Titanfall 2

Noen oppfølgere lever bare på seriens gode navn og rykte uten å tilføre stort av nytt innhold. Titanfall 2 er langt ifra en slik oppfølger.

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2016 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

«Stand by for Titanfall!» Med disse ordene over spillets intercom var jeg solgt i 2014, og Titanfall ble stående for meg som det beste spillet det året. Med tanke på jeg jevnt over pleier å vie mest oppmerksomhet til Nintendo-spill, sære kunstprosjekter og rare japanske rollespill over førstepersons skytespill fra vestlige utviklere, burde det si litt.

La oss ta det fra begynnelsen av: På slutten av 2000-tallet ble Infinity Ward hyllet fra alle kanter med sin redefinisjon av førstepersons skytespill gjennom spillene Call of Duty: Modern Warfare og Call of Duty: Modern Warfare 2. Alt var imidlertid ikke bare rosenrødt for studioet, ikke minst når det kom til forholdet med utgiveren Activision. Det hele endte med at de ledende hoder i Infinity Ward takket for seg, stakk fra studioet og etablerte et helt nytt studio, Respawn Entertainment, som fant sitt hjem hos EA. Deres første spill var Titanfall, et førstepersons skytespill som ble lansert i 2014.

Noe av det som gjorde det første Titanfall så vanedannende var de korte men intense kampene. Høyt tempo kombinert med muligheten for dobbelthopp, løping langs vegger og ikke minst muligheten for å påkalle store kamproboter fra himmelen sørget for at enhver kamp i Titanfall ble en heseblesende opplevelse hvor det aldri skortet på action. Alt dette til tross sørget svake salgstall for at Titanfall kom og gikk, og kun de mest entusiastiske spillerne ble igjen på forholdsvis tynt befolkede servere. Kan hende var det timingen som var årsaken, kan hende var det den så godt som ikke-eksisterende historiedelen.

Heldigvis har ikke Respawn Entertainment latt seg skremme, og denne gangen har de også inkludert Playstation-spillerne når de lanserer Titanfall 2. Og dette er et spill som nesten får det første spillet til å virke langsomt og lavmælt.

Det første man legger merke til når man fyrer opp spillet, er at Respawn denne gangen har tatt seg bryet med å inkludere en skikkelig historiedel. Denne er riktignok skjært ned til beinet og varer ikke stort mer enn 4 timer, men til gjengjeld er regien, historien, kreativiteten og tempoet meget godt regissert. Du inntar rollen som Jack Cooper, en militssoldat og aspirerende Titan-pilot i den interplanetære Frontier-konflikten mellom The Militia og Interstellar Manufacturing Corporation (IMC). Under et slag overlever Jack så vidt et overraskelsesangrep fra IMC og blir overlatt ansvaret for Titan-roboten BT-7274 fra robotens døende pilot. Dermed begynner Jack og BTs lange reise for å gjenforenes med militsstyrkene.

Uten å avsløre for mye kan man si at historien føles som et lite stykke av filmen The Iron Giant hvor du slår følge med din egen, personlige Optimus Prime fra Transformers. Historien er velskrevet og dialogen mellom Jack og BT sitter som et skudd. Det er likevel det kreative banedesignet som er med på å understreke hvor god denne historiedelen er. Mer enn det kan jeg ikke si uten å avsløre for mye, men folk som har spilt Dishonored 2 (lansert et par uker i etterkant) vil finne noen likhetstrekk med ett av områdene der og deler av Titanfall 2. Det eneste svake jeg kan si om historien er at skurkene kommer og går så altfor fort, og man føler de er mer til stede som forstyrrende element i historien snarere enn faktiske trusler mot Jack og BT.

Ikke bare er det hele underholdende, men det ser fantastisk lekkert ut også. Et nyinstallert GTX1080-grafikkort får virkelig komme til sin rett i Titanfall 2, og spillet kjører detaljerte omgivelser i bunnstabile 60 bilder per sekund (også på konsoll). I en spillhøst preget av spill med ujevne billedhastigheter og tydelige bugs er Titanfall 2 overraskende stabilt. Høstens peneste spill, rent grafisk sett? Det kan tenkes.

Det Titanfall-spillene først og fremst handler om er imidlertid flerspiller-moroa, og det skorter det heller ikke på denne gangen. Faktisk er det såpass mange nye og interessante ideer at det vil bli vanskelig å gå tilbake til forgjengeren igjen (og da ikke bare på grunn av tynt befolkede servere).

Den første og mest åpenbare forskjellen er at du denne gangen har en bråte med Titan-modeller å velge mellom. Der du tidligere hadde tre modeller kan du nå velge mellom seks, og forskjellene mellom hver modell er langt mer tydelig og distinkt denne gangen. Den kuleste modellen må kanskje være Ronin, som kommer utstyrt med et gigantisk sverd som den kan bruke for å prelle bort skudd eller bare hamre løs på motstanderen. Med så mange forskjellige modeller på slagmarken blir det dessuten mer å ta hensyn til, og kampen mot motstanderen kan fort bli tøffere enn planlagt dersom du ikke makter å skjelne hvilken Titan-modell du møter.

Utvalget av våpen og utstyr er også forbedret, både med og uten Titan. Løper du til fots er det nok uten tvil gripekroken som skaper mest fleksibilitet og følelse av innovasjon. Den klassiske Titanfall-muligheten for dobbelthopp og løping langs vegger er selvfølgelig tilbake, og kombinerer man dette med gripekroken kan man få til noen temmelig akrobatiske prestasjoner. En annen innovasjon er tiden det tar for å få en ny Titan. Tidligere fikk man sin Titan fallende ned fra himmelen etter at en fastsatt tid var gått, men nå kan man prestere på slagmarken for å minske tiden. Jo bedre du gjør det, jo fortere kommer din Titan deg til unnsetning.

Et område hvor man kan diskutere hvorvidt Titanfall 2 kommer med en positiv nyvinning eller ikke er nivåsystemet. Tidligere var det kun du som pilot som gikk opp i nivå. Nå går din Titan og våpnene du velger opp i nivå i tillegg til deg selv. Det kan fort bli litt vel mange faktorer og nivåer å holde styr på, og spørsmålet er hvilken nyttefunksjon det faktisk tjener. Titanfall 2 kan også trekkes noe ned for å kjøre det hele relativt trygt når det gjelder utvalg av spillemodi i flerspillerdelen. Det er underholdende, for all del, men det er ikke på det området spiller fornyer mest.

Uansett hva man måtte si om dette, levner det ingen tvil om at Titanfall 2 er en gavepakke til alle som liker action og FPS. Ja, selv for den som ikke spiller mest FPS til hverdags kan Titanfall 2 oppleves som en alle tiders opplevelse. Om ikke annet er spillet verdt pengene bare for enspillerdelen alene, og med tanke på at denne ikke tar stort mer enn fire timer burde det være et kvalitetstegn i seg selv.

Score: 9/10