Overwatch 2 (PvP)

Den gode nyheten er at Overwatch 2 blåser nytt liv i Overwatch-serien med sin nye gratismodell. Den dårlige nyheten er at de store nyhetene lar vente på seg.

Helt siden betatesten av spillet høsten 2015 har Overwatch vært en overraskende stor del av livet mitt. Etter spillets lansering i mai 2016 har spillet vært en trofast følgesvenn i tykt og tynt som har resultert i fine date nights, nye bekjentskaper fra både fjern og nær, og 750 timer sammenlagt spilletid (egentlig ikke så mye fordelt på seks år, men jeg spiller jo en god del andre ting også). Dette er overraskende, både fordi jeg aldri har vært spesielt glad i å spille online sammen med andre og fordi jeg aldri hadde hatt et spesielt engasjert forhold til Blizzard sine spill tidligere. Jeg hadde forståelse for at folk kunne synes at spill som Warcraft og StarCraft var moro, men av ulike grunner hadde disse seriene aldri havnet under huden på meg. Med Overwatch snudde dette, og endelig fikk også jeg øynene opp for Blizzard-magien

Magien har imidlertid falmet hos Blizzard siden den gang. Spill som Overwatch har absolutt underholdt i denne perioden, men de siste årene har den ene skrekkhistorien etter det andre kommet for en dag fra selskapet. Historiene er absolutt forkastelige og hører ikke hjemme noe sted, men det har jeg allerede skrevet om tidligere og skal derfor ikke gjenta meg selv her. Fra et spillperspektiv har dette naturlig nok medført mye spenning knyttet til lanseringen av Overwatch 2. Kan et selskap i dyp krise være i stand til å skape produktive forhold for sine ansatte som resulterer i et nytt spill med den samme skapergleden, kreativiteten og lekne utstrålingen som før?

Når Overwatch 2 nå lanseres denne høsten er svaret et overraskende ja, men det er samtidig ikke helt uten forbehold. Det er uten tvil snakk om en videreføring av Overwatch-konseptet her, men spørsmålet er om dette kan kalles en fullverdig oppfølger eller bare en oppdatering av samme spill i ny drakt.

Grunnformelen i Overwatch 2 er mer eller mindre den samme som tidligere. Her spiller man med og mot andre spillere over internett, der man har et bredt utvalg av helter å velge mellom. Formålet med banene kan være forskjellige, men de har alltid spesifikke oppdrag som skal løses snarere enn bare en enkel «drep flest mulig motstandere.» Alle de klassiske heltene er fortsatt med, skjønt noen av dem har gjennomgått noen endringer i evner og spillestil. Det er også her vi finner den klart sterkeste grunnen til at Overwatch-konseptet er så enormt appellerende. Variasjonen, detaljnivået og den lekne kreativiteten vi finner i hver enkelt helt er på et nivå som ingen i spillbransjen klarer å matche, og dette gjelder også hvor forskjellige heltene er å spille. I motsetning til for eksempel Apex Legends, der kontrollen over hver enkelt helt til syvende og sist koker ned til hvor flink du er til å skyte i førstepersonsperspektiv, har heltene i Overwatch 2 et svært bredt spekter i sine egenskaper. Hvis tradisjonelle skytespill er din sterkeste side vil helter som Soldier 76 eller Reaper være naturlige valg, men om du sliter med treffsikkerheten kan den hammersvingende Reinhart, gorillaen Winston med strålegeværet eller disko-legen Lucio være heltene som gjør at du bidrar til lagets seier. Når dette kombineres med en levende fargepalett, kreative fremtidsvisjoner og et design som ligger tett opp til Pixar-nivå i kvalitet, er det vanskelig å komme unna at den grunnleggende oppskriften i Overwatch-spillene fortsatt er i mesterklasse.

