Ratchet & Clank: Rift Apart

Ratchet & Clank-spillene har lenge vært en favoritt blant PlayStation-fans. Med Rift Apart er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Da jeg spilte gjennom nyversjonen av Ratchet & Clank fra 2016 tidligere i år kommenterte jeg at dette var mitt første ordentlige møte med serien. I bunn og grunn er det synd og skam, for jeg hadde unektelig en god opplevelse med spillet og skjønte straks at dette er en serie jeg ville kost meg med hvis jeg hadde eid en PlayStation på 2000-tallet. Samtidig var det merkbart at 2016-spillet bygget på en original fra begynnelsen av 2000-tallet, noe som betyr at humoren og kreative våpen bærer et spill som bygger på en litt eldre formel.

I min anmeldelse av 2016-spillet kommenterte jeg at jeg synes spillet fungerer godt som en introduksjon til serien for oss som er helt blanke på den dynamiske duoen, men at jeg samtidig gledet meg til å se hva Insomniac Games kunne finne på med sitt kommende PlayStation 5-eksklusive spill. Fire måneder senere (spillet ble riktignok lansert i juni, men jeg var litt sent ute til festen) kan jeg bekrefte at forventningene mine ikke ble til skamme, for Ratchet & Clank: Rift Apart er en nestegenerasjons plattformfest som oser av både kreativitet, humor og teknisk finesse.

Det hele begynner med en festparade der vår helteduo – lombaxen Ratchet og hans robotkompanjong Clank – skal bli feiret for sine heltedåder opp gjennom årene. Paraden toppes med at Clank overleverer en reparert utgave av et våpen våpen kalt Dimensionator til Ratchet, slik at Ratchet kan reise mellom dimensjonene på jakt etter andre lombaxer (Ratchet er angivelig den eneste av sitt slag i sin egen dimensjon). Gleden og jubelen stilner imidlertid da den onde doktor Nefarious dukker opp for å stjele våpenet slik at han kan dra til en dimensjon hvor han faktisk vinner over Ratchet og Clank. I kaoset som oppstår blir våpenet aktivert, dimensjonene begynner å gå opp i sømmene, og Ratchet og Clank ender opp i hver sin kant av en alternativ og mørk dimensjon. De to begynner dermed på jakten for å sette ting i rette stand igjen, og mens Ratchet må klare brasene alene får Clank alliert seg med en kvinnelig lombax kalt Rivet.

Allerede fra første stund er det tydelig at man har et underholdende spill i vente. Humoren sitter løst og tonen er lett og ledig. Den alternative dimensjonen er riktignok mørk og dyster sammenlignet med den lyse og frie verdenen vi begynner i, men det hele er pakket inn i en såpass familievennlig stil at det kan passe for både små og store eventyrere. At spillet også kommer med norsk tekst og stemmer (etter litt knoting i menyene) styrker den familievennlige profilen til spillet. Tradisjonen tro er også det hele pakket inn i en komisk drakt. Her møter man skurker og slemminger som er så klossete at man ikke kan annet enn å le, absurde situasjoner og festlige våpen i en salig blanding som rett som det er bringer den høylytte latteren frem. Det dyktige engelske stemmeskuespillet hjelper naturligvis på dette, og nok en gang leverer serien stemmeskuespill av bunnsolid kvalitet. James Arnold Taylor og David Kaye vender tilbake i sine respektive roller som Ratchet og Clank, men denne gangen får de også hjelp av Jennifer Hale som Rivet, og Hale stadfester nok en gang hvorfor hun er blant de beste kvinnelige stemmeskuespillerne vi har i vestlig spillbransje. Selv om historien ikke kommer med de store overraskelsene eller er den mest originale er den fortsatt godt presentert, og dette sørger for at den underholder hele veien gjennom.

Det er ikke bare stemmeskuespillet som sørger for en god opplevelse, for på den grafiske fronten er Rift Apart ekstremt imponerende. Spillet lanseres eksklusivt til PlayStation 5 og gir oss dermed et innblikk i hva vi kan forvente av eventyr- og plattformspill til konsollen de kommende årene hvis utviklerne tar konsollens potensial i bruk. Heldigvis vet Insomniac Games hva de holder på med, og resultatet er strålende. Her får du et spill som leverer bunnsolide 60 bilder i sekundet, og i innstillingene kan du velge mellom å kjøre spillet med strålesporing i en lavere oppløsning eller uten strålesporing i litt høyere oppløsning. En 4K-modus i 30 bilder per sekund finner du også, men Ratchet & Clank-spillene er skapt for 60 bilder og bør dermed spilles deretter. Uansett hvilken versjon du velger får du et spill som ser eksepsjonelt bra ut, og vi har aldri vært nærmere det å spille en Pixar-film enn det vi er med Rift Apart.

Spillet imponerer ikke bare på det grafiske området, men også på det tekniske. Her snakker vi om et spill som er fullstendig blottet for lastetider, og så snart du starter opp spillet i hovedmenyen tar det bare et lite sekund før spillet er klart til å tas i bruk akkurat der du sluttet sist. Spillet tar også i bruk både 3D-audio og DualSense-kontrolleren på en god måte som løfter opplevelsen til et nivå som var utenkelig i forrige generasjon, selv om disse punktene kanskje ikke er like imponerende her som det vi fikk servert i Returnal. Likevel er det ingen tvil om at Insomniac har gjort et utrolig dyktig arbeid med den tekniske biten av spillet, og når spillet pøser på med partikkeleffekter, hopping mellom dimensjoner og fullt kaos uten det minste problem er det bare å ta av seg hatten i respekt.

Når det gjelder selve spillopplevelsen føles dette både trygt og velkjent. Her får man et eventyrspill som kombinerer tredjepersons skytemekanikker og lettere plattformelementer. Du utforsker områder som er akkurat passe åpne, tilegner deg nye våpen og egenskaper og hamler opp med ulike fiender som kommer din vei. Spesielt imponerende er muligheten til å gripe tak i dimensjonsrifter slik at du kan transportere deg over lengre avstander på et blunk, og det igjen uten det minste fall i ytelse eller lignende. Utover dette er de fleste elementene i spillet nokså velkjente, inkludert sekvenser der man rutsjer av sted på skinner og hopper unna farene underveis. Kreative våpen får man også, men jeg vil nok påstå at heller ikke her får man det mest nyskapende og humoristiske utvalget (det er ingenting her som slår Groovytron fra 2016-spillet, som får alle fiender til å danse disko). Det meste føles kjent og er dermed ikke den mest revolusjonerende delen av spillet, men det man får servert fungerer til gjengjeld utrolig bra.

Selv om mesteparten av spillet foregår i velkjent Ratchet & Clank-stil finnes det også noen sekvenser som åpner for litt mer hjernetrim og gåteløsning. Her spiller man som Clank i en slags «dimensjon mellom dimensjonene» hvor roboten må løse gåter for å sette dimensjonene i rett stand igjen. Disse sekvensene skaper et greit avbrekk fra de øvrige plattform- og actionsekvensene, men de er samtidig ikke de mest spennende delene av spillet.

Ratchet & Clank: Rift Apart spiller kanskje kortene litt vel trygt når det kommer til innhold og historie, men den grafiske og tekniske presentasjonen kombinert med lettbeint humor og herlig stemmeskuespill gjør dette spillet til en fryd å spille fra start til slutt. Spillet viser virkelig hva PlayStation 5 er i stand til å levere av spillopplevelser de kommende årene, og med både et Wolverine-spill og Spider-Man 2 under utvikling blir det veldig spennende å se hva Insomniac Games kan få til de neste par årene.

8/10