Hi-Fi Rush

Fra praktisk talt intet kommer et flunkende nytt spill fra studioet bak The Evil Within og Ghostwire: Tokyo og melder seg i kampen om årets beste spill.

Tango Gameworks har vært en del av spillbransjen helt siden 2010, og som et studio ledet helt inntil nylig av Resident Evil-skaperen Shinji Mikami har det absolutt vært grobunn for forhåpninger knyttet til studioets lanseringer. De helt store innertierne har imidlertid uteblitt. Skrekkspillet The Evil Within og dets oppfølger hadde absolutt potensial, men klarte aldri å oppnå verken salgstallene eller den tekniske finpussen som trengtes for å gjøre dem til moderne klassikere. Fjorårets Ghostwire: Tokyo hadde en del kule konsepter og en egenartet stemning, men også her skortet det på den tekniske kvalitetssikringen og den helhetlige finpussen.

Heldigvis finnes det noen kreative sjeler i studioet som nekter å gi opp, og en av dem er åpenbart John Johanas, regissøren bak The Evil Within 2. Sammen med et dedikert team har han åpenbart fått frie tøyler til å snekre sammen det som er et pasjonsprosjekt for ham. Det merkes i sluttresultatet, for spillet Hi-Fi Rush oser av lek, kreativitet og kvalitet tvers gjennom. Ikke verst for et spill som kom ut av intet da det både ble kunngjort og lansert (og inkludert i Game Pass) samme dag i januar.

Hi-Fi Rush tar oss med til en fremtidssetting hvor roboter og høyteknologi er dagligdags, hvor Vandelay Technologies[1] er det ledende selskapet i sektoren. Når de kunngjør Project Armstrong som sitt nyeste prosjekt og etterlyser frivillige deltakere som kan tenke seg å få kroppsdeler erstattet med robotproteser, melder den unge mannen Chai seg på Vandelay-campusen for å få fikset høyrearmen sin. Selverklært rockestjerne som han er har Chai et ukuelig pågangsmot, men hans entre til Vandelay-konsernet blir raskt snudd på hodet idet det viser seg at eksperimentene er en del av et ondt komplott fra konsernlederen Kales side. Etter et feilslått eksperiment står Chais eksperiment mislykkes ettersom hans iPod-lignende musikkspiller sniker seg inn som en del av fusjonsprosessen, men, men denne sørger for at Chai nå kjenner på beaten av musikken som pulslignende slag som resonnerer med omgivelsene. Dette gjør Chai i stand til å ta opp kampen mot Vandelay-konsernet sammen med hacker-rebellen Peppermint og hennes robot-katt 808.

Allerede fra første stund setter Hi-Fi Rush tonen for historien med fargerike rollefigurer, utmerket stemmeskuespill på både engelsk og japansk, velskrevet humor og til tider absurde situasjoner. Her får man ordspill og slapstick i skjønn forening hvor spillet aldri bruker et sekund mer enn nødvendig på å levere vitsene, dialogene eller poengene sine. Resultatet er en underholdende historie som føles fokusert og målrettet, hvor det knapt nok finnes noe randfett å trimme bort. Humoren har riktignok en viss form som nok gjør at dette ikke passer for absolutt alle, og dersom man ikke er fenget etter den første timen eller to er sjansen stor for at spillet ikke passer helt for deg. Om den absurde humoren med dysfunksjonelle rollefigurer, overdrevne bosser og bisarre roboter derimot treffer, da er det nesten garantert at du vil ha en underholdende opplevelse som fremkaller høylytt latter flere ganger.

Mye av grunnen til at Hi-Fi Rush fungerer så godt som det gjør er den audiovisuelle presentasjonen. Det utmerkede stemmeskuespillet har allerede blitt nevnt, men som et spill med fokus på musikk byr Hi-Fi Rush også på mye solid musikk i en god punk-rock-aktig stil. Mens noe av musikken er produsert internt, byr spillet også på musikk fra etablerte og kjente grupper som The Black Keys og Nine Inch Nails. Resultatet er spillmusikk som oser av den samme selvtilliten og driven som hovedpersonen Chai inkarnerer, og selv om låtene noen gang kan føles noenlunde like er det nok variasjon her fra bane til bane til å holde spillopplevelsen gående.

