Metroid Dread

Hele 19 år etter Metroid Fusion får vi endelig servert neste kapittel i historien om Samus Aran, galaksens tøffeste dusørjeger.

Det er ikke alle spill forunt å kalle opp en hel spillsjanger etter seg, men seriene Castlevania og Metroid kan skryte på seg å ha gitt opphav til den noe omdiskuterte betegnelsen metroidvania. Av disse var det Metroid som var først ute med å inneholde elementene vi gjerne forbinder med et metroidvania: Stort verdenskart, en gradvis og ikke-lineær progresjon, en rekke områder som er sperret for deg inntil du får tilgang på nytt og bedre utstyr og et stort fokus på utforsking. De som er nysgjerrige på sjangeren kan høre en egen episode om den i podcasten vår her.

Det har kommet mange gode tilskudd på metroidvania-treet de siste årene, enten vi tenker på Hollow Knight, Ori and the Blind Forest og Ori and the Will of the Wisps, Guacamelee, Axiom Verge eller tredimensjonale spill med metroidvania-elementer som Prey, Star Wars Jedi: Fallen Order og Returnal. Likevel er de gamle fortsatt eldst, og med Metroid Dread viser dusørjegeren Samus Aran hvorfor hun fortsatt er dronningen på haugen over todimensjonale spill i sjangeren som er oppkalt etter hennes egen serie.

Metroid er en av Nintendos eldste serier og begynte så tidlig som 1986 (altså for 35 år siden), men er også en av de minst kjente. Kanskje ikke så rart, for i en lang periode kom det få Metroid-spill. Faktisk ble det bare lansert tre Metroid-spill på 80- og 90-tallet, og serien hoppet fullstendig bukk over Nintendo 64. I 2002 klinket Nintendo til med hele to Metroid-spill på samme dag: Det tredimensjonale skytespillet Metroid Prime på GameCube, som begynte en egen underserie av Metroid-spill, og Metroid Fusion på Game Boy Advance, som fortsatte historien etter Super Metroid og videreførte den klassiske todimensjonale arven. Siden den gang har fokuset stort sett vært på tredimensjonale Metroid-spill, enten i form av flere Metroid Prime-spill eller det mildt sagt omdiskuterte Metroid: Other M til Wii. Den videre historien til Samus Aran etter hendelsene i Metroid Fusion har latt vente på seg. Det vil si, helt til nå.

I 2017 fikk spanske studioet MercurySteam, tidligere kjent for arbeidet med Castlevania: Lords of Shadow-spillene, lansere en 3DS-nyversjon av det gamle Game Boy-spillet Metroid II: Return of Samus. Da jeg testet spillet kommenterte jeg at det var en god nyversjon, men at det var et spill som kunne hatt fordel av større variasjon og at lanseringen på 3DS medførte sine begrensninger. MercurySteam har imidlertid fått Nintendos velsignelse til å jobbe videre med Metroid-lisensen, og i sommer kunne de annonsere en fortsettelse på Samus’ historie på Switch.

Etter å ha hamlet opp med den dødelige X-parasitten i Metroid Fusion aner galaksen fred og ingen fare, men pustepausen tar slutt idet man mottar et signal fra den øde planeten ZDR som indikerer at X-parasitten fortsatt er i live. En patrulje bestående av et halvt dusin roboter kalt E.M.M.I. blir sendt, men føderasjonen mister raskt forbindelsen med dem. Samus Aran blir dermed sendt til ZDR for å undersøke mysteriet nærmere. Tradisjonen tro mister Samus de fleste av evnene sine så snart hun ankommer planeten, og hun må begynne reisen på veien opp til planetens overflate mens hun forsøker å gjenoppnå kreftene sine og unnfly de fiendtlige E.M.M.I.-robotene.

