Xenoblade Chronicles 3

En vakker og melankolsk 70-timersrefleksjon om livet, døden og menneskeverdet.

Som utdannet teolog er det kanskje en yrkesskade at jeg tenker jevnlig på spørsmål om liv, død og mening. Hva gir livet mening? Hvordan forholder vi oss til vår egen dødelighet? Hvordan møter vi døden? Med tanke på at døden er den eneste garanti vi har i livet, er det ikke så rart at dette er spørsmål som har opptatt oss mennesker i ulike kunstformer på tvers av tidsaldre og kulturer. Dette inkluderer naturligvis også spill, og spørsmålet om liv og død er helt fundamentalt for historien i det japanske rollespillet Xenoblade Chronicles 3.

I verdenen Aionios dreier alt seg om den evige konflikten mellom kolonier fra de to fraksjonene Agnus og Keves. Med et livsspenn på bare ti år kjemper soldatene for å ta livet av sine motstandere, slik at livskraften fra falne soldater kan inngå i gigantiske maskineri som er essensielle for kolonienes overlevelse og som bruker denne livskraften som drivstoff. Soldatenes korte livsspenn markeres ved hjelp av spesielle tatoveringer som minskes jo mindre levetid de har igjen, og ved et fullført livsløp på ti år blir de hyllet av sin respektive dronning i en såkalt hjemkomstseremoni. Det konstante kretsløpet av liv og død danner grunnlaget for mantraet «leve for å kjempe; kjempe for å leve.»

Sentralt i denne voldsomme konflikten finner vi Keves-soldaten Noah, en såkalt off-seer hvis jobb er å spille musikk for å lede sjelene til falne soldater videre. Sammen med sine medsoldater Lanz og Eunie (og mekanikeren Riku) blir Noah sendt ut på et oppdrag for å etterforske et styrtet skip og ødelegge lasten om bord. Her kommer de i konflikt med en gruppe fra Agnus ledet av off-seeren Mio, som også etterforsker krasjlandingen, men konflikten blir avbrutt når krasjlandingens eneste overlevende aktiverer kraften til Ouroboros hos Noah, Mio og deres følgesvenner. Sammen med en ny og mektig kraft får våre venner avsløringen om at krigen mellom Agnus og Keves bare er en skyggekonflikt, og for å oppdage den virkelige sannheten bak deres verden må de reise til The City på den andre siden av kontinentet. Den reisen har de kort tid på å fullføre, for Mio har bare knappe tre måneder igjen før hennes livssyklus er utløpt.

Historien i Xenoblade Chronicles 3 er lang, innholdsrik og kompleks, men til gjengjeld er den også dypt gripende og engasjerende. Gjennom de titalls timene som spillopplevelsen krever av deg blir du belønnet med en spennende verdensbygging og en overordnet narrativ som er like spennende som den er kompleks, men det er likevel de individuelle historiene til hovedpersonene og alle de møter underveis som er de virkelige bærebjelkene for spillopplevelsen. Dette gjelder ikke bare gjennom hovedhistorien, men også i flere av de sentrale sidehistoriene og sideoppdragene som spillet tilbyr underveis. Tunge og komplekse tema behandles med alvor og refleksjon, og det er ikke rent sjeldent at spillets gripende historier som ofte fremføres på mesterlig vis kan røre til tårer. Der min største innvending mot Xenoblade Chronicles 2 var en dårlig fortalt historie og kjedelige rollefigurer med tvilsomt design, har Monolith Soft betalt tilbake med renter og vel så det i Xenoblade Chronicels 3, som serverer en rollespillhistorie jeg kommer til å huske i mange år fremover.

Mye av årsaken til at historiefortellingen fungerer såpass godt ligger også i rollefigurene, som er en jevnt over likandes gjeng med sine distinkte personligheter og problemer som det er mulig å relatere seg til. Joda, noen karaktertrekk som i enkeltes øyne er «litt for anime» finner vi fortsatt, men sammenlignet med forgjengeren holder dette vesentlig høyere kvalitet. Designet føles stilrent og smakfullt med mange kule detaljer, noe som også gjør det mye lettere å ta historien seriøst.

Et område hvor det aldri har skortet på kvalitet i Xenoblade-spillene er musikken, men i Xenoblade Chronicles 3 overgår komponistene seg selv. Musikken spiller ikke bare en sentral rolle som bakgrunnsmateriale, men også for historiefortellingen, ettersom både Noah og Mio har det som sin oppgave å sende døde sjeler videre ved hjelp av sine musikalske talenter. Såpass viktig rolle har fløytene de spiller på at musikkteamet bak spillet fikk utviklet spesiallagde fløyter i ulike størrelser og tonearter de kunne jobbe med. Resultatet er et alderes nydelig hovedtema, A Life Sent On, som selv etter flere repetisjoner gjennom spillets gang aldri slutter å røre langt inn i sjela, spesielt fordi Monolith Soft ved å benytte temaet under spillets mest emosjonelle øyeblikk. Men det er ikke bare alvor og melankoli som preger musikken i Xenoblade Chronicles 3, for også musikken du får servert under utforsking og kamp er av den skyhøye kvaliteten som bare de beste japanske rollespillene kan servere, med alt fra engasjerende eventyrmusikk til episk kampmusikk å velge mellom.

