Kirby’s Return to Dream Land Deluxe

Den rosa puffballen tar meg seg tre venner på eventyr. Kan Kirby by på samme flerspillerkvalitet som Mario og Rayman?

Det rosa sjarmtrollet Kirby har helt siden inntoget på Game Boy i 1992 alltid klart å by på humørspredende spill. Helten har riktig nok hatt noen avstikkere innom både golf, pinball og kappløp, men for det meste er Kirby-spillene synonyme med todimensjonale og fargerike plattformspill som passer for de aller fleste. Dette har imidlertid også skapt problemet med at mange Kirby-spill blir veldig like og dermed vanskelige å skille fra hverandre. Både sjarmen og problemet er representert i Kirby’s Return to Dream Land Deluxe, det nyeste spillet til den altetende helten.

Vel, helt nytt er det faktisk ikke. Kirby’s Return to Dream Land (eller Kirby’s Adventure Wii som det het i Europa) ble først lansert til Wii så tidlig som 2011, men ble aldri den helt store salgssuksessen (selv med 1,31 millioner solgte eksemplar). Muligens kom dette av at forgjengeren, Kirby’s Epic Yarn, hadde en veldig særegen gimmick som skilte det ut fra både sine forgjengere og samtidige plattformspill fra andre selskaper. Med Return to Dream Land gikk serien tilbake til en mer tradisjonell stil, og dermed forsvant også noe av fortrinnet mot konkurrerende plattformspill. Nå er imidlertid spillet tilbake på Switch, men er en oppusset grafisk presentasjon og mer innhold nok til å konkurrere i et moderne spillmarked?

På en fredelig dag på Planet Popstar blir Kirby, King Dedede, Bandana Waddle Dee og Meta Knight vitne til at et interdimensjonalt romskip krasjlander på planeten. Skipets viktigste bestanddeler blir spredt for alle vinder, og det er opp til Kirby og vennene hans å hjelpe skipets eier Magolor med å samle disse delene og reparere skadene. Litt mer historie får man underveis, men ikke noe som er mer enn et bakteppe for eventyret.

Selve eventyret er som todimensjonale plattformspill flest. Kirby og vennene hans skal ta seg gjennom en rekke farlige områder for til slutt å nå frem til en boss som sitter på en viktig komponent til Magolors skip, og veien dit involverer hopping og løping. Det som skiller Kirby-spillene fra sine sjangerbrødre er Kirbys evne til å spise fiender og kopiere egenskapene deres, noe som naturligvis vender tilbake. Klassiske evner som hammer, ild og is vender tilbake, men et par nye egenskaper som spyd og pisk er introdusert. I Switch-versjonen av spillet er det også tre nye egenskaper som ikke fantes i Wii-versjonen: En robot/mechamodus som lar Kirby skyte stråler, en sanddrakt som lar Kirby kontrollere … vel, sand, og en festivalhatt som kun kan brukes én gang til å forvandle alle fiendene på skjermen til mat og valuta. Den store tvisten i Return to Dream Land er superegenskapene, som kommer når Kirby spiser glødende fiender. Dette gir ham tilgang på ekstra sterke varianter av kjente egenskaper. Ultra Sword lar for eksempel Kirby kappe alt på skjermen med et gigantisk sverd, mens Flare Beam sender en strålende kule rundt omkring for å ta fiender eller aktivere visse brytere. Disse superegenskapene er i tillegg viktigere for å oppdage rifter i banene som tar Kirby med til en mindre boss, slik at han kan slå denne og få tak i alle tannhjulene som skjuler seg på banene og benyttes for å åpne ekstra aktiviteter i spillet.

Jeg skal innrømme at spillet ikke engasjerte meg nevneverdig i løpet av de første timene. Hovedproblemet til en del Kirby-spill er at de skiller seg for lite ut fra hverandre, noe som gjør at man lett ser forbi kvalitetene ved spillene. «Har man spilt ett Kirby-spill har man spilt dem alle» er en følelse som fort kan melde seg, og det gjorde den også denne gangen. De fargerike brettene hadde lite særpreg som skilte dem ut fra sine artsfrender, og det hjelper heller ikke at Return to Dream Land er et ganske lett spill – så hvorfor det i Switch-versjonen har fått en enda lettere vanskelighetsgrad er jo noe man kan klø seg i hodet av. Etter spill med større særpreg som 3DS-spillet Kirby: Planet Robotot og fjorårets eminente Kirby and the Forgotten Land var det rett og slett ikke lett for spillet å vekke engasjementet mitt til å begynne med.

