Astral Chain

Astral Chain er det første Switch-eksklusive spillet fra studioet bak Bayonetta og NieR: Automata. Resultatet er et spill som innfrir på alle de karakteristiske PlatinumGames-punktene.

Teksten er opprinnelig skrevet i september 2019 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave. 

PlatinumGames er studioet som vokste frem etter restene av Clover Studio, et datterselskap av Capcom som ga oss spill som Ókami og God Hand og huset talenter som Hideki Kamiya og Shinji Mikami. Mens Mikami etterpå gikk sin egen vei og etablerte Tango Gameworks, har Kamiya vært en av de sentrale aktørene hos PlatinumGames. Hans karakteristiske designfilosofi som man først så i spill som Resident Evil 2 og Devil May Cry har preget spillene til studioet – både dem han har hatt hovedansvaret for, som Bayonetta, og de øvrige spillene fra studioet hvor Kamiya ikke har hatt en direkte rolle, som Nier: Automata.

Spillene fra PlatinumGames er som oftest kjennetegnet av karakteristiske figurer, kjapp og intens spillmekanikk og sylskarpt audiovisuelt design. Flere av spillene deres har seilt opp som noen av mine favoritter (da jeg anmeldte Nier: Automata i 2017 hadde jeg dessverre ikke spilt det nok, og etter å ha spilt det året etterpå har inntrykket endret seg så radikalt at det nå er blant mine favorittspill noensinne). Derfor er det naturlig å glede seg til studioets nye prosjekter. Denne gangen har PlatinumGames imidlertid overrasket, for mens «alle» gikk og venter på nyheter om Bayonetta 3 til Switch annonserte studioet et nytt Switch-eksklusivt spill ved navn Astral Chain som så ble lansert et halvt år senere.

Astral Chain er studioets første nye spill til Switch, og spørsmålet er hva utviklerne klarer å få ut av maskinvaren. Heldigvis er det ingen grunn til å være bekymret, for spillet krysser av for de fleste sjekkpunktene man forventer av studioet. Hvis dette er en indikator på hva vi har i vente med Bayonetta 3, er det bare å glede seg enda mer.

Astral Chain tar oss med til år 2078, hvor menneskeheten er på randen av utryddelse etter at interdimensjonale portaler har åpnet seg og spredt en rød substans som korrumperer alt den kommer i kontakt med. En siste rest av menneskeheten har flyktet til den kunstige megaøya kalt The Ark, hvor et forskerteam ledet av Yoseph Calvert leder kampen mot den faktiske årsaken til trusselen: Usynlige vesener kalt Chimera. Takket være et celestialt redskap kalt Astral Chain klarer forskerne å temme Chimera til å slåss for menneskene. Disse kontrollerbare Chimera-skapningene døpes om til Legion, og en spesialenhet kalt Neuron blir opprettet for å bekjempe Chimera-trusselen ved hjelp av Legion. Du spiller som en av to tvillinger som akkurat har begynt i Neuron, og gjennom spillets gang kjemper du for menneskehetens overlevelse.

Fra første spilløyeblikk kastes man rett inn i heseblesende action på en motorsykkel langs en neonbelyst motorvei, og følelsen av å være cyberpunk-politi i en anime av samme skole som Akira eller Ghost in the Shell er umiddelbart et faktum. Historien drives frem av en spennende setting og et variert rollefigurgalleri, og stort sett makter også historien å underholde. Den mangler imidlertid den skarpe pennen fra spill som Nier: Automata, og den narrative kvaliteten kan oppleves som litt ujevn til tider. Likevel tjener fortellingen godt til sitt formål, og man behøver ikke kjede seg i Astral Chain til tross for at historien kunne vært noe dypere og hvassere.

