Super Mario Sunshine

Savner du sommer, sol og sydhavsøyer? Da kan klassikeren Super Mario Sunshine være spillet for deg!

Teksten er opprinnelig skrevet i juli 2018, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

At jeg i mange år var en mann som foretrakk Nintendo-titler over det meste annet har en svært praktisk årsak: Det var det vi hadde tilgang til i heimen. For å spille Sega, PlayStation eller Xbox måtte jeg på besøk til venner, og noen spill-PC å snakke om hadde vi heller ikke. Dermed besto opplevelsene i barndommen av Famicom (den japanske utgaven av NES), Game Boy og Nintendo 64. Konsollen som skulle prege tenårene var derimot Gamecube, og fortsatt er Nintendos lilla kube en konsoll jeg er svært glad i.

Til tross for at jeg var en Gamecube-eier hadde jeg aldri et eget eksemplar av Super Mario Sunshine, Mario-spillet utviklet utelukkende til konsollen. Jeg kan ikke si sikkert hvorfor (bortsett fra økonomi), men jeg tror det var en kombinasjon med timing og stil. Super Mario Sunshine var på den tiden det første Mario-spillet som ikke ble gitt ut sammen med en Nintendo-konsoll, en ære som lillebror Luigi fikk med det unike og kule Luigi’s Mansion. Etter å ha tilbrakt uendelig mange timer med Super Mario 64 og prøvd noe nytt med Luigi’s Mansion, var det bare noe med hele sydhavsstilen til Super Mario Sunshine som ikke appellerte den gangen.

Med varme sommerdager og tid til overs kommer imidlertid også tiden til å gjøre bot for gamle synder og tette noen hull i backloggen. Da passer det ekstra godt å spille Super Mario Sunshine, et spill som praktisk talt skriker sommer. Det er tross alt et spill som foregår på en sydhavsøy hvor sola steiker og Mario har byttet ut den røde genseren med en halvarmet rød skjorte. Hva lukter vel mer sommer enn det?

Super Mario Sunshine er muligens første gangen Nintendo forsøkte seg på å lage en form for historie i et av Mario-hovedspillene. Mario, Peach og hovmester Toadsworth har pakket koffertene og er på vei til Isle Delfino, en sydhavsøy hvor den hyggelige lokalbefolkningen venter på å ta imot turister. Alt er selvfølgelig ikke fryd og gammen, for så snart Mario og gjengen lander finner de ut at en identisk skyggekopi av Mario har vandalisert hele øya med maling, noe som har resultert i at øyas energikilde, Shine Sprites, har forsvunnet. Som om ikke det var nok dukker skygge-Mario opp og kidnapper Peach i beste Mario-stil. Mario får dermed oppgaven med å redde prinsessen, rengjøre Isle Delfino og renvaske sitt gode navn og rykte. Heldigvis slipper han å gjøre det alene. Gjennom eventyret får Mario nemlig hjelp av Flash Liquidizing Ultra Dousing Device, bedre kjent som FLUDD. FLUDD er en levende vannkanon funnet opp av professor E. Gadd (samme hjerne som står bak Luigis støvsuger Poltergust 3000 i Luigi’s Mansion) som Mario kan bære på ryggen.

Som vanlig spiller man ikke et Mario-spill for historien (med mindre man spiller Paper Mario-spillene eller Super Mario RPG), men det er likevel festlig å se hvordan Super Mario Sunshine forsøker å skape litt mer historie og kontekst rundt det hele. Dette åpner også opp for introduksjonen av Bowser Jr., sønnen til Mario-universets store slemme, et tilskudd som skaper noe mer sjarm til tross for noen plagsomme øyeblikk. Sunshines forsøk på å skape kontekst åpner også opp for en rekke festligheter, noen mer banale enn andre, men også dette har sin sjarm, et ord som i bunn og grunn oppsummerer spillet på mange områder.

