Splatoon

Når familievennlige Nintendo lanserer sitt svar på et lagbasert skytespill over nett, vet du at de kommer med en fargerik vri på formelen.

Teksten er opprinnelig skrevet i desember 2015 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Er du blant dem som sitter med en Wii U, har du kanskje merket deg at det er langt mellom de veldig store titlene man bare må ha. I så fall kan det jo være greit med noen tips om hva som kan være kjekt å spille på den, og da kan det hende at et av årets Nintendo-eksklusive titler vil være noe for deg? 

Splatoon er en original fargeklatt og noe så spesielt som et lagbasert nettbasert skytespill fra det ellers så familievennlige selskapet Nintendo. Men før du lar varsellampene blinke kan du puste lettet ut. Dette er ikke et spill hvor vold, blod og død herjer. I stedet har Nintendo laget sin egen lille variant av sjangeren som fungerer overraskende godt, til tross for sine åpenbare svakheter.

I Splatoon møter vi vesener kalt inklings. Inklings ser ut som de alle befinner seg i tenårene og er tydelig inspirerte av den hippe og kule skater-kulturen. De er imidlertid ikke helt menneskelige, men en slags krysning av mennesker og blekkspruter. Dette betyr at de er ganske opptatt av blekk, og det er kanskje ikke så rart, ettersom Inklings kan svømme i blekk ved å ta form av en blekksprut.

Oppskriften i Splatoon er forholdsvis enkel, samtidig som den er ganske original og underholdende. Man har to lag med fire inklings på hver side som konkurrerer med hverandre over nettet. Hvert lag skal i løpet tre minutter sørge for å dekke så mye som mulig av banen i blekk, samtidig som man skal forhindre motstanderlaget å gjøre det samme. Dette gjøres ved hjelp av en rekke våpen der utvalget øker jo mer man spiller. I utgangspunktet begynner man med et lite vanngevær som spruter blekk, men man kan med tiden åpne malingsrull, malerkost, langdistansevåpen, mitraljøse og mye mer. Utvalget av våpen er stort, og selv om man i starten får inntrykk av begrensninger og skjevheter er det mer variert og balansert enn man i utgangspunktet skulle tro. Malingsrullen høres jo for eksempel ut som et våpen altfor mektig for sitt eget beste, men det stiller deg ganske forsvarsløs i møte med fiender med langdistansevåpen.

Splatoon har åpenbart noen fellestrekk med andre lagbaserte skytespill. Imidlertid kommer man ikke særlig langt dersom man kun fokuserer på å skyte motstanderne. Man kan selvfølgelig ha en slik spillestil og kun gå etter fienden, og noen ganger er dette også nødvendig for å hindre fienden i å avansere. Målet i spillet er imidlertid ikke å skyte flest antall fiender, men å dekke banen mest mulig blekk i din farge. Med dette blir sjangeren, som ellers er så veldig preget av alvor og seriøsitet, plutselig langt mer fargesprakende og moro. Det er fortsatt et nettbasert lag-skytespill, men med et helt unikt preg. På toppen av det hele er det gjort så familievennlig som mulig at man lett kan introdusere den yngre skaren for sjangeren. Det er det ikke mange andre spill i sjangeren som kan skryte av.

Ved lansering har Splatoon hatt litt lite innhold å kunne skryte av, men dette har Nintendo gradvis jobbet med i tiden etter lansering. Spillet har kunnet skimte med stadig flere utvidelser, og det beste av alt er at de er gratis. Splatoon er med andre ord et eksempel på DLC gjort riktig.

Alt er imidlertid ikke bare fryd og gammen med Splatoon, og noen mørke flekker blir ganske tydelige jo mer man spiller dette fargerike spillet. Noe man umiddelbart legger merke til er det litt knotete kontrollsystemet, og da særlig kamerastyringen. Spiller man Splatoon alene på sin TV-skjerm, er man nødt til å bruke GamePad-kontrollen. For oss som foretrekker Pro-kontrolleren, er dette alltid et minus. Joda, GamePad-kontrollen brukes aktivt for å holde oversikt over kartet og hoppe raskt og effektivt til lagkameraters posisjon på brettet, men det føles likevel som et handicap. Kamerastyringen er det som gjør bruken av GamePad mest kronglete. Man bruker kontrollerens innebygde gyroskop for å styre kameraet, og korrigerer denne med den høyre styrespaken. Ofte blir ikke dette nøyaktig nok, og det nytter heller ikke kun å bruke styrespaken, ettersom kameraet går for tregt til dette.

Enspillerdelen av spillet kunne også med fordel vært bedre. Her manøvrerer man seg gjennom et Super Mario Galaxy-lignende landskap på jakt etter slemme Octarians fra verdensrommet. Det fungerer greit for å lære seg spillmekanikkene å kjenne, men blir aldri særlig spennende eller utfordrende.

Flerspillerdelen har også betydelige mangler sammenlignet med andre spill i sjangeren. Mangelen på mulighet til å kommunisere med lagspillerne er plagsom, selv om den absolutt er forståelig (det er mye uhumskheter som lurer i chatten i slike spill som kan ødelegge moroa for de fleste). Mangelen på private lobbyer er også et minus – man kan spille sammen med venner, men så langt jeg vet går det ikke an å sette opp private kamper kun venner imellom. Det som kanskje er mest plagsomt er at det er tungvint å skifte våpen mellom kampene. Her må man helt ut av køen, skifte våpen, gå inn igjen og vente en gang til på å få tilgang til en kamp. Et system hvor man kunne skiftet våpen mens man ventet på neste kamp burde vært et minimum her.

Antallet baner som er tilgjengelig til kamp er også begrenset, noe som føles hakket unødvendig. Hver dag er det kun fire baner tilgjengelige i flerspillerkamper – to i “vanlige” kamper og to i rangerte kamper. Disse rullerer hver dag, så man kan alltids komme tilbake neste dag og spille mer, men denne begrensningen gjør at Splatoon nytes best i kortere omganger.

Mangler til tross er Splatoon et heidundrende morsomt spill. Det føles friskt og originalt, og selv om det med fordel kunne gjort visse ting bedre er det moro å se at Nintendo tør å satse på et nytt og friskt konsept. Forhåpentligvis blir det mer lignende moro å se i fremtiden.

Score: 7/10