Halo Infinite

Seks år etter Halo 5: Guardians er Master Chief endelig klar til å innta en ny konsollgenerasjon. Med seg har han en rekke nyvinninger som skal ta Halo-serien inn i fremtiden.

15. november 2021 kunne spillbransjen markere 20-årsjubileet til den aller første Xbox-konsollen. Jubileet var derimot ikke forbeholdt konsollen alene, for samme dag hadde også ett av lanseringsspillene til konsollen et 20-årsjubileum som var vel verdt å markere. Dette spillet er selvfølgelig Halo: Combat Evolved.

Jeg sier selvfølgelig, for det er nesten umulig å tenke seg Xbox-merkevaren uten samtidig å tenke på Halo. Mens både Nintendo og PlayStation har fått flere kjente og kjære rollefigurer knyttet til seg opp gjennom årene, er det først og fremst Halo og hovedpersonen Master Chief som popper opp i hodet på folk når man nevner Xbox. Halo er Xbox, rett og slett, og det er vanskelig å tenke seg den ene uten den andre (selv om Halo-serien også er tilgjengelig på PC, med unntak av Halo 5: Guardians, er det likevel Microsofts konsoller vi forbinder serien med).

Hovedgrunnen til at Halo-merkevaren har stått så sterkt i spillhistorien de siste tjue årene skyldes hvordan Bungie klarte å ta kompetitive skytespill over fra PC til konsoll, og det på en måte som fortsatt preger både sjangeren og spillbransjen. GoldenEye 007 på Nintendo 64 banet absolutt veien, men Halo: Combat Evolved tok det hele til nye høyder med kraftigere maskinvare og ikke minst doble styrestikker, noe Nintendo 64 sårt manglet. Når Bungie toppet det hele med mesterlig nivådesign (The Silent Cartographer står fortsatt som et mesterverk i spilldesign), en stilart som sugde deg momentant inn i handlingen og et uforglemmelig lydbilde – både i form av de musikalske perlene til Martin O’Donnell og Michael Salvatore og det gode stemmeskuespillet til Steve Downes (Master Chief) og Jen Taylor (Cortana) – ble Halo: Combat Evolved den definitive «killer app»-en til Xbox.

Bungie klarte aldri å lage et nytt Halo-spill med samme revolusjonerende kaliber, men på Xbox 360 ga de oss likevel tre utsøkte spill i serien, og særlig Halo 3: ODST og Halo: Reach står som mine favoritter. Etter Reach sa Bungie farvel til Halo for å skape Destiny-serien, og Halo-ansvaret havnet i hendene til 343 Industries, et Microsoft-eid selskap grunnlagt nettopp for å forvalte Halo-lisensen.[1] Serien tok en ny retning med Halo 4, og det er ikke spesielt kontroversielt å si at 343 Industries aldri har klart å gjenskape den samme Halo-magien som Bungie. De har vært inne på det, ja visst, men aldri i nærheten av samme nivå, og spesielt Halo 5: Guardians var en blandet affære, ikke minst fordi spillet ble lansert uten den karakteristiske samarbeidsdelen som har preget Halo-spillene fra dag én.

Seks år har nå gått siden Halo 5: Guardians, og når vi nå endelig har fått neste Halo-spill er det etter minst én stor utsettelse. Den planlagte lanseringen av neste Halo-spill parallelt med lanseringen av Xbox Series X/S måtte utsettes av flere grunner. Pandemien var åpenbart en av dem, men mottakelsen spillet fikk da det ble vist frem sommeren 2020 var ganske enkelt ikke god nok. Microsoft har riktignok hatt et godt momentum med sin nye konsoll, men de skjønte åpenbart at de ikke hadde råd til å feile med Halo. Når vi nå endelig får servert Halo Infinite, og det rett etter seriens 20-årsjubileum, er det lite som vitner om den tvilsomme presentasjonen forrige sommer. Men er det godt nok?

Ved spillets begynnelse blir Master Chief plukket opp i verdensrommet av en ensom Pelican-pilot, og vår helt erfarer at det ikke har gått så bra med menneskeheten eller styrkene i UNSC siden sist. UNSC er nærmest utradert av The Banished, en utbrytergruppe fra Covenant-alliansen vi kjempet mot i de første Halo-spillene og som først ble introdusert i Halo Wars 2. Nå har Banished etablert seg på halo-ring 07, også kalt Zeta Halo, en ring som bærer tydelig preg etter intense kamper da den er ødelagt og knust flere steder. Sammen med en ny AI-partner kalt Weapon drar Master Chief ned til Zeta Halo for å gjøre det han kan best: Fullføre kampen mot The Banished.

