Kena: Bridge of Spirits

Ember Labs første spill vitner om en talentfull gjeng som kan levere mange gode spillopplevelser også i årene som kommer.

Ember Lab er et lite studio som ikke teller stort flere enn litt over ett dusin ansatte, og studioet har heller ingen erfaring med spillutvikling tidligere. Ifølge deres egen nettside har de siden 2009 jobbet med animerte videoer og reklamer for store selskaper som Coca-Cola og MLB, og fra et spillmessig perspektiv gjorde seg bemerket i 2016 da de ga ut kortfilmen Terrible Fate, som tok utgangspunkt i The Legend of Zelda: Majora’s Mask. Videoen vitnet om en talentfull gjeng som tydelig mestret både animasjonskunst og fortellerteknikk, men når de nå tar steget ut i full spillproduksjon blir innledningsspørsmålet om de mestrer overgangen fra animasjon til et mer interaktivt medium.

Etter å ha spilt gjennom Kena: Bridge of Spirits er det imidlertid ingen grunn til å frykte. Dette er ikke bare et spill som ser utsøkt ut når det presenteres, men som også byr på en vakker og underholdende spillopplevelse, om enn med noen ankepunkter underveis.

Hovedpersonen Kena er en såkalt spirit guide, en veileder for de døde sjeler som måtte slite med å vandre videre til det hinsidige etter at dette livet tar slutt. På vandringen gjennom landet kommer hun til en overgrodd og forlatt landsby der en unaturlig råte har tatt overhånd. Dette er naturligvis en oppgave som kaller på noen med Kenas evner, men hun slipper heldigvis å bryne seg på oppgavene alene. Ved hjelp av noen små og svarte skapninger kalt Rot som holder til i kriker og kroker i de lokale omgivelsene får Kena hjelp til å takle den store utfordringen som ligger foran henne.

Historien i Kena: Bridge of Spirits er ikke den mest revolusjonerende, men fortelles med en sart og følsom tone som virkelig gjør at den resonnerer bedre med meg enn andre spill med tilsvarende tematikk, som for eksempel fjorårets Spiritfarer. Spillet er sparsommelig med dialogen og bruker den ikke mer enn det må, noe som også sørger for at stemningen i spillet når bedre frem når det forsøker å fortelle oss noe som sorg, savn, tap, liv, død og håp. Kombinert med en sterk visuell opplevelse gjør dette til et spill med en flott fortelling, og det er tydelig at Ember Lab har jobbet med visuell historiefortelling tidligere. Samtidig mangler spillet det lille ekstra som hever den fra flott til fantastisk, og mye av dette er knyttet til Kena selv. Misforstå meg rett, Kena har mange gode kvaliteter ved seg som hovedrollefigur, men hun fremstår også samtidig som et litt blankt ark som ikke får anledning til å utmerke seg så mye som hun kan. I en spillbransje som har blitt stadig bedre på å lage gode og minneverdige kvinnelige hovedrollefigurer fremstår Kena dessverre som litt anonym, noe som dessverre ikke tjener til spillets fordel.

På den visuelle fronten er det derimot ingen tvil om at Ember Lab er i sitt ess, og når man ser sluttresultatet i aksjon skulle man ikke tro at dette spillet er utviklet av et såpass lite studio. Stilarten i spillet er aldeles fortryllende og fremstår som en fabelaktig blanding av østlig flora og fauna, med elementer fra både Japan og Sørøst-Asia i skjønn forening. I denne settingen er det tydelig at menneskene har forsøkt å leve i balanse og harmoni med naturen, og sammenblandingen mellom det naturlige og menneskelige blir brakt til live på vakkert vis. Klare og friske farger sørger også for å skape en levende verden, og det gir en følelse av respekt og mystikk å vandre i de dype skogene i spillets verden. På toppen av det hele kommer de ekstremt nusselige Rot-skapningene, som fremstår som en sammenblanding av sot-skapningene fra Min nabo Totoro og Chihiro og heksene på den ene siden og kodama fra Prinsesse Mononoke på den andre siden. Kanskje ikke så rart, for det er mye ved både det visuelle og narrative i spillet som vitner om inspirasjon fra Studio Ghiblis filmer (med en liten touch Disney attåt).