Med lanseringen av Overwatch 2 har spillet fått tre nye helter: Tanken Junker Queen, angrepshelten Sojourn og healeren Kiriko. Alle tre heltene får umiddelbart det kostbare kvalitetsstempelet som heltegalleriet i Overwatch krever, og for min del har særlig Junker Queen vært en fest å spille med sitt Mad Max-aktige utseende, en aggressivitet som gir sitt utslag i både oppførsel og spillestil, og en hagle som langer ut massiv skade både når man skyter og når man slår noen med den bajonettlignende øksa som er festet til den. Spillestilen og evnene til de tre heltene gjør umiddelbart at lagkomposisjonen i Overwatch 2 endrer seg fra tidligere, og å tilpasse kampene og valget av helter ut ifra den nye helhetspakken skaper nytt liv og ny giv i spillerbasen.

Andre ting som også er med på å blåse nytt liv i Overwatch 2 er lagsammensetningen, som nå er redusert fra seks til fem spillere. Spiller man med låst rollebesetning betyr dette at man får én tank, to angrepshelter og to healere på laget. Noen helter har dermed skiftet klasse og fått endret sine evner for å imøtekomme denne endringen. Eksempelvis har Doomfist gått over fra å være en angrepshelt til å bli en tank, Bastion kan nå kjøre fritt rundt når han er i maskingeværmodus (skjønt nå bare for en begrenset tid) og Orisa har fått et nytt spyd som erstatter hennes tidligere skjold. Resultatet vil nok være diskutabelt for de som driver med Overwatch på et konkurransenivå, men for en som bare spiller med venner (om enn ganske mye) føles endringene til det bedre. Kampene blir nå mer intense når en konfrontasjon først oppstår, og å ta ut de rette motstanderne først er nå mye mer avgjørende for å lykkes. Den andre store endringen er den nye modusen Push, der man skal få kontroll over en robot (som for øvrig er både koselig og utrolig høflig) som dytter ditt lags barriere frem mot målet. Disse banene er gjerne mindre i areal, og måten kampen går frem og tilbake langs kartet etter hvert som lag mister eller får kontroll over roboten er rett og slett en herlig fornøyelse. Push viser at kreativiteten hos Blizzard fortsatt lever, og hvis Overwatch 2 kan levere mer av dette i fremtiden lover dette godt i årene som kommer.

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at mye i Overwatch 2 føles overraskende kjent, til tross for tre nye helter, en ny modus og noen nye kart som alle leverer varene. Videreføringen av det gamle kildematerialet får dette likevel til å føles mer som en enormt stor oppdatering av Overwatch snarere enn en fullverdig oppfølger, et Overwatch 1.5 om du vil. Det må også sies at ikke alle endringene som er gjennomført er like vellykkede. Alle figurene har fått noen visuelle overhalinger, og selv om mye av det nye designet fortsatt er bra takket være det gode grunnlaget er det også sørgelig å se at flere av heltene (og da særlig de kvinnelige) har fått flere endringer som kan virke objektifiserende, deriblant mer utstående bryst og rumpe, glattere hud og større øyne. Overwatch-figurer har dessverre ikke vært frie for objektivisering på internett gjennom årenes løp, men det grunnleggende heltedesignet var likevel smakfullt nok til å ikke oppfordre direkte til dette.

Den visuelle overhalingen gjelder naturligvis ikke bare heltene i spillet, men også kartene og det generelle brukergrensesnittet. Resultatet er et renere og penere spill med et enormt visuelt løft samlet sett. Det kan kanskje ikke virke sånn til å begynne med, men har man først lagt ned noen hundre timer i originalen skal det ikke mye til før du ser hvor mye penere Overwatch 2 er enn sin forgjenger. Skarpere klesteksturer, penere overflater og en vesentlig bedre lyssetting sørger for at Overwatch 2 tar seg svært godt ut, og det nye brukergrensesnittet er også svært intuitivt og godt når man først har blitt vant til det (noe som ikke tar lang tid). At Overwatch 2 har kopiert ping-systemet fra Apex Legends hvor man signalisere hvor fiender eller andre interesseobjekter befinner seg viser forresten hvor genialt dette systemet er, noe jeg påpekte da jeg anmeldte Apex Legends i 2019. Dets inntog i Overwatch 2 har gjort kommunikasjonen med lagmedlemmer mye lettere og ønskes hjertelig velkommen.

