God of War Ragnarök

Vi elsket God of War da det ble lansert i 2018, og nå har det norrøne eventyret fått sin høyst etterlengtede oppfølger. Kan far og sønn levere varene nok en gang når ragnarok nærmer seg?

Her i Cross Over Gaming elsket vi God of War da det ble lansert i 2018, så mye at vi kåret det til vårt kollektive Game of the Year (årets spill) i vår første oppsummering av et spillår (hvis du ikke har hørt episoden kan du sjekke ut episode 8 der du hører podcaster).

Det var mange faktorer som gjorde at spillet falt i såpass god jord hos oss (og fortsatt gjør det, noe årets oppsummering av spillåret har understreket), men for min egen del hjalp det at spillet hadde en overraskende voksen og alvorlig tone over seg, noe som sto i sterk kontrast til mitt tidligere inntrykk av serien. Jeg har aldri spilt de tidligere spillene i serien, og en av årsakene til det var at hovedpersonen Kratos alltid har virket som selve inkarnasjonen av giftig maskulinitet for meg. Hvorvidt dette stemmer eller ikke kan de som har bedre erfaring med serien utdype, men God of War (2018) kom med et taktskifte som definitivt traff meg hardere enn jeg hadde forventet i forkant. Her fikk vi en voksen, dyptgående og alvorlig historie om en far med en brokete fortid som står igjen med forsørgeransvaret for en sønn han er ganske fremmedgjort for, hvor de begge må bli kjent med hverandre på nytt samtidig som alle omgivelsene forsøker å ta livet av dem. At det hele ble pakket inn i en sømløs presentasjon med en av de beste fremstillingene av norrøn mytologi jeg har sett noen gang, utsøkt musikk av Bear McCreary som fortsatt sitter i minnet og et kampsystem som til tider er både brutalt vanskelig og eksepsjonelt tilfredsstillende skadet selvfølgelig ikke.

Med slike lovord er det kanskje ikke så overraskende at oppfølgeren God of War Ragnarök har vært ett av årets mest etterlengtede titler i spillåret 2022. Samtidig har forgjengeren lagt lista enormt høyt, og den har ikke akkurat blitt lavere av at ventetiden har blitt forlenget som følger av både sykdom blant stemmeskuespillerne og den generelle pandemi-situasjonen. Heldigvis er Kratos tøff nok til å tåle de fleste utfordringer som kastes hans vei, selv utfordringer formet som hans egen skygge.

Begivenhetene i det forrige spillet førte ikke akkurat til fremtidstro når det hele ble avsluttet med et brått og uventet snøvær. Tvert imot skjønte de fleste med litt kjennskap til norrøn mytologi at fimbulvinter nå var i gang, og med det er det apokalyptiske slaget ragnarok rett rundt hjørnet. Når God of War Ragnarök begynner er fimbulvinter godt i gang, og både Kratos og sønnen Atreus gjør det de kan for å ligge lavt i terrenget og unngå å tirre de norrøne gudene ytterligere. Det viser seg imidlertid umulig, noe som kanskje ikke er så rart når man både har med en hevngjerrig Frøya og en altseende Odin å gjøre. Kratos blir dermed motvillig med Atreus på en reise gjennom de ni riker for å finne Ty, den norrøne krigsguden som både kan bli en mektig alliert i kampen mot Odin og gi Atreus noen av svarene han søker om sine røtter og identitet.

Som en samlet helhet er det en fryd å følge fortellingen i God of War Ragnarök. Dynamikken mellom Kratos og Atreus er fortsatt god, spenningen som oppstår i møte med de norrøne gudene er nervepirrende, og måten fortiden fortsatt plager og til stadighet innhenter Kratos er gripende. Det er også spennende å se hvordan Santa Monica Studio tolker den norrøne mytologien, og nok en gang demonstrerer de en mesterlig tolkningsevne av kildematerialet som får de fleste andre tolkninger til å blekne (flere norske inkludert). Spillet berører også mange spennende tema underveis knyttet til familie, plikt, skjebne og historie som krever langt mer refleksjon, ettertanke og diskusjon enn det man kanskje skulle forvente av et slikt spill.

Likevel vil jeg nok påstå at det forrige spillet av to grunner kommet hakket sterkere ut av dette helhetlig sett. For det første hadde det forrige spillet fordelen av å være helt nytt med en større sjokkfaktor over hvor annerledes de fremstilte Kratos og verdenen rundt ham, en sjokkfaktor som er vesentlig redusert denne gangen. Dette er naturlig med tanke på at dette er andre og siste del av en større fortelling, men som The Last of Us Part II har vist oss behøver ikke den andre halvdelen å være noe mindre nyskapende enn den første. Den andre årsaken er imidlertid hakket mer avgjørende, for i motsetning til det første spillet har man her enkelte parti der man kontrollerer Atreus i stedet for Kratos i scener hvor de skiller lag. Dette er gjort for at Atreus’ historie skal komme mer frem, noe som i og for seg føles naturlig, men når spillet er avsluttet og historien fullendt føles denne delen av fortellingen likevel noe dårligere gjennomført enn det man skulle ønske. Fortsatt sitter jeg igjen med mange ubesvarte spørsmål, og det er ikke alle delene av Atreus’ fortelling som er like godt fortalt. Dette skaper dermed en helhet som kommer litt svakere ut enn det forrige spillet.

