikke fordi de vil øke markedsandeler, bygger merkevarer eller oppnå salgsmål. Dessuten må ikke lederne behandle ansatte og spillere som tall i et regneark eller brukere som kan utnyttes for å oppnå bonuser eller strategiske mål, og da må man også tørre å si nei til å fylle spillet med noe som kun skal øke inntjeningen og ikke passer med spillets design.

Det er nesten så jeg kan se for meg Josef Fares sitte bak scenen og rope sin ufiltrerte og utvetydige enighet til Vinckes tale. Fares er regissøren som gikk fra film til spill fordi han mener spillmediet er mye bedre egnet til å fortelle dype historier, og som den kompromissløse mannen han er lager han spillene akkurat slik han selv vil ha dem uten å jage etter en markedstrend eller for å oppfylle en finanskvote. Fares er spillskaperen som til enhver tid er enten 110% på eller av, og som et resultat snakker han alltid rett fra levra, enten han ber Oscar-prisen ryke og reise, oppfordrer folk til å få barn fordi det endrer hele verdensbildet eller legger inn stikk til moderne spillstrukturer som lootbokser og mikrotransaksjoner i traileren til sitt neste spill. Med andre ord: Fares er en type spillbransjen trenger flere av.

Tre måneder etter Vinckes alvorstale lanseres Split Fiction, et spill hvor man skulle tro at Fares hørte Vinckes ord, sa «hold ølen min» og tvang selskapet sitt gjennom tidenes mest intense arbeidspressperiode. I realiteten er Split Fiction resultatet av fire års arbeid fra Hazelight Studios, der skaperne av det fantastiske It Takes Two serverer enda mer av formelen de har spesialisert seg på: Samarbeidsspill hvor to spillere kastes fra spillsjanger til spillsjanger i forrykende tempo, hvor kreativ visjon og ren moro står i sentrum.

Split Fiction introduserer oss for forfatterspirene Mio og Zoe, som blir invitert til det de tror er neste generasjons publiseringsavtale hos det mystiske selskapet Rader. Her blir forfattere koblet til en maskin som tilsynelatende gjenskaper forfatternes fantasi i form av en simulert virkelighet, men som i realiteten stjeler ideene deres for å kunne benytte dem senere til Raders egne formål. Idet Mio stritter imot havner hun i samme simulerte virkelighet som Zoe, og sammen må de kjempe seg gjennom hverandres kreasjoner for å bryte ut av simulatoren og stoppe Raders planer.

Historien i Split Fiction er absolutt underholdende, ikke minst fordi den fortelles med glimt i øyet og humor på den ene siden og noen øyeblikk med overraskende emosjonell tyngde på den andre siden. Det er heller ikke vanskelig å finne noen av Fares’ karakteristiske stikk blandet inn her, hvor særlig generativ KI og enkelte topplederes «visjoner» å benytte dette til å skape «kunst» får gjennomgå. Samlet sett vil jeg likevel hevde at historien i It Takes Two var bedre på et overordnet og helhetlig nivå, men Split Fiction byr fortsatt på en underholdende fortelling med noen enkeltscener som vil sitte igjen hos spilleren i ettertid.

Gjennom spillets gang veksles det mellom Mios og Zoes fiksjonelle verdener, og ettersom Mio har en forkjærlighet for mørk og dystopisk science fiction mens Zoe foretrekker lystig og fargerik fantasy er kontrastene store. Begge delene av spillet er uansett flott fremstilt, og selv om spillet ikke lener seg direkte på fotorealisme får vi servert detaljerte landskaper som man noen ganger må stoppe opp for å nyte og verdsette. På PlayStation 5 kjører også spillet helt stabilt og med en høy bildehastighet, noe som er desto mer imponerende med tanke på den delte skjermen og de gangene det skjer ekstra mye på skjermen.

Hazelight har helt siden A Way Out satset fullt på sin merkevare: spillopplevelser der to spillere er nødt til å spille sammen. Ideelt sett skjer dette i samme rom og på samme skjerm, men dette kan også gjøres over nett. Her fortjener Hazelight enorm ros, ettersom spillet både kan spilles på tvers av plattformer og at man trenger bare ett eksemplar for å spille. Hvert spill kommer nemlig med et vennepass, slik at du kan invitere en venn til å spille med deg uavhengig av om de eier spillet eller ikke. Kontrasten til pengegriske og kyniske finansieringsmodeller er til å ta og føle på, og er nok et eksempel på hvordan Fares kjører sitt eget løp og lar kunsten stå i fremste rekke.

Den delte spillopplevelsen tar dere med gjennom en rekke forskjellige omgivelser og faser, der oppgavene som skal løses og hvordan du spiller er betinget av om du spiller som Mio eller Zoe. Selv om rollefigurene iblant har forskjellige spillestiler og egenskaper er det meste likevel felles, noe som betyr at dere begge kastes ut i nye spillsjangre i tide og utide. Dermed kan det hele gå fra tredjepersons action-plattformer til å bli et todimensjonalt run-and-gun som deretter går over til å kjøre vannscooter i forrykende tempo (som gjør meg sulten på et nytt Wave Race-spill med alt det dagens spillteknologi kan levere). Referansene til andre spill og sjangre er store, og i løpet av det hele tar Split Fiction deg gjennom opplevelser som gir assosiasjoner til Ico, Assassin’s Creed, Portal, Metroid Prime, Contra, Super Mario Galaxy, Wave Race, SSX, Lair, The Legend of Zelda: Ocarina of Time, Halo, The Plucky Squire og Sonic the Hedgehog, for å nevne noe. Legger vi til de ulike hintene til filmer er dette en referansefest som samtidig unngår å gjøre seg avhengige av hvorvidt folk oppfatter dem eller ikke for å ha det moro.

De ulike sjangrene fungerer aldeles strålende, og de aller fleste gjør dessuten spillerne sultne på mer. Her er vi imidlertid også inne på spillets største svakhet, for flere av sjangervalgene utnyttes ikke ofte nok før spillet havner tilbake i tredjepersons action-plattformer-modus, noe som kan støte bort spillere som ikke kan fordra eller mestrer sistnevnte. Her var It Takes Two hakket hvassere på å variere mer og oftere, noe som gjorde enkeltsekvenser som en av to spillere ikke mestret desto mer overkommelige, fordi man visste at det lå noe nytt og annerledes i vente om ikke så lenge.

Svakheter til tross er det ingen tvil om at Split Fiction er en fornøyelse fra start til slutt, og Hazelight fortsetter å utmerke seg innenfor sin nisje i spillmediet. Josef Fares fortsetter å lage spill akkurat slik han selv vil ha dem fremfor å jage etter trender og inntjeningsmodeller, og spillbransjen er rikere og bedre som følger av dette. Her får du ren underholdning, valuta for pengene, en sjangerblanding som gjør deg sulten på nye spill som rendyrker disse mekanikkene (nytt Wave Race og SSX når?!) og ikke minst en opplevelse du kan dele med en venn eller bedre halvdel hele veien. På samme vis som i 2021 vil Hazelights spill være å finne på mange lister når årets spill skal kåres, og det vil være absolutt fortjent.

Score: 9/10