Verdenen på The Ark er mesterlig brakt til live. Her er detaljnivået høyt med varierte og levende områder, og som anime-politi mangler det heller ikke på store og små oppdrag. Selv om du tilhører en spesialenhet som i hovedsak løser problemer ved å reise mellom dimensjoner og banke opp fiender, vil du med jevne mellomrom bli spurt om hjelp til å utføre typiske politioppdrag som å hjelpe bortkomne barn å finne foreldrene sine eller fange lommetyver. Heldigvis har du både Legion og AR-verktøyet IRIS til din disposisjon, som gjør at du har noen ekstra ess i ermet for å utmerke deg som politi.

Din viktigste jobb som en del av Neuron er imidlertid å bekjempe Chimera-trusselen, og for å gjøre dette er samspillet mellom deg og din Legion essensielt. Det er her PlatinumGames’ karakteristiske spilldesign kommer til syne. Her serveres man kamper med høyt tempo og intens action, og går man litt opp i vanskelighetsgrad (noe som anbefales) får man også noen reale utfordringer også. Det som kjennetegner Astral Chains kampsystem er at du og din Legion både kan samarbeide og kjempe mer separat. Ved hjelp av kjettingen kan du bestemme hvor din Legion skal gå og gjøre, og mens den kjemper mot fiender kan du selv gyve løs på fiendene med multivåpenet ditt (tenk deg en futuristisk Swiss Army-kniv som veksler mellom batong, pistol og tohåndssverd). Moroa begynner imidlertid når du og din Legion jobber i tandem for å skape de beste komboene, og her kan selve kjettingen mellom dere benyttes som et våpen. Du kan for eksempel styre en Legion rundt en fiende for å binde den med kjettingen, eller dere kan spenne kjettingen som en strikk mellom dere for å sende innkomne fiender tilbake. Ved hjelp av en balansert opplæringsdel blir du sakte men sikkert mer komfortabel med alle mulighetene dette samspillet byr på, og resultatet er et svært underholdende actionspill.

Det hele pakkes også inn i en svært stilig grafisk drakt med tungt animepreg. Liker du ikke det du ser av skjermbilder og videoer er dette kanskje ikke for deg, men det er virkelig imponerende å se hvor skarpt spill PlatinumGames har klart å skape på Nintendos hybridkonsoll. Spillet legger seg på en bildeoppdateringsrate på 30 bilder per sekund, noe som kan føles lite for et såpass actiontungt spill, men til gjengjeld kjører spillet uten merkbare problemer (bortsett fra den ene gangen hovedpersonen min manglet kropp inne på politistasjonen, men det ordnet seg). Den største ulempen med den valgte stilarten er at animeinspirasjonen kan bli litt vel tung til tider, noe som gjør at man dessverre ikke slipper unna et par slibrige kameravinkler på de kvinnelige rollefigurene (hvorav flere tydeligvis ikke har blitt introdusert for konseptet sports-BH). Et par klisjetunge rollefigurer må man også regne med, men rollefigurgalleriet er helhetlig sett positivt og nydelig fremstilt.

Musikken i spillet må på sin side få et eget avsnitt, for tonene i dette spillet er gull. Ikke skjønner jeg hvorfor en politistasjon i fremtiden skal ha basstung nattklubbmusikk, men tøft er det uansett. Musikken når kanskje ikke opp til nivået med de beste spillydsporene de siste årene som Persona 5, Nier: Automata eller Octopath Traveler, men det er oppe i teten sammen med dem. Jeg håper PlatinumGames benytter Satoshi Igarashi som komponist i tiden fremover også, for dette er musikk man hører på lang tid etter at spillet er ferdig.

Astral Chain er spillet ingen hadde hørt om i starten av 2019, men som jeg håper flest mulig har hørt om innen slutten av 2019. Det har en stilig setting, nydelig presentasjon, intens spillmekanikk og noen fantastiske låter som surrer i bakgrunnen. Noen ankepunkter finner man selvfølgelig, men disse er relativt små, noe som gjør dette til et sikkert kjøp for Switch-eiere som ønsker seg et intenst spill med mange timers underholdning.

Ja, og spillet har tidenes søteste samleobjekt i form av katter som trenger et nytt hjem. Hvis ikke det er nok til å overbevise deg om spillets kvalitet, vil ingenting overbevise deg.

Score: 9/10