World to the West

Etter Teslagrad går Bergensstudioet Rain Games i en litt annen retning med World to the West. Utgangspunktet er spennende, men resultatet ikke helt vellykket.

Noen spillskapere finner en suksessoppskrift og holder seg nærmest utelukkende til denne, da de velger å satse på det trygge og sikre fremfor å eksperimentere. Det kan man ikke anklage Rain Games fra Bergen for. Etter å ha oppnådd suksess med Teslagrad, et eventyrspill med gåteløsning knyttet til strøm og magnetisme, bestemte studioet seg for å gå i en helt annen retning med sitt neste spill. Selv om jeg mener at spillskapere skal ha ros for å tenke utenfor boksen og ta sjanser – det er tross alt dette som bringer mediet videre fremover og skaper nye ting – kan man dessverre ikke si at World to the West belønner studioet for oppfinnsomheten.

World to the West tar oss med til samme verden som Teslagrad, men denne gangen får vi se en mye større verden bestående av flere ulike byer og folkeslag. I denne settingen møter vi de fire rollefigurene Lumina, Knaus, Miss Teri og Lord Clonington, som alle stammer fra ulike deler av denne sammensatte verdenen. De fire har helt forskjellige utgangspunkt i livet og ulike problemer som gjør at de møtes, men når de fire til slutt bringes sammen må de forene kreftene sine slik at alle får den hjelpen de trenger – hjelpe seg selv ved å hjelpe andre, med andre ord.

I motsetning til flere av spillets inspirasjonskilder er det verken verdens undergang eller en mørkets fyrste som må forhindres denne gangen, men helt kurante problemer som å komme hjem eller finne en frarøvet skatt. Dessverre klarer ikke spillet å bygge opp noen nevneverdig tilkobling til de fire rollefigurene man styrer, og når man mister den grunnleggende motivasjonen forsvinner også mye av gleden rundt spillopplevelsen. Det er ingen av figurene som er grunnleggende plagsomme, men det er rett og slett ikke nok her til å opprettholde engasjementet underveis.

Mens Teslagrad var et todimensjonalt plattformspill med fokus på gåteløsning knyttet til magnetisme og elektrisitet, er World to the West et eventyrspill med tydelige likhetstrekk med The Legend of Zelda: A Link to the Past. Det hele sees fra et ovenfra-og-ned-perspektiv, og selv om kameravinkelen noen ganger brukes til å skjule et par hemmeligheter er det aldri vanskelig å orientere seg. Det hele presenteres med en leken grafisk stil som dessverre også føles nokså flat. Det er naturligvis ikke å forvente at et lite studio fra Bergen kan levere samme grafiske kvalitet som et multinasjonalt studio med flere hundre ansatte, men World to the West når ikke opp til samme visuelle pryd som det Teslagrad gjorde. I det minste er musikken både mer livlig og variert, og selv om det ikke bryter ny mark er det fortsatt mange fine toner å få med seg i bakgrunnen her.

Som eventyrspill har spillet et sterkt fokus på gåteløsning, og det er også her vi finner spillets største styrke. De fire rollefigurene har høyst ulike egenskaper, noe som gjør at man må tenke kreativt, lese omgivelsene riktig og velge den rette rollefiguren for å komme seg videre. Lord Clonington er rette mann hvis noe skal knuses, mens Lumina har kontroll over elektrisitet og kan dermed teleportere seg eller sende stråler av strøm for å aktivere gamle og mystiske maskiner.  Til tross for at kontrollsystemet ikke alltid spiller på lag med deg er dette en artig løsning som åpner for mange kreative gåter og gåteløsninger.

Dette danner utgangspunktet for et utmerket eventyrspill, men dessverre spenner Rain Games krokfot på seg selv ved å introdusere et kronglete system for veksling mellom figurer. Rundt omkring i verdenen finner man totempæler som tjener som både lagringspunkt, teleporteringsposter og vekslingspunkt for de fire rollefigurene. Imidlertid er det ikke slik at man kan gå til en totempæl, skifte til en annen rollefigur og fortsette ved samme sted. Her er det slik at hver enkelt rollefigur må gå til den enkelte pæl, noe som i praksis betyr at man må gå gjennom de samme områdene hele fire ganger i løpet av en spilleøkt. Når flere av disse områdene føles som lange og kjedelige fyllmasser mellom godbitene er dette en løsning som dreper motivasjonen for å fortsette. Hadde man kunne veksle fritt mellom de fire rollefigurene slik man gjør i de finske Trine-spillene ville resultatet trolig vært mye morsommere, men løsningen i World to the West ble dessverre så slitsom at jeg må innrømme at jeg valgte å ikke fullføre spillet.

World to the West er et spill som tør å gjøre noe nytt og annerledes. Det står det respekt av, selv om resultatet dessverre ikke er det mest vellykkede. Jeg ventet i spenning på at sjarmen skulle ta overhånd eller spillopplevelsen bli mer underholdende, men opplevde i stedet det motsatte. Når kontrollsystemet ikke spiller på lag og spillet tvinger deg til å gå gjennom de samme områdene igjen og igjen, ender World to the West opp som et spill for de spesielt interesserte. Selv det er ikke en garanti for at spillet faller i smak, for selv om jeg hadde en spesiell interesse med tanke på mitt prosjekt om å spille gjennom flere norske spill i år var dette altså ikke nok til å holde på motivasjonen i lengden.

Score: 5/10