Sand Land

Rundt årtusenskiftet skapte Dragon Ball-pappa Akira Toriyama en enkeltstående historie kalt Sand Land. Over tjue år senere er historien endelig klar for spillenes verden.

Den nylig avdøde Akira Toriyama var et kjent navn for mange, men tegneseriene han skapte ble verdenskjente sensasjoner som selv folk uten interesse for japanske tegneserier har hørt om. Med serier som Dr. Slump, Kajika og mest av alt Dragon Ball kan Toriyamas innflytelse på moderne populærkultur nesten ikke overdrives, og den har ikke blitt mindre av hans bidrag til den visuelle stilen i spill som Dragon Quest og Chrono Trigger.

En av Toriyamas minst kjente serier er Sand Land, en enkeltstående tegneserie som ble publisert på starten av 2000-tallet (inkludert på norsk da interessen for manga begynte å vokse litt mer allment frem her til lands). Nå har Bandai Namco tatt hånd om varemerket og satset stort på å gjøre den viden kjent i form av en film, en animasjonsserie som er tilgjengelig på Disney+ og et spill utviklet av ILCA, studioet bak Pokémon Brilliant Diamond/Shining Pearl og One Piece Odyssey. Her satses det med andre ord stort, men er det nok stoff i kildematerialet til å rettferdiggjøre all den nye oppmerksomheten?

Sand Land tar oss til en dystopisk fremtid til landet med samme navn som er fullstendig dekket av … ja, du gjettet det. Etter menneskeskapte kriger og katastrofer har verden blitt en gold ørken, der vann er en kostbar ressurs som monopoliseres av kongen og hans militære styrker. I dette ugjestmilde landskapet møter vi demonprinsen Beelzebub, som til tross for sitt vonde navn og rykte nok er hakket mer godhjertet enn han selv liker å gi uttrykk for. Beelzebubs hverdag blir brått snudd på hodet når demonlandsbyen får et uventet besøk av en eldre sheriff ved navn Rao, som ønsker å jobbe sammen med demonene for å finne en legendarisk vannkilde han mener å ha bevis for eksisterer.

Den originale historien består av bare én pocketbok og er dermed ikke spesielt lang, men i spillet er narrativet utvidet med både nye rollefigurer og en fortsettelse på den opprinnelige fortellingen. Dette gjør at spillet kan utvides til en 20-timersopplevelse hvis man kun fokuserer på hovedhistorien, og for det meste føles det som en god videreutvikling i Toriyamas ånd. Samtidig var aldri den originale historien verken den dypeste eller skarpeste, og med noen indre logiske brister i fortsettelsen føles ikke den nye versjonen nødvendigvis så mye bedre. Dette er lettbeint moro med den gjenkjennelige Toriyama-sjarmen og eventyrlysten, uten at man behøver å forvente en ekstremt minneverdig historie eller dialog av ypperste klasse av den grunn.

På veien gjennom Sand Land styrer du Beelzebub på hans reise sammen med Rao og demon-oppasseren Thief. Skulle dere havne i neveslagsmål kan du påkalle hjelp fra de to andre, men for det meste er det du selv som må løse problemene. Dette er ikke enkelt, for håndgemengene er ikke spesielt godt utviklet i dette spillet og burde hatt langt mer finpuss. Heldigvis er det få ganger du er nødt til å slåss på to bein, for i de aller fleste situasjoner bruker du kjøretøy for å løse problemene. Her er det langt ned langt mer tid og innsats i utviklingen, og som et kjøretøys-kampspill er Sand Land temmelig underholdende, der det hele får en slags «Mad Max møter Twisted Metal»-følelse over seg. Selv om noen av kjøretøyene blir raskere glemt enn andre, er det nesten alltid underholdende å kjøre rundt i en stor og rund stridsvogn for å skyte alt som kommer din vei. Etter hvert får man også muligheten til å justere og oppgradere kjøretøyene, samt bygge nye doninger som kan løse nye utfordringer som historien kaster i din retning. Byggingen av nye doninger skjer parallelt med gjenoppbyggingen av en øde landsby som etter hvert blir din operative base, og ved å slåss mot monstre og jakte på dusører kan du samle råvarer som gjør oppgraderingene dine enda bedre.

Når det kommer til sideinnhold, stiller Sand Land imidlertid hakket svakere. Riktignok kan man ta sideoppdrag som gir deg nye bekjentskaper og forhåpentligvis nye innbyggere i byen din, og man får også muligheten til å kjøre kappløp og kjempe i turneringer, men det er lite av dette som føles variert nok eller spesielt godt utviklet. Mangelen på variasjon gir også utslag på områder som skal utforskes eller løspraten som går når Beelzebub & Co kjører over sanddynene. Det er ingenting her som er direkte dårlig eller som ikke fungerer, men jeg savner noe mer oppmerksomhet, variasjon og kjærlighet for å gi det hele et ekstra løft.

Et løft kunne også ansiktene i spillet hatt, for dialoganimasjonene gir noen merkelige utslag hvor alle rollefigurene skjærer en grimase i det de er ferdige med å snakke, som for å uttrykke ekstra hva de føler på. Dette er imidlertid det største visuelle ankepunktet, for resten av grafikken gjør en god jobb med å levendegjøre Toriyamas strek og stil. Her får man virkelig følelsen av fart og spenning når man kjører av gårde, mens mennesker, kjøretøy og rare skapninger kommer til live med en leken strek og skarpe farger. At spillet kjører i Unreal Engine 5 med tilnærmet sømløs bildefrekvens og høy oppløsning er på ingen måter til sjenanse for opplevelsen. Det hele klinger også godt sammen med lydbildet, hvor både stemmeskuespillet og bakgrunnsmusikken er hakket over nivået jeg hadde forventet.

Sand Land føles på mange måter som et spill fra PlayStation 2-tiden hvor utviklere gjerne eksperimenterte litt mer enn det som er vanlig i dag og slengte alle slags ideer inn i ett og samme spill for å se hva som fungerte. Resultatet er et spill som mangler litt av finpussen for å heve det over gjennomsnittet, men det er samtidig mye bra her som gjør at det er lett å la seg underholde. Sand Land vil neppe bli nevnt særlig ofte når årets spill skal kåres mot slutten av 2024, men jeg tror likevel dette er et spill mange vil trekke frem som en artig opplevelse de hadde det mye moro med. Og det er på ingen måter til sjenanse for Akira Toriyamas navn og minne.

Score: 6/10