Med maling og et tropisk badeparadis i fokus er det mange vanneffekter å spore i spillet, og her er det virkelig imponerende å se hva Nintendo faktisk var i stand til å få til på sin lille lilla. Jeg tviler på at det er noen andre konsollspill fra 2003 som kan skimte med like gode vannanimasjoner, for ikke å snakke om det glinsende gjenskinnet den klissete malingen opererer med. Resten av spillet er like fargerikt og muntert man har lært seg å forbinde med Mario, og det ser unektelig flott ut for sin tid, men det er likevel de flytende animasjonene som imponerer mest.

Noe annet som flyter særdeles godt er musikken. Som vanlig er Mario-musikken fylt til randen av kreativitet, særpreg, munterhet og en følelse av at man er med på noe stort. Spillets hovedtema kan man fort plystre videre på lenge etter at konsollen er skrudd av, og a capella-tolkningen av det klassiske Mario-temaet er god nok grunn til å starte sin egen kvartett for å fremføre herligheten.

Med FLUDD på ryggen får Mario et helt nytt bevegelsesmønster til disposisjon. Mange av bevegelsene introdusert i Super Mario 64 blir reintrodusert, som trippelhoppet, men det er de nye bevegelsene som står i sentrum. Ved hjelp av FLUDD kan Mario spraye motstanderne med vann, raketthoppe eller holde seg svevende i lufta i noen sekunder, og svømmer han kan FLUDD brukes som en motor for å skru opp farten. FLUDD går imidlertid tom for vann, så her må man beregne hvor mye man skal bruke sin nye kompanjong.

Strukturen i Sunshine minner ellers mye om den vi fikk introdusert i Super Mario 64. Du har en tredimensjonal hub i form av Delphino Plaza, hvor det etter hvert som man samler Shine Sprites dukker opp nye portaler til nye områder. Når man går inn i et område får man velge hvilken Shine Sprite man vil jakte på, og dermed slippes man løs i en verden med denne i sikte. Med 120 Sprites til sammen er det nok å finne på i spillet, og det kan ta sin tid å finne alle.

At det tar tid er derimot ikke utelukkende på grunn av spillets rike innhold (selv om det absolutt kan skimte med mye på dette området). Sunshine er et spill som vil stjele mye av din tid på grunn av elendig kamera, vanskelig bevegelsesmønster og forsinkelser i knappekommandoene.

De tredimensjonale Mario-spillene har med unntak av fjorårets Super Mario Odyssey aldri vært gode på dette med kamerakontroll. I Super Mario Sunshine viser man serien fra sin verste vinkel. Til tross for at man har C-stikken på Gamecube-kontrolleren til disposisjon er det frustrerende vanskelig å få kameraet til å sitte ordentlig, hvilket fort kan resultere at man faller ned i døden. Og mens vi snakker om å falle, kan spillet noen ganger være svært brutalt. Dør man mot slutten av en vanskelig hinderløype får man vær så god begynne helt fra starten igjen. Lagringspunkter var ikke noe man knotet med i gamle dager …

Spillet blir heller ikke enklere av at Mario selv kan være vanskelig å kontrollere. Han kan slite med å oppnå momentum, og sliter tilsvarende med å bremse opp i tide. Dermed er det ikke lett å beregne når man skal spurte på eller ikke, noe som i kombinasjon med dårlig kameraføring fort kan gå galt. Bedre blir det ikke av at spillet ser ut til å lide av forsinkelser i knappekommandoene, noe som heller ikke gjør ting særlig lettere.

Super Mario Sunshine er et sjarmerende spill man lett kan fyre opp dersom sydendrømmen blir for fjern eller dyr, eller de norske vintrene blir for lange og kalde. Det har mye innhold, mange kreative løsninger og ikke minst underholdningsverdi. Samtidig er det brutalt vanskelig til tider til å være et Mario-spill, med et utfordringsnivå som altfor ofte skyldes dårlig kamera og kontrollsystem. Det er moro å ha kommet seg gjennom det noen år på overtid, men noe snarlig gjensyn blir det nok ikke.

Score: 7/10