Selv om selve stilarten er utsøkt og smakfull er den ikke alltid like smertefri i presentasjonen. Spiller man på en PlayStation 5 kan man velge mellom en oppskalert modus som sikter på 60 bilder i sekundet, eller en 4K-modus i 30 bilder per sekund. Selv foretrekker jeg 60 bilder per sekund, men selv om spillet stort sett holder seg stabilt merker jeg langt flere fall i bildefrekvensen her enn det jeg har vært vant til på konsollen den siste tiden (Ratchet & Clank: Rift Apart er mønstereleven å måle seg opp mot her), og det er nok her studioets begrensede størrelse og erfaringsgrunnlag kommer mest til syne. Fallet i bildefrekvens blir ekstra tydelig når man får servert en filmsekvens, og det er tydelig at disse er forhåndsgjengitt og ikke kjører live via spillmotoren, noe som sørger for at man plutselig får sekvenser i 24 bilder per sekund (som er standard for film). Dette skaper en dissonans som kan oppleves merkelig, men selv i disse øyeblikkene er det ubestridelig at Kena: Bridge of Spirits uansett ser nydelig ut, både i aksjon og på stillbilder.

For å toppe stemningen leverer dessuten spillet et aldeles nydelig og stemningsfullt lydspor fra Jason Gallaty, som også går under det klingende navnet Theophany.[1] Med en setting hvor natur og mennesker lever i et samspill i et skogkledd landskap underbygger musikken dette med aktiv bruk av treinstrumenter og treblåsere. I tillegg har Theophany alliert seg med det balinesiske ensemblet Gamelan Çudamani for å hente inspirasjon som samtidig fremtrer så respektfullt til inspirasjonskilden som mulig. Resultatet er mystisk, unikt og ikke minst nydelig. Det eneste jeg savner fra et lydmessig perspektiv er japansk stemmeskuespill. Nå er ikke spillet utviklet av et japansk studio, men med tanke på settingen og personnavnene som brukes i spillet føles det ofte unaturlig for en med Japan-bakgrunn å høre på det hele med engelske stemmeskuespillere.

Selve spillingen foregår mer eller mindre som et action-eventyrspill med plattformelementer, og det er ikke rent sjeldent at spillet gir assosiasjoner til spill fra GameCube eller PlayStation 3-epokene. Innimellom må Kena klatre langs fjellvegger og kanten av stup i beste Uncharted- eller Tomb Raider-stil. For å hjelpe til med oppgavene har Kena en stav som kun kan kanalisere energi gjennom. Dette kan til å begynne med bare pulsere energi og sette opp et skjold, men etter hvert lærer hun seg å bruke staven som energibue eller kaste små energibomber. I tillegg kan hun kommandere Rot-vennene sine til å løse diverse oppgaver, noe som gir koselige assosiasjoner til Pikmin. Mindre koselige er bosskampene, som selv på en normal vanskelighetsgrad kan være intense og vanskelige. Her kreves årvåkenhet, koordinasjon og evne til å lese motstanderens angrep, så Soulsborne-spillerne vil nok få bruk for treningen sin her. Det er ikke så mye her som Kena: Bridge of Spirits gjør nytt, og noen vil nok innvende at spilldesignet føles litt gammeldags, men om du savner eventyrspillene fra et tiår tilbake kan dette være akkurat det du er på jakt etter. Til å være studioets første spill er det absolutt innafor, men jeg håper samtidig at studioet blir litt mer frimodige og kreative til neste spill. Blant annet savner jeg større og bedre integrasjon med DualSense-kontrolleren, som føles nokså sparsommelig sammenlignet med andre PlayStation 5-titler.

Kena: Bridge of Spirits har betatt meg helt siden det ble presentert for første gang i juni 2020, og sluttproduktet leverer et vakkert og stemningsfullt spill som absolutt bør sjekkes ut. Det viser noen svakheter her og der, men mesteparten kan tilskrives studioets manglende erfaring med spillutvikling, og for det meste er det heller slik at spillet imponerer med tanke på hvor mye et såpass lite studio har fått til. Inspirasjonskildene kan bli litt åpenbare til tider og den spillmekaniske kreativiteten kunne nok vært litt større, men alt i alt er Kena: Bridge of Spirits likevel et spill som varmer i høstmørket.

Score: 8/10

---

[1] I teologien er teofani ordet for en gudsåpenbaring på en observerbar måte, som den brennende tornebusken i 2. Mos 3.