Likevel, en God of War-fortelling som ikke når helt opp til forgjengeren er fortsatt ravende god, og nok en gang representerer Kratos noe av det beste en PlayStation-eier kan få servert enten man er mest gira på historie, musikk, spillmekanikk eller grafikk. Det er åpenbart at Sony ikke har spart på pengene ovenfor Santa Monica Studio, og det både synes og høres. For å ta sistnevnte først presenterer God of War Ragnarök noe av det beste innenfor vestlig stemmeskuespill. Christopher Judge sin brummende tolkning av krigsguden Kratos er som musikk i ørene hver gang har leverer en replikk, men også gamle kjenninger og nykommere imponerer med sine fremførelser. Dette gjør at man blir ekstra engasjert og involvert i fortellingen, og dette gjør de mest emosjonelle og dramatiske øyeblikkene i spillet desto sterkere. Her bidrar også Bear McCreary sine eminente komposisjoner til å bygge opp stemningen, og selv om de viktigste bærebjelkene består av ledemotiver fra forrige spill er dette fortsatt et mektig lydspor som fortjener din hele og fulle oppmerksomhet.

Spillmekanisk byr også God of War Ragnarök på en solid videreføring av det solide fundamentet fra forgjengeren. Mye av det man lærte i det forrige spillet blir videreført, og selv om fimbulvinter har gjort at noen oppgraderinger og lignende fra tidligere har forsvunnet (og må vinnes tilbake) er det overraskende mye gods man har tatt vare på. Dette betyr at man straks kjenner igjen kampsystemet og kan gjenoppta mange av de samme angrepene som man lærte forrige gang, noe som ikke tar spesielt lang tid selv om det er flere år siden man spilte 2018-spillet. Oppgraderingene man får underveis er svært tilfredsstillende, og muligheten til å veksle raskt mellom våpen skaper en rik variasjon hvor man også må analysere hva som egner seg best mot de varierte fiendene man kjemper mot. Noen av spillets høydepunkter får man naturligvis av de monumentale bosskampene, som varierer fra alt fra monstre til norrøne guder, og skulle man ønske det kan man også denne gangen bryne seg på ekstra tøffe og frivillige bosskamper. Noen har kritisert spillet etter lansering for at man får for mange hint altfor fort og ofte når man skal forsøke å løse problemer i nye omgivelser, men sant å si la jeg ikke så mye merke til dette annet enn helt i begynnelsen. Det kan være fordi utfordringene ble løst relativt raskt etter de første timene, men det kan også skyldes at disse hintene blir vesentlig færre utover spillets gang.

Spiller man på en PlayStation 5 får hele opplevelsen et ekstra løft, selv om det er gledelig å se at spillet kjører stabilt også på eldre maskinvare. Gleden av å håndtere Kratos’ våpen med en DualSense-kontroll i neven er stor, men først og fremst er det den grafiske opplevelsen som får et saftig løft på den nyere maskinvaren. PS5-eiere kan velge mellom en ytelsesmodus eller en grafisk modus, hvor man i tillegg kan velge å skru prioritering av bildehastighet av og på for hver modus. Ytelsesmodusen leverer en bunnsolid opplevelse på 60 bilder per sekund, men selv om dette vanligvis er å foretrekke for meg i denne typen spill ble jeg ekstremt glad i grafikkmodusen. Her får man ikke mer enn 30 bilder per sekund (og enda lavere enn det om man skrur av bryteren for prioritering av bildehastighet), men til gjengjeld får man en av de skarpeste 4K-bildene jeg har sett, hvor strålesporing sørger for et enormt rikt, varmt og fyldig farge- og detaljspekter. Uansett hvilken modus man velger vil man likevel få et svært pent spill, og selv om småfeil ikke er til å unngå i en såpass stor produksjon er det gledelig å melde at de få feilene jeg skimtet var svært få.

Lista henger ekstremt høyt for dette spillet med tanke på hvor 2018-spillet God of War satte den, men heldigvis kan jeg melde at God of War Ragnarök for det aller meste lever opp til denne. Den høye standarden som er satt innebærer at God of War Ragnaröks største svakhet er at det «bare» er så bra som forventet, men ikke så mye mer enn det. Likevel, med tanke på den skyhøye standarden betyr dette at God of War Ragnarök fortsatt er et eksepsjonelt bra spill som overgår det aller meste der ute, hvor både de som jakter etter teknisk imponerende spill, tøffe utfordringer og følelsesladde og dype fortellinger vil få dekket sine behov og vel så det. Dette er en spillopplevelse som griper fatt i deg og nekter å slippe taket, og sant å si var det egentlig bare avreise i forbindelse med juleferie som tvang meg til å legge kontrolleren fra meg. Håpet er å dykke enda dypere ned i Kratos’ norrøne saga i 2023, og jeg er overbevist om at denne spillopplevelsen vil prege spillmediet både direkte og indirekte i lang tid fremover.

Score: 9/10