Bayonetta 3

Hele fem år etter den første annonseringen er verdens tøffeste heks tilbake. Er alle gode ting tre, eller har den lange ventetiden kastet en skygge over spillet?

Da Bayonetta først ble introdusert for oss i 2010 var dette spillet som for alvor understreket for oss hva man kan forvente av PlatinumGames-spill: Ramsalt action, sylskarpt kontrollsystem, særegne rollefigurer og heftige soundtracks. Spillet ble absolutt en publikumsfavoritt, men mye tyder på at det første spillet solgte lavere enn forventet, noe som gjorde mulighetene for en oppfølger desto svakere. Det var her Nintendo kom overraskende inn og annonserte at Bayonetta 2 skulle lanseres utelukkende til Wii U. Noen fans sukket, men de aller fleste fans gledet seg, for det var åpenbart at valget sto mellom en oppfølger på Wii U eller ingenting. Spillet ga dessuten en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning til den skrantende Nintendo-konsollen, og samlet sett endte Bayonetta 2 opp som ett av de aller beste spillene til konsollen.

Siden den gang har det første Bayonetta blitt publisert til en rekke plattformer, mens Bayonetta 2 har funnet veien over til Switch. Med den beintøffe heksas inntog i Super Smash Bros.-serien har Bayonetta trolig aldri vært mer populær, og alt har dermed ligget til rette for et tredje spill i serien. Det har bare vært ett problem: Bayonetta 3 ble annonsert så tidlig som 2017, og siden den gang har man måtte vente tålmodig på både nyheter og en lanseringsdato. Høsten 2022 har imidlertid vært året der Nintendo tydeligvis sikter seg inn mot å lansere alle oppfølgere med tallet 3 i tittelen, og etter Xenoblade Chronicles 3 og Splatoon 3 er det omsider duket for Bayonetta 3 også.

Bayonetta er ikke fremmed for å kjempe mot verken himmel eller helvete, men denne gangen er det selve multiversets eksistens som står i fare. Ut av intet blir New York angrepet av enorme monstre, og ei ung pønkerheks ved navn Viola detter fra himmelen for å fortelle Bayonetta, Rodin og Jeanne at flere parallelle virkeligheter allerede har falt for disse destruktive kreftene. Sammen med Viola reiser Bayonetta til ei sagnomsust øy for å konfrontere disse kreftene på tvers av virkelighetene, mens Jeanne drar for å få bistand fra en beryktet forsker som kan bli en mektig alliert i kampen om multiversets eksistens.

Tonen i Bayonetta 3 er noe annerledes enn i de foregående spillene. Bakgrunnshistorien fra de foregående spillene som fortalte oss om den evige skyggekonflikten mellom Lumen Sages og Umbra Witches havner i skyggen til fordel for kampen mot kaoskreftene. Det er i seg selv ikke et problem, men det føles som at Bayonetta 3 bygger litt for lite på den allerede etablerte mytologien. I tillegg blir historien noe mer oppdelt siden man denne gangen ikke bare har ei, men tre hekser å spille som. PlatinumGames skal ha for forsøket, og for det meste lykkes også studioet med å skape en absurd og underholdende fortelling, men det føles samtidig som det minst skjerpede Bayonetta-spillet per dags dato.

Litt av årsaken til dette handler også om skildringen av rollegalleriet. Bayonetta selv har tidligere vært en ekstremt skråsikker heltinne som ikke er redd for å spille på sin egen sensualitet til sin fordel, for deretter å krøste både engler og demoner i infernalske torturmaskiner. Mye av dette er tonet ned i Bayonetta 3. Det føles merkelig å si det, men jeg synes ikke Bayonetta 3 er sadomasochistisk nok – i hvert fall ikke sammenlignet med de foregående spillene og den fremtoningen Bayonetta hadde der. Torturmaskinene er så godt som borte, og selv om Bayonetta 3 fortsatt byr på helsprø øyeblikk (som når Bayonetta opptil flere ganger river ut sitt eget hjerte for å påkalle de største monstrene fra det mørkeste dypet) føles det noe mer dempet denne gangen. Det øvrige rollegalleriet klarer seg fint, og spesielt er det moro å få litt spilletid med Bayonettas trofaste venninne Jeanne, men det er ikke å stikke under en stol at historie og tematikk føles litt avstumpet.

