Psychonauts 2

Oppfølgeren til 2005-spillet Psychonauts har latt vente på seg siden det ble annonsert for seks år siden, men den som venter på noe godt venter heldigvis ikke forgjeves.

Noen spillskapere lager spill som har en særegen følelse over seg, en stil og fremtoning som ikke minner om noe annet i bransjen. Tim Schafer er uten tvil en slik spillskaper. I løpet av de siste tretti årene har mannen bidratt med sine helsprøe tanker gjennom spill som Monkey Island, Full Throttle, Grim Fandango, Day of the Tentacle, Brütal Legend og Sesame Street: Once Upon a Monster.[1] Ett av de mest kreative spillene som trimmer de små grå er plattformspillet med både hjerne og hjerte, nemlig Psychonauts fra 2005.

Psychonauts tok deg med til en nokså bisarr verden der du fulgte historien til Razputin, en ung sirkusakrobat som rømmer hjemmefra for å bli med på sommerleiren til Psychonauts, en gruppe agenter som benytter mentale krefter som pyrokinese, telekinese og lignende. Til tross fra å komme fra en familie med sterk mistro til Psychonauts viser Raz seg å være som skapt for gruppen, noe som kom godt med da en mystisk fiende begynte å stjele hjernene til de unge leirdeltakerne. Raz måtte dermed kaste seg inn i den ene mentale verdenen etter den andre og sette en stopper for de onde planene som truet Psychonauts-organisasjonen og barna på sommerleiren.

Det første spillet ble en velfortjent suksess blant kritikerne da det ble lansert på Xbox i 2005, men spillet solgte dessverre altfor dårlig til å legitimere en oppfølger der og da. Heldigvis var markedet annerledes på midten 2010-tallet, og takket være en crowdfunding-kampanje i 2015 fikk Double Fine nok støtte til å kunne starte utviklingen av Psychonauts 2. Det skulle imidlertid gå flere år uten tegn til en endelig lansering, og den ekstra økonomiske sikkerheten som kom da Microsoft kjøpte Double Fine i 2019 kom nok godt med for å ferdigstille spillet. Seks år etter at kampanjen ble annonsert og hele 16 år etter forgjengeren ble Psychonauts 2 endelig lansert sommeren 2021.

Psychonauts 2 tar deg med der historien sluttet, noe som både inkluderer begivenhetene i Psychonauts og VR-spillet Psychonauts in the Rhombus of Ruin. Spillet oppsummerer kort begivenhetene i de forrige spillene, men kort fortalt går turen videre fra sommerleiren til Psychonauts-hovedkontoret, The Motherlobe, for å finne den virkelige renkesmeden bak forsøket på å ødelegge organisasjonen. Raz og de andre agentene oppdager at det hele er knyttet til Psychonauts gamle erkefiende Maligula, også kjent som The Deluge of Grulovia, og at en av hennes etterfølgere (en såkalt Deluginist) ønsker å gjenopplive henne. Som offisiell lærling i Psychonauts-organisasjonen med et utrettelig pågangsmot bestemmer Raz seg for å komme til bunns i mysteriet.

Allerede fra første stund sitter Psychonauts-stemningen som et skudd. Dette betyr en særegen visuell stil der tilsynelatende ingen hjørner eksisterer, en kreativ bruk av mentale krefter og ikke minst en solid dose humor krydret med en rekke pappa-vitser og ordspill som er så dårlige at man bare må flire av dem. I hver mentale verden man dykker ned i kan man finne en rekke oppgraderinger som spiller på slike ordspill. For å gå opp i nivå plukker man opp stray thoughts (løse tanker), eller man kan feste bagasjelapper på gråtende stykker med bagasje, altså emotional baggage. For å skaffe mer helse kan man plukke opp hjernehalvdeler, eller half a mind, og hemmelige filmruller om den enkeltes bakgrunnshistorie finner man selvsagt låst inne i mentale hvelv. En av de viktigste metodene for å løse oppgavene i spillet er å skape nye tankemønstre, og de fleste fiender man møter på er fysiske manifestasjoner av mentale fenomen som tunge tanker, sensur, fordømmelse, dårlig stemning og panikkanfall.

