Devil May Cry 4: Special Edition

Det fjerde Devil May Cry-spillet byr på en vesentlig bedre PC-versjon enn den begredelige HD-samlepakken av de tre forgjengerne.

Teksten er opprinnelig skrevet i juni 2019 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

I anmeldelsen av Devil May Cry HD Collection oppsummerte jeg mitt lenge forsinkede møte med de tre første Devil May Cry-spillene, et prosjekt som ble påbegynt med sikte på å spille seriens comeback, Devil May Cry V. Selv om de tre første Devil May Cry-spillene fortsatt har underholdningsverdi, særlig det første og det tredje, er ikke den såkalte HD-pakken spesielt mye å skrive hjem om. Pakkens sentrale kjerne stammer riktignok fra 2012, men det hadde vært lov å be om en liten oppjustering da denne ble lansert til PC, PS4 og Xbox One i 2018.

Neste del av prosjektet har selvfølgelig bestått i å teste Devil May Cry 4. Det fjerde spillet i Devil May Cry-serien kom i 2008 og var det første spillet i serien som tok steget over til en ny konsollgenerasjon da det tok steget fra PlayStation 2 til PlayStation 3 og Xbox 360. Overgangen til ny teknologi innebar selvfølgelig nye muligheter, men også nye utfordringer med tanke på mestringen av nye systemverktøy. Denne utfordringer ser det imidlertid ut til at Capcom tok på strak arm.

Noe av det første man legger merke til med Devil May Cry 4 er at man ikke spiller som Dante, hovedpersonen fra de tre første spillene, i det minste ikke til å begynne med. I stedet inntar man rollen som Nero, en ung mann som bærer visse likhetstrekk med vår gamle helt. Det hvite håret og den litt arrogante holdningen er å finne hos Nero også, skjønt sistnevnte er noe mer tonet ned enn hos Dante. Ved spillets start befinner Nero seg i den hellige byen Fortuna hvor den lokale religionen er knyttet til Sparda, demonen (og Dantes far) som berget menneskeheten fra de onde kreftene for 2000 år siden. Neros interesse for Sparda-kulten virker ikke å stikke særlig dypt, i det minste ikke like dypt som interessen for tempelsangerinnen Kyrie.[1] Under en gudstjeneste blir øverstepresten tilsynelatende drept av selveste Dante samtidig som Fortuna blir angrepet av demoniske krefter. Kyrie blir ført i sikkerhet av sin bror Credo, mens Nero blir igjen for å bekjempe demonene før han tar opp jakten på angriperen. Det tar imidlertid ikke lang tid før jakten avslører at det foregår langt mørkere aktiviteter i Fortuna enn det fasaden skulle tilsi.

Selv om Devil May Cry 2 (det nyeste i seriens interne kronologi før Devil May Cry 4) avslutter med at Dante kjører på en motorsykkel inn i helvete med full visshet om at det er en enveisbillett, kaster Devil May Cy 4 ham inn igjen i aksjon uten å forklare noe mer hvordan han er tilbake igjen. Dette kan vi tolke som at selv ikke Capcom anser Devil May Cry 2 for å være kanon. Men her sporer jeg av, for som nevnt er det Nero man først og fremst spiller som i Devil May Cry 4. Å bytte ut en populær hovedrollefigur er risikabelt (bare se på Metal Gear Solid 2), men i dette tilfellet lykkes både Capcom og spillet med å introdusere en god helt for spillerne. Nero har mange av de samme karaktertrekkene som Dante, samtidig som at han innfører noe nytt og ferskt til serien. Historien har også en større plass i spillet, noe som er positivt selv om den tar seg selv litt for seriøst og blir litt selvhøytidelig til tider.

Introduksjonen av Nero som hovedrollefigur innebærer også en ny spillestil, selv om han har den samme grunnstrukturen som Dante. Nero er dyktig med både sverd og pistol, men i tillegg kan han skimte med en demonisk høyrearm. Denne gir ham muligheten til å slå, gripe fiender på avstand og komme seg opp til steder som ellers ville vært umulige å nå. Legg til et heftige beats i soundtracket, så er resultatet en fin miks av det kjente og det nye.

Overgangen til en ny konsollgenerasjon merkes også på spillmekanikken. Kampene går raskere og er mer intense, animasjonene flyter bedre og kamerakontrollen er vesentlig bedre, selv om sistnevnte fortsatt ikke er hundre prosent perfekt. Utvalget av fiender er mer variert og balansert, og bosskampene byr på reale utfordringer. På den tekniske fronten skal det også påpekes at PC-versjonen av Special Edition (lansert i 2015) er en vesentlig bedre oppgradering enn den såkalte HD-pakken av de tre første spillene. Riktignok vil jeg anta at er det lettere å konvertere en versjon som er gitt ut på en nyere og bedre grafikkmotor til en nyere konsollgenerasjon, men det er uansett fint å få en versjon som kjører 60 bilder i sekundet uten å mukke.

Helt uproblematisk er spillet imidlertid ikke. Special Edition gir deg muligheten til å spille spillet som andre enn bare Nero, og man kan bryne seg på eventyret som Vergil fra Devil May Cry 3 eller komboen Trish og Lady fra det henholdsvis første og tredje spillet. Problemet er at selv om åpningsfilmsekvensen er annerledes, er resten av spillet akkurat det samme. Dette gir ikke alltid mening, særlig hvis man spiller som Vergil, ettersom hans historie utspiller seg cirka tjue år før spillets handling. Lady/Trish-komboen er noe bedre, men de belyser samtidig et annet problem, nemlig fremstillingen av de kvinnelige hovedrollefigurene. At kvinnelige rollefigurer blir fremstilt som eye candy eller jomfruer i nød er ikke akkurat et eksklusivt problem for Devil May Cry 4, men problemet er enda tydeligere her enn i de tidligere spillene i serien.

Alt i alt er Devil May Cry 4: Special Edition god underholdning dersom man liker hack-and-slash-sjangeren. Tempoet er til tider høyt, utfordringene står i kø uten å bli for vanskelige, og ikke minst gjøres det hele med stil. Introduksjonen av nye rollefigurer går overraskende godt, overgangen til en ny konsollgenerasjon tjener til seriens fordel, og den tekniske presentasjonen flyter godt. Hvis Devil May Cry V kan by på noe av det samme med enda høyere polering som overgangen til en nyere konsollgenerasjon burde tilsi, tenker jeg det er mye moro i vente.

Score: 8/10

---

[1] Morsomt nok for oss med en teologisk bagasje har alle rollefigurene fra Fortuna navn basert på liturgiske ledd, som Credo, Glora, Agnus og Sanctus.