Dette endret seg derimot gradvis etter hvert som timene gikk. Særpregene kommer frem i større grad, banene blir mer interessante og utfordringene blir litt større. Dessuten er det noe med å spille et plattformspill som er jevnt over godt satt sammen, noe Kirby-spillene nesten alltid er. Presentasjonen er fin, gjennomtenkt og teknisk velfungerende, og med god musikk på kjøpet blir man alltid litt i godt humør av spillet. At en høyere vanskelighetsgrad ikke er tilgjengelige før man låser opp Extra Mode etter første gjennomgang av spillet er fortsatt et problem, men det er et problem jeg lever godt med. Jeg aksepterer at spillet er ment for et yngre publikum enn en middelaldrende mann med mye plattformspillerfaring, og lærer meg derfor å anerkjenne spillets kvaliteter for det de er.

Spillets særpreg i forhold til andre Kirby-spill kommer ikke bare i form av de tidligere nevnte superegenskapene, men også flerspillerfaktoren. Wii-spillet ble gitt ut i en tid der spill som New Super Mario Bros. og Rayman Origins gjorde konseptet med todimensjonale plattformspill for opptil fire spillere populært, og Return to Dream Land er Kirbys svar på denne trenden. Spillet er lagt opp for den sosiale samspillfaktoren, noe som gjør at spillet også er best når det spilles med andre. Man kan fint komme seg gjennom spillet på egenhånd, men det minsker den totale underholdningsfaktoren. Samtidig må det også understrekes at det er lite Kirby gjør for å utmerke seg i konkurransen med lignende spill, og det er aldri i nærheten av å nå det samme høye kvalitetsnivået som Rayman Origins og den senere mesteren Rayman Legends.

Det betyr derimot ikke at Kirby gjør en dårlig jobb med å underholde flere spillere om gangen. Tvert imot har Switch-versjonen fått mye nytt innhold som styrker denne faktoren og gjør at man har enda mer å kose seg med når man er i godt selskap. Return to Dream Land kunne by på en rekke mini-spill for inntil fire spillere, og denne delen av spillet er nå silt ut i en egen del kalt Merry Magoland (minispillene er også tilgjengelige fra Magolors skip i hovedspillet, slik de var opprinnelig i Wii-versjonen). Minispillene som var i originalversjonen vender for det meste tilbake, og i tillegg er det lagt til flere nye – både nye for serien i sin helhet, pluss enkelte minispill fra andre Kirby-spill som nå er lagt til i Switch-versjonen. Her er det mye artig å ta tak i, som et ninjaspill hvor man kaster shuriken på blinker i bevegelse, steinknusing eller et minispill hvor man finner kort som matcher programlederens beskrivelse.

Som om ikke dette er nok byr Deluxe-utgaven også på en epilog kalt Magolor’s Epilogue: The Interdimensional Traveler. Her inntar man rollen som Magolor etter hovedspillets slutt, hvor rollefiguren er kastet inn i en annen dimensjon og må vinne tilbake egenskapene sine for å komme seg videre. Modusen gir en litt annerledes tilnærming til Kirby-formelen, men det er samtidig nok å kjenne igjen her. Spesielt nyskapende eller revolusjonerende er modusen riktignok ikke, men den gir det lille ekstra for de som vil ha mer etter hovedhistoriens slutt. I tillegg byr spillet også på en Extra Mode som gjør hovedspillet vanskeligere og en boss rush-modus, for å nevne noe.

Kirby’s Return to Dream Land Deluxe kan i starten føles som «mer Kirby,» og dette er i og for seg riktig. Samtidig er ikke dette nødvendigvis noe negativt, ettersom Kirby-spillene pleier å holde ganske høy kvalitet rettet mot sitt publikum. Her får man et solid plattformspill for opptil fire spillere som byr på enormt mye bonusinnhold, og dersom man ønsker et spill som gir noe av den samme følelsen som Super Mario 3D World eller Rayman Legends er dette et godt alternativ. Spillet treffer riktignok ikke meg like godt som jeg skulle ønske, men det forhindrer meg ikke fra å se at dette er et spill fullstappet med kvaliteter.

Score: 8/10