Yakuza 4 Remastered

Kiryu vender nok en gang tilbake til Tokyos underverden i Kamurocho, men denne gangen får han selskap. Resultatet er et variert og underholdende Yakuza-spill.

Yakuza 3 var spillet som tok hovedspillene i Yakuza-serien over til en ny konsoll da det ble lansert til PlayStation 3 i 2009. Spillet sørget dermed for å etablere en del av kjennetegnene som vi forbinder med Yakuza-serien i dag, men for nye spillere som går tilbake til spillet er det også åpenbart at det har skjedd svært mye med både serien og dens mekanikker siden den gang. Dette ble særlig tydelig da jeg nylig spilte gjennom Yakuza 3 Remastered, en lettere oppusset versjon av originalspillet som fremsto som noe skuffende på grunn av mangelen på faktiske forbedringer. Med Yakuza 3 Remastered virket det som at Sega kun hadde gjort et absolutt minimum for å sørge for at spillet kjører på moderne plattformer, og ideelt sett burde nok også Yakuza 3 fått en nyversjon bygget fra bunnen av slik de to første spillene har fått i form av Yakuza Kiwami og Yakuza Kiwami 2.

Med en underholdende men samtidig litt skuffende opplevelse bak meg var det naturlig nok med lettere skepsis at jeg gikk videre til Yakuza 4 Remastered. Heldigvis viste frykten seg å være ubegrunnet, for kontrastene mellom Yakuza 3 Remastered og Yakuza 4 Remastered er såpass store at det er vanskelig å tro at de utgjør to deler av samme oppussingsprosjekt.

Yakuza 4 finner sted ett år etter handlingene i forgjengeren, men interessant nok begynner ikke spillet med vår vanlige hovedperson Kazuma Kiryu. Yakuza 4 gjør nemlig et spennende grep og introduserer oss for totalt fire forskjellige hovedrollefigurer, hvor man styrer og følger historien til den enkelte i hver sin del av spillets gang. Dermed begynner spillet med den karismatiske og lettere eksentriske pengeutlåneren Shun Akiyama, som låner ut penger til mennesker i nød i Kamurocho mot at de utfører en vilkårlig test som han gir dem. Når en kvinne i nød kommer innom kontoret hans og ber om et lån på svimlende 100 millioner yen, samtidig som at medlemmer av en rivaliserende yakuzaklan blir drept på Tojo-klanens område i Kamurocho, vikles Akiyama inn i en maktkamp og et komplott som skal vise seg å strekke seg flere titalls år tilbake i tid. I løpet av spillets gang får vi også stifte bekjentskap med Taiga Saejima, et medlem av Tojo-klanen som har sittet i fengsel for drapet på 18 yakuza på 80-tallet; Masayoshi Tanimura, en ung politimann i Tokyo som ikke nødvendigvis spiller etter reglene og som har et ekstra øye for utsatte minoritetsgrupper i Kamurocho;[1] og selvfølgelig Kiryu Kazuma, som har gjenopptatt livet sitt som bestyrer for et barnehjem på Okinawa og trekkes inn i det store plottet når en gammel fiende dukker opp på stranden foran huset hans.

Yakuza 4 forteller en større og mer kompleks historie enn sin forgjenger med bedre skrevet dialog (som også er bedre lokalisert enn Yakuza 3) og et plott som trekker inn elementer fra alle foregående spill i serien. Det som likevel selger spillet er de fire hovedrollefigurene. Alle tre nykommerne bringer et friskt pust til det etablerte rollegalleriet og settingen, og særlig Akiyama utmerker seg positivt, ikke minst takket være brilliant stemmeskuespill av veteranen Koichi Yamadera (kjent fra animeserier som Cowboy Bebop, Neon Genesis Evangelion, Ghost in the Shell, Ranma ½, Pokémon og Lupin III, for å nevne noe). Dette sørger for at Yakuza 4 inneholder alt det et godt Yakuza-spill skal inneholde: Sjarm, sjel, drama, alvor, et innblikk i den nådeløse kriminelle underverdenen og en dash overdrevet dramaturgi. Spillet lander dessverre ikke perfekt, og spillets siste akt blir dermed noe flatere enn det man skulle ønske, men det hindrer likevel ikke Yakuza 4 fra å gi den beste historien jeg har støtt på i serien siden Yakuza 0.

I motsetning til de to foregående spillene byr Yakuza 4 kun på én by å besøke, og turen går dermed til Kamurocho i Tokyo. Denne gangen har byen imidlertid flere områder å utforske enn bare det klassiske bylandskapet på overflaten og undergrunnsparadiset Purgatory. Du får også besøke en handlegate under bakkeplan (et ganske vanlig fenomen i Japan), en parkeringskjeller, kloakksystem og et nettverk av passasjer langs hustakene i Kamurocho. Dette gjør at byen føles langt større og mer innholdsrik enn tidligere, og ikke minst åpner dette for langt flere aktiviteter og sidehistorier. Yakuza 4 lar deg samle søppel for miljøkampens skyld, jakte etter mistenkelige typer langs hustakene og forhindre biltyveri, for å nevne noe. Tro til serien byr Yakuza 4 på en rekke minneverdige sideoppdrag, som denne gangen treffer bedre enn det de gjorde i Yakuza 3.

