The Order: 1886

Alternativ historie med ridderne av det runde bord burde være en sikker oppskrift, men The Order: 1886 klarer likevel ikke å innfri.

Teksten er opprinnelig skrevet i mai 2015 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

PlayStation 4 kom ut i november 2013, men litt over ett år etter lansering har den ikke blitt brukt i nevneverdig grad her i huset, selv om jeg kjøpte den nokså tidlig (ettersom jeg fikk plukket den opp på en Japantur til halve prisen av den norske). Flere av de profilerte titlene har vært multiplattform, og ettersom PC-en har mer maskinkraft og tilbyr spillene til en billigere penge er dette regnestykket nokså enkelt. Kort sagt: PS4 mangler de store eksklusive titlene som vekker nysgjerrigheten min.

Først i 2015, nesten halvannet år etter konsollens lansering, begynner endelig de mer interessante PS4-eksklusive titlene å melde sin ankomst. Ett av flaggskipene i den forbindelse er The Order: 1886.

The Order: 1886 tar oss med til en lettere steampunk-inspirert versjon av London. Som tittelen så fint hinter til, følger vi en mystisk orden som har operert i det skjulte i flere hundre år. Vi lærer raskt at ordenen er en videreføring av kong Arthurs ridderorden av det runde bord, der flere av ridderne fortsatt er levende medlemmer av ordenen takket være den hellige gral. Ordenens oppdrag er intet mindre enn å sikre menneskehetens overlevelse i kampen mot såkalte Half-breeds, en samlebetegnelse for varulver, vampyrer og andre uhumske skapninger. Nå truer i tillegg en opprørsk motstandsgruppe England og dets interesser, og ridderne blir raskt trukket inn for å sette en stopper for konflikten.

I denne konflikten inntar du rollen som sir Galahad, en av Arthurs berømte riddere som gjennom århundrenes løp har anlagt spillhistoriens heftigste bart og mistet alt humør. Sammen med andre Arthur-skikkelser som Igraine og Percival må Galahad komme til bunns i de mystiske omstendighetene som preger verden rundt dem. Heldigvis har de selveste Nikola Tesla med på laget til å utvikle alle mulige fancy våpen.

Det hele kunne vært oppskriften på en god spillopplevelse og en god historie, men allerede fra første stund er det tydelig at potensialet ikke blir brukt for hva det er verdt. Resultatet blir en suppe kokt til døde av klisjeer, forutsigbarheter og middelmådighet. Ikke under noen omstendigheter makter historien å overraske, og presentasjonen av sir Galahads uforanderlige morske sinnelag fører ham inn i rekken av kjedelige hovedrollefigurer fra den vestlige spillbransjen de siste årene. Settingen, som gir et lovende utgangspunkt for spillet, blir aldri utbrodert noe ytterligere, og mangelen på muligheter for videre utforskning er med på å bygge opp under spillets svakheter. De små innslagene av utforskning består i å finne, plukke opp og inspisere gjenstander som kan ligge rundt omkring, og disse gir så lite informasjon at det hele fort blir kjedelig og meningsløst. Man sitter til enhver tid og håper at spillutviklerne kommer på bedre tanker, men skuffelsen vedvarer helt frem til spillets skuffende avslutning (som hinter på uengasjerende vis om en mulig oppfølger vi sannsynligvis aldri får).

Svakhetene i spillets historie blir ytterligere styrket av uengasjerende mekanikker som ikke gjør noe forsøk på å fremstå fornyende, forfriskende eller innovative. Det hele fortoner seg som et tredjepersons skytespill hvor man med jevne mellomrom møter mengder med motstand, går i dekning og skyter ned alle motstanderne som ikke har vett til å ta dekning. Bølgene av motstandere forandrer seg imidlertid så å si aldri i løpet av spillets gang, og selv om de kan se forskjellige ut oppfører de seg til enhver tid likt. Granatkastere og hagle-bærere er de eneste motstanderne som klarer å skape noe hodebry, men utover dette blir man raskt lei.

Det vil si, det hender en sjelden gang man får anledningen til å kjempe mot noen av monstrene som ordenen i utgangspunktet er ment å kjempe mot. Med unntaket av to bosskamper (som begge to fortoner seg helt likt) lærer man fort at monsterjakt er noen enkle greier: Still deg inntil veggen, trykk på dukk-knappen når monstrene angriper og skyt dem når du kan (da capo ad lib). Det hele blir fort mer monotont, kjedelig og raskt forglemmelig.

I tilfellene hvor man ikke plaffer løs på fiender skal man enten snike seg inn på motstanderen eller trykke løs på knappene skjermen forteller deg at du skal trykke på. Førstnevnte kunne vært moro om spillet bare hadde tilbudt bedre kamerateknikk og kontrollsystem, men siden dette er mangelvare blir det hele fort et irritasjonsmoment snarere enn noe som tjener til spillets fordel. Sistnevnte er på sin side bare irriterende, spesielt fordi det forekommer så ofte. Ofte føles The Order: 1886 som et spill som spiller seg selv, kun ispedd noen sporadiske tastetrykk fra din side. Det er ikke positivt ment.

Man skulle også tro at med en så spennende skikkelse som Nikola Tesla med på laget, burde det være mulig å diske opp med noen kreative våpen. Disse forekommer, men er så få i antall og benyttes så utrolig sjelden at man sliter litt med å forstå hvorfor mannen spiller en rolle i spillet i det hele tatt. Nok en gang vitner spillet om et ubenyttet potensial.

Er The Order: 1886 bare sorgen og elendighet? Nei da, noen ytterst få fordeler kan spillet skimte med, skjønt også dette klarer utviklerne å rote til. Spillets klareste fordel er at det ser bra ut. Grafikken i spillet er strålende, og til tider er den faktisk så god at man nesten lurer på om man er vitne til ekte skuespillere og ikke dataanimerte. Dessverre holder ikke spillet på den gode grafiske standarden gjennom hele spillet. Aller mest merker man dette på at spillet jevnt og trutt fremstår som «blurry», ikke minst i kantene. Det virker nesten som om skjermens ytterkanter er konstant innhyllet i tåke, og at det kun er sentrum av skjermen som er spart for dette. Dette er synd, for The Order: 1886 kan som nevnt være oppriktig pent til tider, både når det gjelder omgivelser og animasjonen av spillets hovedpersoner.

The Order: 1886 har lenge blitt promotert som et flaggskip for PlayStation 4 og er ment å være et av de eksklusive spillene som skal lokke folk til konsollen. Slik har det ikke blitt. Fortsatt må folk ty til andre grunner til å rettferdiggjøre sitt konsollkjøp, for eventyret om sir Galahad og ridderne av det runde bord er rett og slett ikke godt nok gjennomført til å bli det solide flaggskipet konsollen trenger.

Score: 5/10