Warhammer 40,000: Space Marine II

Tøffe-tøffe mannemenn skal skyte-skyte for å drepe-drepe. Premisset er banalt enkelt, men Space Marine II er så mesterlig gjennomført at det fungerer.

Erkenerd som er jeg til tross, finnes det faktisk noen merkevarer og serier som ofte forbindes med nerderi som jeg ikke har spesielt mye erfaring med. Warhammer-universet (for ikke å si universene i flertall, siden det tross alt finnes flere av dem) er ett av dem, men etter å ha sett flere promoteringsvideoer for Warhammer 40,000: Space Marine II de siste par årene ble jeg nysgjerrig nok til at ville sjekke dette ut.

Etter å ha forhørt meg om forgjengeren var et greit sted å kaste seg ut på sitt første Warhammer-eventyr satte jeg med ned med Warhammer 40,000: Space Marine i januar, en erfaring jeg kunne si mye positivt om i etterkant. Samtidig var det merkbart at dette er et spill fra 2011 levert av et mindre team med et begrenset budsjett, og spørsmålet var om oppfølgere kunne levere en mer moderne og polert opplevelse. Flere måneder senere er svaret et rungende ja.

Et århundre med fangenskap og tortur har gått siden ultramarinekapteinen Titus ble anklaget for kjetteri, før han igjen ble fri og kunne verve seg inn i Deathwatch. Nå er han tilbake, riktignok degradert til løytnant, og en ny trussel skal bekjempes. Insektoidrasen Tyranid truer planeten Kadaku og et mystisk prosjekt kalt Aurora, som er av absolutt strategisk betydning. Titus må dermed lede en ny gruppe med ultramarinesoldater mot overveldende odds, samtidig som hans mystiske fortid hele tiden truer med å innhente ham og undergrave hans autoritet.

Den grunnleggende historien i Space Marine II kan ikke belønnes for å være spesielt dyp, men den kan definitivt roses for å være gjennomført. Dette er et univers som tar seg selv fullstendig seriøst og høytidelig til enhver tid, uten nonsens eller ironisk glimt i øyet. Kanskje er det nettopp derfor fortellingen i Space Marine II også fungerer så godt som den gjør, sitt enkle premiss til tross. Dette er definitivt ikke en verden du ønsker å leve i eller være en del av (med mindre tanken på et ultrafascistisk galakseomspennende imperium med dødelige fiender på alle kanter og hvor vanlige menneskeliv bare er et tannhjul i maskineriet appellerer til deg, selvfølgelig), og måten dette fremstilles på er hele tiden engasjerende og gjennomført. Som vanlig er det alltids en mer mystisk trussel som lurer i bakgrunnen, og historien slipper derfor noen av de innledende historietrådene litt for fort, men likevel byr Space Marine II på en historie som tjener som underholdende staffasje.

Mye av årsaken til at det hele fungerer såpass godt er presentasjonen. Stemmeskuespillet går inn for å gjøre dette så barskt som mulig, og selv om Titus har skiftet stemmeskuespiller fra Mark Strong til Clive Standen er han fortsatt det stoiske ankeret som binder det hele sammen. Dermed ledsaget du gjennom en historie som i likhet med forgjengeren fungerer godt for både erkeveteraner og nykommere av Warhammer-universet. God presentasjon og historiefortelling til tross, savner jeg likevel en oppsummering av det første spillet for helt ferske spillere (det har tross alt gått 13 år siden forgjengeren ble lansert).

Den viktigste faktoren til at Space Marine II underholder så godt som det gjør er likevel det tekniske arbeidet som ligger til grunn, og det er her spillet virkelig skinner. Swarm Engine tas i bruk for alt den er verdt for å eksponere deg for uendelige bølger av Tyranids. Det hele føles nesten som A Plague Tale: Requiem, bortsett fra at nå kan du ta igjen og skyte, krøste og mose svermene som kommer mot deg til Imperiets ære. Utvalget av våpen er stort og variert, skjønt det må nevnes at det ikke alltid er like lett for en som er relativt fersk til universet å få taket på hva de store forskjellene mellom dem faktisk er. Detaljnivået på omgivelser er skyhøyt, enten det er snakk om jungelfauna, bygninger, rustninger eller skip. Det hele kjører dessuten svært stabilt på PC med en overraskende stabil bildefrekvens med tanke på hvor mye som tidvis skjer på skjermen samtidig, og når musikken dundrer og herjer på i vidunderlig marsjtakt og intense beats er det umulig å ikke kjenne pulsen stige litt. Resultatet er at spillet byr på en kaotisk flyt som aldri slutter å levere og byr på ekte tanketom moro av den sorten vi gjerne så mer av for to konsollgenerasjoner siden.

Saber Interactive kunne lett ha levert fra seg spillet med denne historiekampanjen, lagt verktøyene på hylla og sagt seg ferdige med det, men her har de valgt å ikke ligge på latsiden. Dermed disker de også opp med en Operations-modus, som gir deg tilgang på noen av oppdragene som foregår parallelt med Titus’ handlinger. Som om ikke det var nok heller klinker de til med en omfattende flerspillerdel med tre 6v6-moduser hvor spillerne kan fritt velge og modifisere sin egen space marine. Apropos flerspiller, så byr den vanlige historiedelen også på muligheten for å dele denne med to venner, ettersom Titus har med seg to medsoldater på lasset. Som det gamle ordtaket sier: Delt Tyranid-mosing er dobbel glede.

Warhammer 40,000: Space Marine II er i sin grunnleggende form et ganske primitivt spill: Tøffe-tøffe mannemenn skal skyte-skyte for å drepe-drepe. Likevel byr det på enorme mengder moro, ganske enkelt fordi spillet er særdeles godt gjennomført og teknisk imponerende. Med en litt spissere og bedre fortalt historie samt noe mer variasjon i våpenfølelsen kunne dette virkelig nådd helt til topps, men at Titus er tilbake i toppform er det ingen tvil om.

Score: 9/10