En ekstra bonus med å ha fire ulike hovedrollefigurer er at spillet også byr på differensierte sideaktiviteter. Alle fire kan gjøre de klassiske aktivitetene som golf, dart, spille på arkaden eller synge karaoke (bortsett fra Saejima, som påstår at han ikke er noen sangfugl). Det nye er at hver av de fire hovedrollefigurene har sine spesifikke aktiviteter som man kun kan gjennomføre i deres deler av historien. Med Akiyama kan du trene opp en hostess for å nå til topps i klubben han eier, Saejima kan trene opp unge menn til å kjempe i turneringer i Purgatory, og Tanimura kan plukke opp meldinger om trøbbel på politiradioen sin som han så løper for å løse. Selv om ikke alle disse aktivitetene vil være like interessante for alle, bidrar de til å skape variasjon i spillet og differensiering mellom de ulike kapitlene.

Et annet element som skaper god variasjon er at de fire rollefigurene har ulike måter å kjempe på, noe som kommer av at de er nokså forskjellige bygd. Saejima er et høyst og stort beist av en mann, og det føles dermed ekstremt naturlig at hans kampstil er basert på tunge og kraftige slag som lett kan bryte gjennom fiendens gard. Akiyamas kampstil tar utgangspunkt i taekwondo med flittig bruk av spark og fotarbeid, Tanimura kjemper ved hjelp av en blanding av aikido og jiu jitsu, og Kiryu bruker sin klassiske blanding av boksing og karate. Gjennom kamper og andre aktiivteter tjener man erfaringspoeng som kan veksles inn i nye angrep og egenskaper, og ved å bruke visse angrep ofte i kamp kan rollefigurene få en åpenbaring av hvordan de kan videreutvikle disse angrepene og forbedre dem. Flyten i kampene er vesentlig bedre takket være skarpere animasjoner, et mye mer presist kontrollsystem (som også gjør sideaktivitetene gøyere) og bedre visuelle effekter, selv om vanskelighetsgraden er justert litt ned her sammenlignet med tidligere spill.

Oppgraderingen fra PlayStation 3- til PlayStation 4-versjonen var den mest skuffende delen av Yakuza 3 Remastered, men med Yakuza 4 Remastered er det lett å se klare forbedringer sammenlignet med originalversjonen. Fargebalansen er bedre gjennomført, teksturene er skarpere, detaljnivået i klær og bygninger er vesentlig forbedret over PlayStation 3-nivå og lyseffektene er bedre realisert. I tillegg kjører spillet i høyere oppløsning og i det som virker å være en forholdsvis stabil bildefrekvens på 60 bilder per sekund. Det er vanskelig å tro at dette spillet ble pusset opp parallelt med Yakuza 3 Remastered, for det er tydelig at det er lagt ned mer arbeid her. Det hjelper selvfølgelig at kildematerialet er vesentlig sterkere i utgangspunktet, men det er ikke hele forklaringen på hvorfor dette spillet er bedre pusset opp enn sin forgjenger.

Jeg var noenlunde skeptisk da jeg gikk direkte fra Yakuza 3 Remastered til Yakuza 4 Remastered, men skepsisen viste seg å være ubegrunnet. Det er nesten utrolig at det kun er ett år som skiller de to spillene fra hverandre da de først ble lansert på PlayStation 3, for Yakuza 4 er en vesentlig forbedring fra forgjengeren på alle måter. Dette er et spill som viser Yakuza-serien fra sine bedre sider, og selv om historien krever at man har god kjennskap til serien belønner den også langvarige fans for tiden og dedikasjonen. De nye rollefigurene gir et friskt pust til formelen, kampsystemet er godt utarbeidet, og oppussingsarbeidet er vel gjennomført. Her er det mye god krim-drama å hente, og Yakuza 4 Remastered gjør at jeg gleder meg til å fortsette dypdykket ned i serien.

Score: 8/10

---

[1] I originalen sto skuespilleren Hiroki Narimiya for både stemmen og utseendet til Tanimura, men ettersom skuespilleren (ironisk nok) har blitt anklaget for narkotikabruk, noe som anses som et svært alvorlig lovbrudd i Japan, blir Tanimura denne gangen spilt av Toshiki Masuda. Dette innebærer at rollefiguren ser merkbart annerledes ut mellom originalversjonen og Remastered-versjonen, men hvis man ikke har spilt originalen vil man ikke merke noe til dette.