Psychonauts 2 er som sine forgjengere et oppriktig morsomt spill, i hvert fall for min type humor, og den særegne humoren til Tim Schafer lyser gjennom også denne gangen. Samtidig evner Psychonauts 2 å ta tak i en rekke alvorlige problemstillinger knyttet til oppvekst, mental helse og hvordan vårt følelsesliv setter sitt preg på hele vårt vesen. Spillet blir aldri for mørkt eller for dystert til å trosse sin lave aldersgrense, men til å være et spill med en såpass lystig og humoristisk fremtoning klarer spillet å komme med noen ganske dype og treffende perspektiv på sinnets mange sider. Resultatet er en historie som både overrasker og imponerer, og i motsetning til andre nyere plattformspill klarer faktisk Psychonauts 2 å ta noen vendinger som jeg ikke klarte å forutse i forkant.

Som sin forgjenger er også Psychonauts 2 et tredimensjonalt plattformspill. I og rundt The Motherlobe har du friheten til å utforske ganske fritt, og for å komme videre i historien må du veksle mellom den frie utforskingen og å hoppe inn i tankene til ulike mennesker som trenger din hjelp. Som en ekte Psychonaut (eller, en ekte lærling, for å være presis) har Raz en rekke mentale krefter som hjelper ham på ferden. Det kan være alt fra å sveve, sette fyr på ting fra avstand eller lage en todimensjonal utgav av seg selv. Det meste her vil være kjent gods for dem som har spilt Psychonauts før, og de nye kreftene glir lett inn blant det kjente repertoaret. For dem som ikke kjenner serien fra før er det nokså lett å sette seg inn i de ulike kreftene og spillmekanikken, og Psychonauts 2 er først og fremst et spill som gjør moderne plattforming riktig fremfor å revolusjonere sjangeren.

Noen revolusjon ser vi heller ikke på den tekniske fronten, selv om Psychonauts 2 kommer gjennom det hele med æren i behold. Spillet kjører stabilt og godt på de moderne konsollene, og der forgjengeren hadde et kranglete kamera er Psychonauts 2 aldri et spill som jobber mot deg. Samtidig merker man at dette er et spill som har vært i utvikling over lang tid og med den forrige konsollgenerasjon som mål, noe som betyr at spillet ikke klarer å gi den samme følelsen av nestegenerasjons plattformspill som Ratchet & Clank: Rift Apart gjorde tidligere i år. Et eksempel er de mange lasteskjermene man møter underveis i spillet, som til tross for å være korte ender opp med å stykke opp spillet på en måte som ødelegger litt for den narrative flyten. Grafisk sett er det også tydelig at spillet er plantet i forrige konsollgenerasjon, men vi får likevel en skarp og god fremstilling av den umiskjennelige Psychonauts-stilen, det vil si en verden med ekstremt særegne personer og en verden der det tydeligvis ikke finnes et eneste hjørne noe sted.

Lyden i Psychonauts 2 utmerker seg derimot positivt. Her får man herlig og morsomt stemmeskuespill fra både veteraner og nykommere. Richard Horvitz gjør comeback som Raz og skaper en levende og sjarmerende hovedperson. Nye tilskudd i serien er kjente stemmer som Jack Black og Elijah Wood, som begge har jobbet med tidligere Tim Schafer-spill og bidrar med noen herlige roller også her – Jack Black bidrar sågar med sang. Apropos sang må også musikken til Peter McConnell nevnes. McConnell er også en gammel Double Fine-veteran og står blant annet bak det utsøkte lydsporet til Grim Fandango. I Psychonauts 2 viser han en bredde som virkelig imponerer, og musikken i Psychonauts 2 er alltid passende og blir aldri kjedelig.

Ved første øyekast kan Psychonauts 2 virke som et sært spill for mange. Den grafiske stilen tar litt tid å venne seg til, og sammenlignet med andre spill av nyere dato kan noen elementer kanskje føles litt gamle. Likevel utmerket Psychonauts 2 seg som ett av årets beste spill, nettopp fordi det setter substans og kvalitet over et vakkert utseende uten innhold. Plattformingen sitter godt, rollegalleriet er sjarmerende som få, lydsporet er utsøkt og ikke minst er spillet aldri rett for å gi deg både humor og alvor i utsøkt forening. Stilen og sjangeren er muligens ikke for alle, men gir du Psychonauts 2 en mulighet er sjansen stor for at du oppdager ett av årets beste og mest undervurderte spill.

Score: 9/10

---

[1] Du visste ikke at Tim Schafer hadde bidratt til et Sesame Street-spill? Ikke jeg heller, men det er mye man lærer av sine lyttere når man driver med podcast.