Gimmick 2

Den grønne helten Yumetaro er tilbake etter 32 år for nok en gang å levere underholdende og ekstremt utfordrende 2D-plattformmoro.

Enkelte oppfølgere drøyer lengre på enn andre. Fans av det originale NES-spillet Gimmick! fra 1992 fortjener i den forbindelse en medalje, for de har måtte vente i hele 32 år på å få et nytt eventyr med det grønne sjarmtrollet Yumetaro i hovedrollen. Gimmick 2 er nå lansert som en del av Sunsofts retur til spillmarkedet, en gledelig tilbakekomst som også har gitt oss Ufouria: The Saga 2, selv om det gir et skår i gjensynsgleden at denne oppfølgeren ble utviklet uten å konsultere den originale spillskaperen Tomomi Sakai i forkant.

Det originale Gimmick! var et nokså uvanlig spill for sin tid, ettersom det kom sent i NES-konsollens livsløp og kun ble lansert i Japan og Skandinavia. Dette ble bøtet på da svenske Bitwave Games lanserte en spesialutgave av spillet til dagens plattformer i fjor, og nå har studioet også fått oppdraget med å modernisere Gimmick-formelen i en splitter ny oppfølger.

Historie er det ikke mye å spore av denne gangen heller, men i en artig tvist må yokaien Yumetaro denne gangen redde datteren til hovedpersonen fra forrige spill, som blir kidnappet av en mystisk trollmann om natten. Utover det er oppskriften den samme som sist, hvor den grønne krabaten må forsere vanskelig terreng og tøffe fiender, samle skjulte gjenstander og slå bosser for å redde den kidnappede jenta. Originalt er det kanskje ikke, men det er en godt utprøvd formel som fungerer greit for sitt bruk.

Det gamle veteraner og nysgjerrige nykommere mest sannsynlig kommer for er den todimensjonale plattformopplevelsen, og her leverer Gimmick 2 på det aller meste. Dette er et fargerikt og lystig eventyr med søte fiender og klart definerte mål, slik at det er lett å plukke opp og forstå det man skal. Å komme seg dit er derimot en helt annen sak, og her lever Gimmick 2 opp til sitt opphav, for det tar ikke lang tid før utfordringene står i kø. Dette er ikke for de utålmodige sjelene, for her kreves presis styring og hurtig tolkning av omgivelsene for å komme seg videre. Heldigvis er spillet vesentlig mer barmhjertig ovenfor moderne spillere med lagringspunkter strødd noenlunde jevnt og spandabelt utover brettene. Dette gjør at straffen for å dø underveis heldigvis ikke er like brutal som sist, selv om den fortsatt kan kjennes frustrerende (på en god måte).

Vanskelige plattformspill er det flere som kan lage, men Gimmick-spillene har det lille ekstra å by på med sitt fokus på fysikk. Yumetaro vil begynne å gli nedover når han havner i en nedoverbakke, og ofte må denne akselerasjonen benyttes for å løse plattformutfordringer. I tillegg har Yumetaro en stjerne som kan fremkalles for å slå fiender, aktivere stjerneformede brytere og benyttes for å ta seg frem i det turbulente landskapet. Dette er ingen lett oppgave, for stjernen vil alltid gå nedover så snart Yumetaro slipper tak i den. Også her spiller fart og momentum inn, slik at spilleren må planlegge for når og hvor stjernen skal slippes for å løse oppgaven eller beseire fienden.

Ingenting av det som er nevnt over er direkte nytt, ettersom det meste er kjent fra enten forgjengeren eller sjangeren som helhet, men Gimmick 2 kommer med et par nyheter som forfrisker opplevelsen. Den ene er at Yumetaro nå kan benytte flere gjenstander i omgivelsene til sin fordel. Det kan være esker, enkelte fiendetyper eller frosker som spytter opp igjen stjernene etter å ha tygget på dem i noen sekunder. Det andre er at spillet er proppet fullt av samleobjekter som ofte ligger i det skjulte og som det kreves litt ekstra oppmerksomhet og talent av spilleren å få fatt i. De aller fleste er kosmetiske og gjør ingenting nevneverdig for spillopplevelsen, men det er unektelig litt søtt å se Yumetaro sprade rundt med en hatt på hodet. Jeg savner imidlertid flere slike elemeneter for å friske opp Gimmick 2.

Det søte oppsynet er ikke bare forbeholdt hovedrollefiguren, for Bitwave Games har gjort en god jobb med å pakke tittelen inn i en sjarmerende og fargerik innpakning. Det dytter nok ikke på noen tekniske grenser, men spillet skal ha ros for å kjøre bunnsolid i 60 bilder per sekund, inkludert på Switch. Lyden er heller ingen sinke, hvor gamle tema pakkes inn i ny drakt og suppleres med herlige nye toner. At musikken serveres av selveste David Wise, komponisten bak den originale Donkey Kong Country-trilogien, Diddy Kong Racing og Yooka-Laylee, for å nevne noe, er selvfølgelig bare med på å styrke den audiovisuelle presentasjonen Gimmick 2 har å by på.

Gimmick 2 er nok et positivt innslag i Sunsofts tilbakekomst til spillbransjen. Samlet sett byr det ikke på så veldig mye nytt, men om man er på jakt etter et solid todimensjonalt platformspill med en lekker presentasjon og høy vanskelighetsgrad er det absolutt verdt en titt. Forhåpentligvis trenger vi ikke vente 32 år på neste innslag, for med litt flere nyheter og tenking utenfor boksen har Yumetaro mer enn nok potensial i seg for flere eventyr.

Score: 7/10