Ikke alle tekniske overhalinger i spillet har derimot vært like smertefrie. Under den gamle Blizzard-magien var normalen at Blizzard ikke lanserte noe før de var 100% fornøyde med det, og selv om spill som Overwatch også ble endret og justert etter lansering holdt Blizzard-spill en teknisk kvalitet som var svært høy og respektert. Med lanseringen av Overwatch 2 har det derimot vært en rekke problemer av små og mellomstor art, med alt fra vennelister som ikke vises til helter som har blitt midlertidig fjernet fra spillelisten fordi de har hatt feil i seg som ødelegger spillet. Det meste av dette lar seg naturligvis fikse, men lanseringen av Overwatch 2 har vært en viktig påminnelse på at dagens Blizzard ikke er det samme selskapet som før.

Den samlede pakken man får i Overwatch 2 er likevel svært imponerende, ikke minst med tanke på at spillet nå har gått over til en free-to-play-modell som betyr at alle kan spille spillet gratis på tvers av plattformer (kryssprogresjon og krysspilling er svært velkomne tilskudd til spillet). Det vil si, den klassiske spiller-mot-spiller-delen (PvP) som vi kjenner fra får har nå blitt gratis, mens den store og mer historiefokuserte spiller-mot-maskin-delen (PvE) vil kunne kjøpes separat senere til neste år av de som ønsker det. Endringen ligner på den vi har sett i Halo Infinite, og når sant skal sies gjør den meg litt delt. På den ene siden har dette gjort Overwatch enormt populært igjen, og for oss som har spilt Overwatch gjennom tykt og tynt i alle år er det veldig kjekt å se at spillerbasen nå både våkner til live og får inn nye spillere som gleder seg til å spille noen kamper. Den nye modellen sørger også for at man får nye gjøremål som kan gjennomføres for å tjene poeng i sesongpasset, og disse målene skjerper spillingen til å utfordre deg på å prøve nye ting, for eksempel «vinn tre kamper som en helt som ikke er blant dine tre mest spilte helter.» På den andre siden er jeg noe skeptisk til at så mye av det lekre kosmetiske innholdet er låst bak et sesongpass som i praksis må kjøpes for ekte penger, inkludert nye og kommende helter. Nye helter i fremtiden vil riktignok kunne låses opp når man når nivå 55 i sesongpasset, noe som ikke er umulig med tanke på en grei inntjeningsrate og lange sesonger, men med tanke på at lootboks-modellen i Overwatch aldri var blant de verste vet jeg ikke om jeg synes endringen nødvendigvis er til det bedre. Idealet hadde selvfølgelig vært å betale en fast og ferdig etablert engangssum for å få et fullverdig spill, men slik har nå engang spillbransjen utviklet seg.

Klagene til tross må det understrekes at Overwatch 2 kanskje er blant de beste spillene på markedet nå, hvis det man er på jakt etter er spill å spille sammen med andre på nett som i utgangspunktet ikke trenger å koste deg noe. Det grunnleggende designet er fortsatt mesterlig, både når det kommer til spillformelen og figurdesignet, lydbildet er uovertruffent, den grafiske overhalingen betydelig og de nye heltene har sammen med Push-modusen gitt nytt liv. Overwatch 2 sin største svakhet er først og fremst at det føles veldig likt sin forgjenger, men spillet vinner samtidig flere poeng enn det taper ved at PvP-delen nå er gratis. Blizzard har alltid vært tydelige på at de største nyhetene i Overwatch 2 vil komme med den historiefokuserte PvE-delen, som også er grunnen til at de ifølge dem selv måtte over på et nytt spill med en ny grunnleggende motor i bunn. Det blir spennende å se hvorvidt dette stemmer til neste år, og for min del som alltid har vært sulten på mer Overwatch-historie er dette noe jeg fortsatt gleder meg til, men til syvende og sist gjør dette at den nåværende utgaven av Overwatch 2 føles mer som en lett oppdatert utgave av det første Overwatch. Da hjelper det at grunnmaterialet er bunnsolid, selv om det er lov å tenke at man gjerne skulle hatt noe mer.

Score: 7/10