Halos helhetlige mytologi begynner etter hvert å bli svært omfattende, da den ikke bare går over hovedserien, men også via bøker, tegneserier og sanntidsstrategispillene Halo Wars og Halo Wars 2. Selv om Halo Infinite gjør sitt beste for at historien skal være så tilgjengelig som mulig for nye spillere, anbefales det varmt å gjøre seg kjent med hovedtrekkene i serien, for her slenges både navn og begivenheter rundt med en forventning om at man vet hvem eller hva det er snakk om. Helhetlig sett har 343 Industries likevel tatt noen grep når det gjelder historiefortelling, noe som gir et spill der det er langt lettere å følge handlingen og begivenhetene enn det som var tilfelle i deres tidligere spill. Dette skaper en helhetlig bedre historie, selv om den har noen åpenbare svakheter.

For å ta svakhetene i historien først: Spillet lider av en håpløs skurk. The Banished ledes av en Brute ved navn Escharum, og maken til mer plagsom, stereotypisk og uinteressant spillskurk er det lenge siden jeg har vært borti. Ved hver bidige anledning han får kommer ham med lange, uthalte og monotone monologer om hvordan The Banished er best, menneskeheten er et forbigått stadium i universets historie og Master Chiefs vordende endelikt. Her er det ikke spor av verken kreativitet eller engasjement å spore, og Escharum kunne like gjerne hatt «I am bad guy» lysende i pannen.

Spillet lykkes derimot noe bedre med trioen bestående av Master Chief, Weapon og piloten Echo-216. Sistnevnte blir aldri spesielt interessant, selv om spillet prøver å skape noen emosjonelle øyeblikk mellom ham og Master Chief, men dynamikken mellom Master Chief og hans nyeste AI-følgesvenn har en spennende utvikling i løpet av spillets gang. Vi mangler fortsatt den emosjonelle gravitas vi fikk se i Halo: Reach eller slutten av Halo 4, men helhetlig sett er nok dette den beste historien vi har fått i hovedspillene etter at Bungie takket for seg. Den emosjonelle nerven i spillet bygges også opp takket være den gode musikken i spillet, servert av blant andre Ori-komponisten Gareth Coker.

Halo-spillene bæres imidlertid ikke av historie alene, og noen vil nok si at historien ikke spiller noen rolle i det hele tatt så lenge de får skyte på alt som ser ut som det rører på seg. Det får man heldigvis i Halo Infinite, og her er det tydelig at 343 Industries gjør sitt beste for å gjenskape følelsen fra det første Halo-spillet. Nok en gang befinner vi oss på en av de store ringene serien er oppkalt etter, og følelsen av å skue ringen i det fjerne der den bøyer seg oppover langs horisonten og over deg er absolutt nostalgisk for gamle spillere. Den samme overveldende følelsen får man riktignok ikke, men det er faktisk ikke langt unna. Dette takket være et spill som ser og kjører bra, særlig med tanke på at det lanseres på tvers av to konsollgenerasjoner. Spiller man på en Xbox Series X presenteres spillet i 60 bilder per sekund med en dynamisk oppløsning mellom 2240×1440 og 3840×2160, noe som gjør at spillet hele tiden presenteres fra sin beste side.[2] Enkelte ganger kan ytelsen virke noe trøblete og bildefrekvensen lavere enn målet, men for det meste kommer man ikke unna at Halo Infinite ser ganske bra ut. Det hjelper også på at lastetidene i spillet er svært korte på den nye generasjonen av konsoller.

Presentasjonen har imidlertid en konkret begrensning, nemlig hva slags omgivelser man beveger seg rundt i. Med en hel halo-ring å boltre seg på skulle man tro at man ville få servert en hel rekke forskjellige naturomgivelser, men slik er det ikke. Tvert imot er spillet delt inn i to kategorier: Natur inspirert av nordvestkysten i USA (som også tjente som inspirasjon for det første spillet), eller høyteknologiske Forerunner-installasjoner der man løper rundt i blankpolerte ganger. At spillet ikke byr på mer variasjon enn dette, når selv det første spillet i serien klarte dette, er rett og slett skuffende.

