Flintlock: The Siege of Dawn

Skaperne av Ashen har gitt oss en Souls-lite som har en forlokkende estetikk og spillestil, men som hemmes av rare tekniske feil.

Noen ganger skal det ikke mer til enn en litt annerledes estetikk for å vekke nysgjerrigheten min rundt et spill. Dette var absolutt tilfelle da jeg først oppdaget Flintlock: The Siege of Dawn under en spillpresentasjon (uten at jeg kan huske eksakt hvilken presentasjon dette må ha vært). Her fikk vi tilsynelatende raske bevegelser, et kampsystem lettere inspirert av FromSoftware og en blanding av mystisk fantasy kombinert med 1700-talls krutt- og flintpistol-estetikk.

To år etter spillets opprinnelige annonsering har Flintlock: The Siege of Dawn endelig blitt lansert, hvor skaperne av Ashen byr på denne forlokkende blandingen av gamle soldatuniformer og våpen med en fortelling om guder og vandrende døde som er lett inspirert av babylonsk og sumerisk mytologi. Enkeltkomponentene er altså spennende, men hvordan er så den helhetlige gjennomføringen?

Vi kastes inn i en verden der menneskeheten trues av de vandrende døde som har brutt løs fra dødsriket og gradvis skjøvet menneskeheten tilbake de siste ti årene. En beleiring av byen Dawn er menneskehetens siste sjanse til å forsøke å stoppe fremmarsjen, men en av operasjonene gjør vondt verre og slipper flere av gudene løs i menneskenes verden. Vår heltinne Nor overlever så vidt denne operasjonen og blir berget av Enki, en mystisk reveskapning som sier han er en av gudene. Sammen med Enki må Nor reise til flere av de nærliggende områdene for å befri dem fra gudenes nylige grep, frigjøre menneskene som bord der og gjøre bot for sin dødbringende operasjon en gang for alle.

Historien og settingen er uten tvil spennende, men den er samtidig også litt haltende. Dynamikken mellom Nor og Enki er den store bærebjelken her, og flere av samtalene de har underveis er både artige og spennende. Verdenen som er bygget har også en stilig blanding av fantasy og 1700-tallsestetikk som kan minne litt om spill med mindre budsjett fra en 10-15 år tilbake, noe som gjør at den skiller seg ut på en positiv måte. Samtidig er verdenen ofte også litt tynn og tom for innhold, hvor det varierer veldig hvorvidt det er noe å finne og utforske eller ikke. I tillegg går historien i rykk og napp, hvor spillet noen ganger tar seg tid til både historiefortelling og verdensbygging før den senere rusher gjennom de ulike punktene for å bringe deg videre til neste ledd. Her skulle jeg gjerne sett at Flintlock tok seg litt bedre tid, for det som ligger i bunn er uten tvil solid.

Historiefortellingen har imidlertid et enormt problem utenom det rent narrative, nemlig lyden. PlayStation 5-utgaven av spillet har en merkelig lydmiks-feil hvor all dialogen havner på høyre øreklokke, og det på et ekstremt lavt nivå sammenlignet med resten av lydbildet. Uten tekst blir det med andre ord umulig å få med seg stort av handlingen og samtalene, og angivelig er dette et problem som gjelder i samtlige utgaver av Flintlock på tvers av plattformer. I skrivende stund er det gått nesten to måneder siden lansering, og at en såpass vesentlig feil som burde være lett å rette opp ikke har blitt fikset trekker kraftig ned på opplevelsen.

Spillmekanisk sett er Flintlock derimot en fornøyelse å sette seg ned med, der det hele kan klassifiseres som en Soulslite-formel med flintlås-pistoler på si. Du angriper med tomahawk-øksa di, blokkerer, dukker unna fiendens angrep og parerer når timingen tillater det. Angrep som lyser rødt kan ikke blokkeres, og det er her flintlås-pistolen din kommer inn i bildet. Enki tar seg på sin side av magiske angrep og kaster forbannelser over fiendene, slik at du lettere kan få dem ut av balanse eller ta bort deler av rustningen som beskytter dem. Ved å beseire fiender får du erfaringspoeng som benyttes til å låse opp nye evner og egenskaper, og hvor mye poeng du får kan også økes hvis du unngår å bli skadet. Spillet byr riktignok på noen utfordringer, og dør du må du vende tilbake der du døde for ikke å miste alle ubrukte erfaringspoeng du måtte ha tjent opp, men kampsystemet byr samtidig på vesentlig snillere slingringsmonn enn det FromSoftware-spillene er kjent for. Flintlocks kampsystem er kanskje ikke like heseblesende som det vi fikk servert i Stellar Blade eller like mangfoldig som Star Wars Jedi: Survivor, men moro er det likevel. At spillet i tillegg lar deg velge ulike vanskelighetsgrader øker også tilgjengeligheten noe.

Et spill med såpass stort fokus på fiender og kamper er avhengig av en stabil presentasjon, og i motsetning til for eksempel Rise of the Ronin leverer Flintlock for det meste det som trengs. Ikke overraskende kan du velge mellom en grafisk modus låst til 30 bilder i sekundet eller en ytelsesmodus på 60 bilder i sekundet, hvor bildetallet helt klart trumfer oppløsning i denne typen spill. Det er riktignok noen fall i bildefrekvensen når det skjer mye på skjermen på en gang, noe som skjer i stadig større grad jo lenger ut i spillet du kommer, men for det meste er dette nokså kortvarig og påvirker ikke spillopplevelsen i nevneverdig grad. Den visuelle presentasjonen er ellers helt på det jevne, hvor estetikken veier opp for de enkelte utseendemessige skjønnhetsflekkene som Unreal Engine 4 har å by på.

Flintlock: The Siege of Dawn er et spill med ambisjonene på topp, men de tekniske begrensningene holder opplevelsen tilbake. Det merkes at tittelen er utviklet av et mindre team, men igjen berges det hele av en spennende visjon som kommer tydelig til syne. Spillet kan dermed trygt plasseres i det såkalte dobbel-A-sjiktet. Det er ikke noe galt i dette, tvert imot, men den litt haltende fortellerteknikken, noe ustabil ytelse og en horribel lydmiks som ikke burde være så vanskelig å fikse holder tilbake en ellers velfungerende tittel som kunne nådd enda høyere. Likevel sitter jeg alt i alt igjen med en positiv opplevelse, og for de som leter etter et FromSoftware-inspirert spill med en litt mer overkommelig vanskelighetsgrad og noe kortere varighet kan Flintlock: The Siege of Dawn absolutt være verdt å sjekke ut.

Score: 7/10