Devil May Cry 5

Devil May Cry 5 vender tilbake med heseblesende action, rått soundtrack og sylskarp grafikk, noe som resulterer i pur spillmoro.

Teksten er opprinnelig skrevet i august 2019 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Nylig har jeg brukt noe av spilletiden min på å bygge opp kompetansen min innenfor den klassiske japanske spillserien Devil May Cry. Det første spillet i serien kom på PlayStation 2 i 2001, og serien ble raskt en trendsetter når det kom til hurtige og actionfylte kamper mot horder av fiender. Tredimensjonale hack-and-slashspill har siden den gang fulgt mange av standardene som Devil May Cry etablerte, og serien selv videreutviklet denne formelen helt frem til utgivelsen av Devil May Cry 4 i 2008 (i 2013 fikk vi riktignok spin-offen DmC: Devil May Cry, men spillet foregår i en alternativ tidslinje og er utviklet av et helt annet selskap).

Hovedårsaken til at jeg endelig satte meg ned med serien, er fordi den plutselig har gjort et comeback. Etter en over ti år lang pause annonserte Capcom i 2018 at Devil May Cry 5 var på vei, og spillet kom omsider ut i mars 2019. Siden Devil May Cry 4 ble lansert i 2008 har hack-and-slash-spillene fått flere nye trendsettere, hvor arvtageren Bayonetta (som i likhet med Devil May Cry er skapt av Hideki Kamiya) er den mest kjente. Spørsmålet før man begynner med Devil May Cry 5 er dermed om serien fortsatt har noe å komme med i dagens spillandskap.

Et par år har gått siden begivenhetene i Devil May Cry 4, men nok en gang er onde og mørke krefter i ferd med å gjøre livet surt for allmenne dødelige. Denne gangen vokser det opp et demonisk tre fra underverdenen, som raskt begynner å stikke røttene sine i og suge blod av stakkars uskyldige. Både Dante og Nero børster støvet av sine gamle demonjegerkunster for å hamle opp med den nye trusselen, som raskt viser seg å være større enn de kan takle. De allierer seg dermed med den mystiske V, en tynn, skral og anemisk mann som lett kunne blitt tatt for å være dobbeltgjengeren til Kylo Ren/Adam Driver. De tre blir skilt fra hverandre på ferden og må deretter håndtere utfordringene på egen hånd, hver på sin måte.

Noe av det herligste med Devil May Cry 5 er at spillet ikke tar seg selv seriøst en plass. Her er det en latterlig setting og historie man kastes inn i, og man elsker det fra første stund. Stemningen er som om tiden har stått stille, og det er lite som minner om at serien har hatt en ti år lang pause. Her hjelper det selvfølgelig litt om man har en relasjon til rollefigurene fra før, men ettersom spillet byr på en kort oppsummering av begivenhetene i de første spillene er forhåndskunnskaper strengt tatt ikke nødvendig (det er også meget morsomt at selv Capcom anerkjenner at Devil May Cry 2 er dårlig, siden handlingen i spillet nevnes med én-to setninger i oppsummeringen). Devil May Cry 5 er både et hyggelig gjensyn med serien og en flott introduksjon til den klassiske hack-and-slash-serien for nybegynnere.

Devil May Cry 5 byr på tredjepersons demonjakt for alle penga, med alt det moderne maskinvare kan by på. Det betyr selvfølgelig bedre kamerastyring og flere detaljer, men først og fremst viser dette seg i form av den fantastiske grafikken. Spillet benytter seg av Capcoms egen RE Engine, grafikkmotoren som ble utviklet for Resident Evil 7: Biohazard og som også ble brukt i nyversjonen av Resident Evil 2 (at motoren nå brukes i et Devil May Cry-spill er passende, ettersom det første Devil May Cry begynte utviklingsfasen som et Resident Evil-spill). Resultatet er et spill med et svært høyt detaljnivå, realistiske figurer og bevegelser, og en flyt som virkelig kommer godt med i et intenst actionspill. At spillet kjører det hele med bunnsolid billedoppdatering er selvfølgelig å forvente (spesialutgaven av Devil May 4 til PC gjorde også dette da den kom ut for fire år siden), men det er godt å se at spillet både takler god flyt og et høyt detaljnivå nesten uten å svette.

Strukturen i spillet er som den alltid har vært i serien. Her er spillet delt inn i mindre oppdrag, som tar rundt 15-30 minutter å komme seg gjennom. Man møter på en rekke fiender underveis, og nye fiendetyper er jevnt fordelt over spillet. Mot slutten av hvert oppdrag møter man en større fiende som må gjøres kål på. Spillet byr også på rik variasjon takket være tre spillbare rollefigurer, alle med hver sin distinkte kampstil. Dante byr på sine vante kjappe avtrekkere med pistolene Ebony & Ivory i kombinasjon med sverd. Nero bruker på sin side en tyngre revolver, men kan til gjengjeld bruke høyrearmen sin til å hale inn fiender både på bakken og i lufta. Ettersom den karakteristiske demonarmen hans er kappet av i starten av spillet, kan han nå bruke en rekke robotproteser med forskjellige egenskaper. Blir fiendene for intense eller fanger ham i klørne sine kan han sprenge robotarmen som en siste utvei. Perlen i spillet er likevel V, noe man virkelig ikke skulle tro ut ifra hans svært karakteristiske emo-look. V kjemper ikke selv, men går rundt på slagmarken og leser dikt fra en mystisk bok. Disse maner frem en av tre monstre som kjemper kampene for ham, før V til slutt gjør kort prosess på fiendene med stokken sin. Det fremstår som latterlig og genialt på en og samme tid, og passer som hånd i hanske i Devil May Cry-sammenheng.

I kampene mot fiendene er det om å gjøre å komme med raske og varierte komboer uten at fienden rekker å slå deg, og flinke spillere belønnes med høyere karakterer og større belønninger. Belønningene kan man så bruke til å oppgradere evner eller våpen. Her introduserer derimot spillet en relativt unødvendig mekanikk hvor man kan kjøpe spillets valuta for ekte penger. Det oppleves heldigvis aldri som en nødvendighet, men det er fortsatt et irritasjonsmoment. At andre spillere også kan entre oppdragene dine føles også som en dårlig gjennomtenkt online-integrasjon. Her er det et forsøk på videreutvikling som Capcom ikke har lykkes helt med.

Selv om spillet ikke makter å endre og videreutvikle formelen like mye som man kanskje skulle ønske, er det likevel ingen tvil om at Devil May Cry 5 er svært underholdende om man liker litt japansk galskap. Den har de samme karismatiske rollefigurene man kjenner fra før, samtidig som at spillet også introduserer noen nykomlinger som glir utrolig godt inn i serien. Et solid kontrollsystem og en fantastisk grafisk presentasjon beviser at Devil May Cry kan fint leve side om side med Bayonetta, og jeg gleder meg allerede til å se hva Capcom gjør videre både med serien og med grafikkmotoren.

Score: 8/10