Noe av skuffelsen over mangelen på variasjon i naturen skyldes den åpne strukturen i spillet. I motsetning til tidligere Halo-spill der man følger en ganske etablert rute, byr Halo Infinite på en delvis åpen verden der det finnes flere sideoppdrag man kan bryne seg på. Man kan fort mistenke at spillet dermed blir like stort og fullt av meningsløst innhold som de verste eksemplene fra Ubisoft, men heldigvis har utviklerne truffet en fin balanse med Halo Infinite. Faktisk føles balansen mellom innhold og areal såpass god at jeg håper dette blir en formel de videreutvikler senere. Dette er en åpen verden som skriker etter en samarbeidspartner, men dessverre lanseres Halo Infinite uten samarbeidsmodus (den skal imidlertid komme i 2022). Noe av årsaken til at den åpne verdenen faller så godt i smak kommer av den gode integrasjonen av klassiske Halo-kjøretøy, som føles mye mer naturlige å bruke i det åpne landskapet,[3] samt den nye gripekroken du har til disposisjon. Sistnevnte kan benyttes på nesten alle flater, fiender og til og med våpen, og når bruken av denne først sitter er den så ekstremt tilfredsstillende at følelsen av makt og uovervinnelighet flyter over.

Du er imidlertid ikke uovervinnelig i spillet, og i likhet med seriens varemerke byr også Halo Infinite på et utvalg av smarte fiender som tenker taktisk når de møter deg. Å kjempe mot The Banished er i praksis som å spille mot de klassiske Covenant-fiendene, og selv om noen kan anklage utviklerne for resirkulering og latskap føles det godt å kjempe mot denne herlige gjengen av fiender igjen. Kampene blir ikke minst bygget opp av de fantastiske kommentarene som fiendene kan slenge fra seg, og særlig Grunt-rasen er til tider hysteriske. Hvem skulle tro at et Halo-spill ville få deg til å le høyt?

Alt dette får man servert i historiedelen av spillet som man må betale for, men Halo Infinite har også en gratis flerspillerdel å by på. Et Halo-spill uten flerspillerdel er utenkelig, men at denne tilbys nærmest som en separat opplevelse fra enspillerdelen og uten kostnad er en genistrek. Man skulle fort tro at dette ville by på en rekke plagsomme og grådige mikrotransaksjoner, men her er spillet overraskende mildt og byr utelukkende på kosmetiske innslag man må betale for. Alle våpen, baner og modi er åpne for alle spillere, både på konsoll og PC.

Det beste med flerspillerdelen er likevel hvor solid underholdning den serverer. Her får man virkelig klassisk Halo-moro i moderne drakt, og enten man spiller mindre 4v4-kamper i Oddball eller Capture the Flag eller større 12v12-kamper med fullt kaos er dette en flerspiller som viser at Halo fortsatt har mye å by på i det moderne spillterrenget. Flerspillerdelen ble åpnet for publikum en måned før historiedelens lansering, og til tross for enkelte problemer knyttet til progresjonssystem i starten har lanseringen vært en positiv overraskelse i spillhøsten. Noen mindre tekniske problemer har det vært å finne, deriblant en kamp der bildefrekvensen på PC-en min plutselig datt ned til det lave 40-tallet, men i det store og det hele er dette en flerspillerdel som absolutt kan anbefales å sjekke ut (den er tross alt gratis).

Halo Infinite er et spill med høye ambisjoner og spennende ideer, og i kjølvannet av seriens 20-årsjubileum er det lett å tolke dette som et spill som både ønsker å være tro til sine røtter og ta Halo-serien videre til neste generasjon. Med så store målsetninger er det ikke overraskende at utviklerne snubler enkelte steder, men samlet sett er dette likevel det beste Halo-spillet 343 Industries har servert, både takket være nyvinninger i enspillerdelen og en solid og underholdende flerspillerdel.

Score: 8/10

---

[1] Selv navnet til 343 Industries gjenspeiler selskapets tilknytning til Halo, da studioet er oppkalt etter Halo-rollefiguren 343 Guilty Spark.

[2] For TV-er som støtter HDMI 2.1 eller høyere kan spillet også nytes i en 120 bilder per sekund-modus, men denne har jeg ikke testet da TV-en er akkurat for gammel for HDMI 2.1-støtte.

[3] Mange av dem er imidlertid fortsatt elendige å kjøre. Nostalgi eller ikke, noen må snart gjøre en Warthog lettere å manøvrere!