Så langt om tematiske forhold, men hvordan er så Xenoblade Chronicles 3 å spille? Xenoblade-serien er kjent for å ha en del komplekse mekanikker og et vell av informasjon som kan overvelde spilleren. Xenoblade Chronicles 3 bærer fortsatt preg av dette, men føles samtidig mye mer strømlinjeformet og oversiktlig enn sin forgjenger. Tradisjonen tro får du en vanvittig stor verden med enorme åpne landskaper å utforske, og det er ikke rart at Monolith Soft har vært sentrale i utviklingen av både The Legend of Zelda: Breath of the Wild og Tears of the Kingdom, for det er få som kan bygge store og åpne verdener som ser like imponerende ut på så begrenset maskinvare som dem. Det må likevel presiseres at mange av disse områdene er også nokså tomme for innhold utover dyrelivet som vanker der, og hvis det å løpe lenge rundt for å komme frem dit du skal ikke høres fristende ut er dette kanskje ikke spillet for deg. Her kunne spillet vært tjent med for eksempel mer variasjon i sideoppdragene, ettersom litt for mange av dem bærer preg av «gå dit og finn/drep det,» og selv om enkelte oppdrag belønnes med gode narrative øyeblikk burde det vært større og bedre belønninger underveis for gjennomførelsen av oppdraget.

Mens Xenoblade Chronicles 2 kom ut i løpet av det første leveåret til Nintendo Switch og bar preg av dette når det kom til ytelse, er Xenoblade Chronicles 3 langt mer imponerende på den tekniske fronten. Den grafiske presentasjonen er skarpere og mer stilren, oppløsningen jevnt over høyere og bildefrekvensen mye mer stabil på rundt 30 bilder i sekundet. Oppløsningen er riktignok dynamisk og bildefrekvensen aldri helt stabil, men spillet klarer likevel å inngå kompromisser på de rette stedene og tidspunktene uten at det går utover spillopplevelsen som helhet. Sluttresultatet er dermed et rollespill som vet å utnytte plattformen sin godt, og selv om det er lett å finne spill som ser grafisk penere ut på andre og sterkere plattformer er det lett å bli imponert over hvor mye utviklerne har klart å tyne ut av Nintendo Switch. Brukergrensesnittet er også mye mer oversiktlig, og til tross for at det fortsatt skjer mye på skjermen når kampene bryter løs er det foretatt mange grep og justeringer for å gi bedre kontroll over det som skjer.

Når du først havner i kamp, er det et sanntidssystem der posisjon på slagmarken, Areas of Effect (AoE) og klassevalg spiller sentrale roller. Hver rollefigur har sin klasse, men alle sammen kan veksle mellom de ulike klassene slik du måtte ønske det. Det åpnes også nye klasser etter hvert som du håndterer både hoved- og sideoppdrag, noe som kommer godt med i møte med nye utfordringer. Hver klasse kommer med sine særegne angrep, og når et angrep er mestret kan dette også benyttes når du skifter til en annen klasse, slik at du i praksis har tilgang på to sett med angrep og handlinger. Parallelt med dette utvikler du også din Ouroboros-klasse, hvor to av rollefigurene slår seg sammen i en begrenset periode til en usårlig superslåsskjempe. Gradvis fyller du også opp en Chain Attack-måler, og når denne er full kan du denge løs på fienden i en komborekke som kun betinges av hvor flink du er til å kverne på tallene til din fordel. Når dette kombineres med episk musikk slutter aldri disse sekvensene å engasjere, og når du i tillegg klarer å snu en kamp til din fordel ved hjelp av et slikt angrep er mestringsfølelsen på topp. Det er fortsatt ikke verdens letteste system å sette seg inn i, men det er på ingen måter umulig å mestre.

Xenoblade Chronicles 3 er kanskje ikke et spill for alle, og det er heller ikke umulig å finne svakheter i spillet knyttet til oppdragsstrukturen, kampsystemet, teknisk ytelse eller verdener som er relativt tomme for meningsfylt innhold til tross for sin imponerende størrelse. Samtidig er det et spill som krysser av på så å si samtlige punkter som betyr noe for meg: Gripende historie, dyp tematikk, engasjerende utforsking, et kampsystem som balanserer mestring og utfordring og et lydspor stappfullt av følelser. Da er det vanskelig å komme unna at dette er og blir et spill som kommer til å sitte igjen i bevisstheten min lenge etter at Switch sin storhetstid er over.

Score: 9/10