Dette kombineres med en grafisk stil som er fargerik og særegen. Her får man en tegnet stil med klare linjer, overdrevne figurer og skarpe farger, og når dette kombineres med spillets designvalg får man et spill som virkelig skiller seg ut på den visuelle fronten. Kombinasjonen av cel-shadede figurer og tredimensjonale omgivelser føles utmerket, og Hi-Fi Rush er ganske enkelt et spill som må sees i aksjon for å få med seg hvor godt håndverk det faktisk er. Ikke bare det, men den tekniske flyten i spillet er upåklagelig. Mens figurene beveger seg i en lavere bildefrekvens (i hvert fall i filmsekvenser) for å skape en håndtegnet flyt, kjører spillet i seg selv i bunnsolide 60 bilder per sekund hele veien gjennom. At spillet utelukkende er utviklet for to plattformer – Xbox Series X/S og PC – har nok vært en fordel for Tango Gameworks her.

Den tekniske presentasjonen sørger også for at Hi-Fi Rush er artig å spille. Med sin musikkfokuserte spillmekanikk er formålet her å forsere ulike deler av Vandelay-campusen mens man kjemper mot robotfiender som kommer i Chais vei. Dette gjøres ved hjelp av et kombofokusert kampsystem som gir lettere assosiasjoner til både Devil May Cry og Bayonetta, to spillserier som ligger nært Tango Gameworks med tanke på utviklernes bakgrunn. Her blir man gradvis introdusert for de ulike mekanikkene, slik at det hele ikke blir altfor overveldende for spilleren. Rosinen i pølsa er at dette er et rytmedrevet kampsystem, hvor alt i omgivelsene beveger seg i takt med musikken for å hjelpe deg med å bevege seg så presist i tempo som mulig. Et slikt system kunne fort ha blitt både monotont og frustrerende hvis det enten manglet variasjon (som Metal: Hellsinger) eller hadde problemer med synkroniseringen og forsinkelser i kontrollsystemet (som Theatrhythm Final Bar Line), men heldigvis lider ikke Hi-Fi Rush under noen av disse problemene. Tvert imot er kontrollsystemet uhyre presist og responsivt, og det skal derfor ikke mye til for å komme inn i rytmen igjen dersom fienden får inn et slag og tar deg ut av flyten. Nye fiender introduseres stadig vekk, og toppen av kransekaken er bosskampene der hver eneste av dem skiller seg ut på sin særegne måte.

I en tid der spillmarkedet er preget av nyversjoner eller relanseringer av gamle titler, storbudsjettspill som mangler den nødvendige finpussen før lansering eller spill som forsøker å skape et konsept som skal holde spilleren gående (og betalende) over flere år, føles Hi-Fi Rush som et fabelaktig friskt pust. Det har en tone og fremstilling som føles som noe Capcom kunne gitt ut på 2000-tallet, og den totale pakken føles som om noen har fusjonert Devil May Cry, Bayonetta, Jet Set Radio, Viewtiful Joe og Metal: Hellsinger i en og samme heseblesende pakke. Hi-Fi Rush er et spill som innfrir på så å si samtlige plan, med rik variasjon, herlig humor, en utmerket audiovisuell presentasjon og teknisk ytelse som kjører smertefritt. Humoren og den musikalske stilen vil muligens ikke treffe alle, og spillet kunne også hatt godt av et par ekstra variasjoner i omgivelsene man skal forsere, men bortsett fra dette er det nesten umulig å kritisere Hi-Fi Rush for noe som helst. Et spill som kommer ut av intet og melder seg i kampen om å bli årets beste spill? Mer av det, takk!

Score: 9/10

---

[1] Seinfeld-fan som jeg er må jeg jo lure på om dette er en referanse til Vandelay Industries, det fiksjonelle selskapet til George Costanza.