The Artful Escape

The Artful Escape byr på en særegen audiovisuell opplevelse, men historien og spillmekanikkene kommer litt til kort.

Kan man bygge sin egen identitet når man står under skyggen av kjemper, spesielt når disse kjempene er noen i din nære familie? Det er det grunnleggende spørsmålet i indiespillet The Artful Escape, som også er debutspillet til det australske studioet Beethoven & Dinosaur, grunnlagt av musikeren Johnny Galvatron.

Den lille fjellbyen Calypso i Colorado gjør seg klar for den store musikkfestivalen som skal minnes folkemusikeren Johnson Vendetti, deres lokale stjerne som minner ikke rent lite om Bob Dylan i både stemme og utseende. Som et ekstra trekkplaster kan festivalen stille med nevøen til Johnson Vendetti, den unge og relativt ferske Francis Vendetti. Naturligvis kjenner Francis på den tunge byrden som ligger på ham, ikke minst fordi Calypso er en fraflytningstruet by som sårt trenger all turisme og tilreisende de kan få. Kvelden før den store opptredenen tar imidlertid livet til Francis en ny vending idet han blir slengt ut på en fargerik og bisarr reise i verdensrommet, hvor han gradvis kommer tettere innpå sin indre og sanne identitet som rockegitarist.

Identitetsbygging står sterkt i The Artful Escape, noe som tydeliggjøres allerede fra starten hvor man ser plakater for den store festivalen som skal hylle fortiden store stjerne, mens den unge Francis som faktisk skal opptre og spille sin onkels sanger nærmest er nevnt i en bisetning på plakatene. Ferden gjennom verdensrommet blir på sin side et psykedelisk fargespekter uten like. Hvis man skal trekke inn noen musikalske sammenligninger kan man nesten beskrive The Artful Escape som en David Bowie-reise gjennom et konseptalbum av Rush, med Brian May som gjestegitarist.

Måten Francis gradvis bygger opp sin musikalske persona har helt klart sine paralleller til vår egen musikkhistorie, og den unge mannens reise for å finne seg selv vil absolutt resonnere hos enkelte spillere. Samtidig er dette en historie som verken overrasker eller kommer med noen spesielle kreative krumspring annet enn i settingen, og tematikken knyttet til forventninger og oppdagelsen av sin egen identitet har vært gjort bedre andre steder. Dette setter også en demper på opplevelsen, for hvis historien og tematikken ikke treffer deg blir denne spillopplevelsen kraftig redusert.

Spillets hovedattraksjon er imidlertid den audiovisuelle opplevelsen, og her stiller spillet vesentlig sterkere. Spillet er todimensjonalt, men måten den grafiske stilen formidler dybde i bildet er rett og slett imponerende. Her har utviklerne gjort et godt arbeid med å tegne og animere, og selv om den grafiske stilen ikke treffer meg like godt som Ori-spillene har The Artful Escape en dybdebruk som absolutt fortjener skryt. Spillet stiller dessuten med et vilt og spektakulært fargespekter som gir det en helt særegen (farge)tone. Kombinasjonen av gul-oransje grunntoner kombinert med neonlilla og skarp blåfarge gjør det klart og tydelig at verdensrommet er et temmelig sprøtt sted, men grått og kjedelig er det i hvert fall ikke.

Musikken spiller naturligvis en sentral rolle i spillet, og også her har spillet mye å komme med. Til enhver tid kan man holde inne en knapp slik at Francis tar frem gitaren sin og lirer av seg noen heftige gitarsoloer, og måten disse veves sammen med bakgrunnsmusikken er verdt å merke seg. Liker man rock av den gamle skolen er dette fryd for ørekanalene. Her er det også verdt å gi en liten tommel opp til stemmeskuespillet. Spillet kan stille med kjente navn som Mark Strong, Lena Headey og Carl Weathers, og måten spillet benytter talentene deres på er vesentlig bedre enn det vi fikk høre i Twelve Minutes, et annet indiespill fra i år som lente seg vesentlig tyngre på de kjente skuespillernavnene i markedsføringen sin enn det The Artful Escape har gjort.

Når det kommer til spillmekanikk stiller The Artful Escape seg vesentlig svakere. I det store og det hele handler spillet om å styre Francis frem og tilbake i todimensjonale landskap, kun avløst av noen enkle hopp nå og da. The Artful Escape presenterer seg som et plattformspill, men det vil være mer korrekt å definere det et sted mellom visuelle romaner og spillnoveller.[1] Det hele blir kun avløst av noen enkeltscener der man skal trykke en gitt knappekombinasjon for å spille musikk. Denne delen kunne vært svært givende hvis man hadde bygget mer på den, men disse sekvensene oppleves mer som fyllmateriale enn som faktiske utfordringer som gir spillet noe annet enn en dose interaktivitet.

The Artful Escape har et spennende utgangspunkt og en veldig spennende presentasjon, men det blir dessverre med det. Hvis historien og tematikken treffer deg kan du fort få en minneverdig opplevelse, men dersom dette ikke skjer har spillet lite å stille opp med sammenlignet med alternativene.

Score: 6/10

---

[1] Sjangeren kalles gjerne for «walking simulator» på folkemunne, men da dette ofte brukes negativt velger jeg å benytte meg av Spillpedagogenes klassifikasjon av sjangeren, spillnovelle.