Allerede fra første stund er det tydelig at Metroid Dread treffer Metroid-følelsen med glans. Dette betyr et mørkt science fiction-spill med en dyster stemning som aldri blir direkte skummelt, men som likevel er nervepirrende og innledningsvis gir deg følelsen av å kjempe mot ganske uoverkommelige odds. De ulike områdene på ZDR har en atmosfære som virkelig tar deg med til det mørke og dystre verdensrom hvor farene truer til enhver tid og all fauna er innstilt på å drepe deg så snart de får øye på deg. Ruinene etter en gammel sivilisasjon er også med på å skape en mystisk følelse, noe som gjør deg nysgjerrig på å utforske videre i håp om å få noe mer informasjon om settingen. Samtidig legger Metroid Dread seg på «show, don’t tell»-linjen, noe som er helt i tråd med seriens tradisjon. Her blir man ikke overlumpet av verken tekst eller tale, men med små og subtile smakebiter i omgivelsene, noe som er med på å styrke følelsen av utforsking.

Til å begynne med er du relativt dårlig stilt i møte med de fiendtlige omgivelsene, og ettersom du bare har enkel hopping og en håndkanon tilgjengelig kan du ikke gå altfor mange steder. Dette endrer seg gradvis etter hvert som du utforsker planeten, og gradvis går du fra å være en underlegen spiller til å bli galaksens mest beinharde og tøffe dusørjeger. Her er det tydelig at MercurySteam har gjort et solid grunnarbeid, for følelsen av å bli gradvis sterkere og i stand til å utforske nye deler av kartet gir en solid mestringsfølelse, noe som er kjernen av en god metroidvania-opplevelse. Klassiske Metroid-evner som Morph Ball og Screw Attack er naturligvis tilbake, men vi får også stifte bekjentskap med nye evner som kamuflasje. Kontringsevnen som ble introdusert i Samus Returns er også tilbake, og i motsetning til sist gang er evnen mye bedre implementert denne gangen. Med stadige nye funksjoner og evner i arsenalet ditt kan det etter hvert gå litt i surr med kontrollsystemet, men med litt øvelse tar det ikke lang tid før dette sitter.

Med jevne mellomrom må du også bryne deg på E.M.M.I.-robotene, som til å begynne med er uovervinnelige og innebærer at du må snike deg rundt dem. Robotene befinner seg kun innenfor visse områder, men ettersom du ikke kommer utenom disse områdene på jakt etter den videre progresjonen skaper dette noen intense øyeblikk. Etter hvert dabber noe av denne intensiteten av, men til å begynne med er de med på å skape en nerve i spillet som absolutt føles naturlig i Metroid-serien. Det samme kan vi også si om bosskampene, som er et mer tradisjonelt element i serien men fortsatt er mesterlig gjennomførte. Det å se Samus hamle opp med disse gigantiske beistene uten en mine føles ekstremt tøft og mektig. Det er en maktfantasi å rundjule en boss nesten uten å ta skade, ja visst, men det er til gjengjeld en veldig tøff og kul maktfantasi som gir en ekstrem dopamin-boost.

Med overgangen fra 3DS til Switch har MercurySteam fått langt mer maskinkraft å leke seg med, og resultatet er mesterlig. Metroid Dread ser til enhver tid fantastisk ut, med detaljerte omgivelser og en levende fargepalett. Det er ikke uten grunn at Nintendo har valgt å lansere sin nye Switch OLED parallelt med dette spillet, for Metroid Dread tar seg særdeles godt ut i det håndholdte formatet så vel som på TV-en. Det er også en fryd å håndtere spillet i 60 bilder per sekund, skjønt bildefrekvensen er ikke like stabil overalt som man skulle ønske. Lydmessig sitter også Metroid-stemningen som et skudd, med både fantastiske nyinnspillinger av klassiske tema og nye mystiske toner som vet å sette stemningen uansett hvor man måtte befinne seg.

Metroid Dread er et spill det begynte å gå rykter om for femten år siden, men som gradvis rant ut i sanden. Derfor var det ekstremt overraskende da spillet plutselig ble annonsert i sommer, men resultatet er ingenting å bli overrasket av. Dette er Metroid på sitt aller beste, og det innebærer en særdeles god spillopplevelse med fokus på utforsking, mestringsfølelse og atmosfærisk science fiction. Metroid Dread er ikke bare en av de mest overraskende spillannonseringene i 2021; det er også ett av de beste spillene i 2021.

Score: 9/10