Noe som derimot ikke føles amputert er kampsystemet, hvor Bayonetta leverer dem samme høypolerte kvaliteten av action, fart og intens knappemosing som serien er så kjent for. Nytt denne gangen er at Bayonetta også kan mane frem monstre til å kjempe for midt i kampene, noe som i praksis betyr at man får reale kaiju-slagsmål hvor gigantiske beist hamrer løs på hverandre. Dette kommer ikke minst til syne i bosskampene, som er blant spillets høydepunkter. Bayonetta selv får etter hvert ulike våpen til disposisjon, men disse er noe blandet gods(tog).[1]

Den andre store nyheten er at du ikke bare spillet som Bayonetta, men at også Jeanne og den nye heksa Viola er spillbare. Av disse tre er nykommeren Viola dessverre den verste å spille. Selve figuren slenges inn i et forsøk på å skape en pønker-rebell-humor, men dessverre bommer dette oftere enn det treffer. I tillegg er flere av knappene i kontrollsystemet hennes merkelig plassert, og særlig forvirrende er plasseringen av knappen for å aktivere Witch Time, saktemodusen som normalt aktiveres når man unnviker et angrep på perfekt vis. Når man først er vant med å spille som Bayonetta for så å kastes inn i en helt annen rolle med et helt annerledes kontrolloppsett, forsvinner dessverre også moroa. På den andre siden av skalaen finner vi Jeanne, som må infiltrere fiender anlegg i et todimensjonalt landskap som krever sniking, hurtige angrep og bruk av ventilasjonssystemer. Det hele pakkes inn i en spionfilmtematisk pakke som gir assosiasjoner til alt fra James Bond og The Man from U.N.C.L.E. til Metal Gear solid, og med fet musikk på toppen av det hele blir dette veldig underholdende økter som dessverre er altfor korte.

Når vi først snakker om musikken, er dette nok en gang et område der Bayonetta leverer varene. Variasjonen er god, kvaliteten høy og bruken av gamle temalåter er kløktig. Musikken vokser på deg, og selv om det spørs om spillets hovedtema er like minneverdig som Fly Me to the Moon fra eneren og Tomorrow Is Mine fra Bayonetta 2 er dette først og fremst et spørsmål tiden vil gi et godt svar på. Når det snakkes om lyd har det også vært en del kontroverser rundt spillets stemmeskuespill i forkant av lansering, men her er det heldigvis ingenting å frykte, for bransjeveteran Jennifer Hale gjør en knallbra jobb i sin nye rolle som Bayonetta.

Et spill som Bayonetta 3 er også avhengig av god ytelse, og er det noe Bayonetta er kjent for er det dessverre variabel ytelse basert på konsollen det spilles på. Det første spillet hadde en katastrofal versjon til PlayStation 3, og trøsten er at Bayonetta 3 heldigvis ikke er på det nivået. Derimot er dette et spill som har en rekke plager og svakheter. Nevn ett teknisk problem som kan oppstå med en moderne tittel – variabel bildefrekvens, ujevn bildetid, variabel oppløsning, krøkkig kamera, stotrete bilde, ujevn fargebalanse og lyssetting – og du er nesten garantert å streife innom det på ett eller annet tidspunkt her. Man plages heldigvis ikke av alt på en gang, og det er aldri på det nivået at spillet er uspillbart, men det er helt åpenbart at Bayonetta 3 har altfor store ambisjoner til at de kan la seg innfri på Switch. Det er egentlig rart, for PlatinumGames har tidligere bevist at de kan lage mesterlige titler som kjører knirkefritt på Switch i form av Astral Chain.

Bayonetta 3 er absolutt et godt spill som på det beste kanaliserer den gode følelsen av galskap serien er så kjent for. Dessverre er det altfor ofte at spillet ikke er i toppform, enten på grunn av tekniske svakheter, en blandet følelse rundt nye rollefigurer og en nedtoning av den tidligere overseksualiserte og brutale auraen. Det er et herlig gjensyn, men først og fremst har jeg blitt veldig gira på å spille de to første spillene om igjen. Det er ikke nødvendig et positivt tegn for nykommeren.

Score: 7/10

---

[1] Ja, du får faktisk et tog til å kjempe for deg etter hvert. Galskapen er med andre ord ikke helt borte fra Bayonetta 3.