Pode

Et lite studio i Bergen har skapt et herlig og søtt samarbeidsspill som passer for både liten og stor, med nydelig musikk fra Austin Wintory på kjøpet.

Teksten er opprinnelig skrevet i august 2018 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Det er ikke så ofte vi hører om spill utviklet i Norge. Det er synd, for det skjer faktisk både smått og stort innenfor norsk spillbransje. Vi har store navn og suksesser som Funcom med Conan-spillene eller The Secret World, for ikke å glemme Den lengste reisen og Drømmefall-spillene. Vi har Askøy-studioet D-Pad Studio som etter nesten ti års arbeid kunne ta imot velfortjent ros for sitt spill Owlboy. Og i nær fremtid[1] er Ravn Studio klare med nyversjonen av Flåklypa-spillet, et spill som takket være lansering til Steam og Switch kanskje kan høste et internasjonalt publikum og sette Norges beste film på det internasjonale kartet igjen.

Samtidig finnes det også mindre prosjekter som er verdt oppmerksomheten. Tidligere i 2018 ga Sarepta Studio ut det gripende mobilspillet My Child Lebensborn, hvor du får i oppgave om å oppdra et barn født av en såkalt tyskertøs etter krigen. Earthlock forsøker på sin side å gi litt god gammel JRPG-følelse til dagens spillere, mens veteranene i Krillbite jobber med det spennende prosjektet Mosaic.

Nå har et nytt studio funnet veien til indiespillmarkedet. Bergenstudioet Henchman & Goon (nydelig studionavn) er nå ute med Pode, et samarbeidsspill på Switch hvor den estetiske hovedinspirasjonen er hentet fra norsk rosemaling. Valget er en genistrek. Personlig har jeg aldri tenkt på hvordan rosemaling er en særnorsk greie som lett kan fungere som kunstnerisk inspirasjon i et spill, men når jeg ser det i aksjon i Pode må jeg nesten spørre hvorfor ingen har utnyttet dette potensialet før.

I Pode møter vi den lille stjerna Glo som faller ned fra himmelen, og som må få hjelp av steinen Bulder til å komme seg opp på toppen av det høyeste fjellet i nærheten slik at den kan komme seg opp på himmelen igjen. Selve historien i spillet er fullstendig fri for tekst, og hele fortellingen baserer seg på nonverbal kommunikasjon. Det er en stil som fungerer fint for et narrativ som ikke er altfor komplekst av natur, slik som det vi møter i Pode, og ikke minst gjør det spillet mer tilgjengelig for det yngre publikum som absolutt må karakteriseres som en målgruppe her.

Spillet er unektelig best når man spiller sammen, og det er koselig å se hvordan Pode legger opp til et familievennlig eventyr som enkelt og greit kan nytes av en forelder/onkel/tante/besteforelder sammen med et yngre familiemedlem. Med to stykk i sofaen styrer den ene Bulder og den andre Glo, og sammen må man fordele arbeidet seg imellom. Helt tilfeldig arbeidsdeling er det ikke, for ikke overraskende har Bulder og Glo forskjellige egenskaper. Glo kan lyse og få ting til å vokse, mens Bulder kan bruke vekten sin til å trykke på knapper, løfte steiner eller spise og spytte Glo over lengre avstander. Det kan dessuten være lurt å være to i møte med gåtene i spillet, for noen ganger kan man stå skikkelig fast i Pode. Vanskelighetsgraden er derimot veldig vekslende, og jeg skulle gjerne sett at spillet turte å utfordre spillerne litt mer, men det er nok prisen man betaler for å gjøre spillet så tilgjengelig som mulig.

Med et perspektiv som ofte viser Bulder og Glo ovenfra og ned skal man forsere rom etter rom, finne hemmelighetene og komme seg videre slik at treet i midten av fjellets grotte vokser seg stadig høyere. Til å begynne med er grottene tomme og triste, men med evnene sine kan både Bulder og Glo få busker, trær og krystaller til å vokse frem. Sluttresultatet er vakkert og harmonisk, og det å forsere rommene i Pode gir en avslappet følelse av velvære. Ulempen er på sin side at det hele kan bli litt gjentakende og lite mangfoldig i lengden.

Min personlige grunn for å plukke opp spillet var derimot verken rosemalingen, samarbeidsspillingen eller gåteløsningen. Derimot var det spillets lydspor som lokket meg. Utrolig nok har Pode klart å fange oppmerksomheten til komponist Austin Wintory, som i spillsammenheng ikke er en hvem som helst. Med lydsporet til spill som det legendariske kunstspillet Journey, Abzû, The Banner Saga og Assassin’s Creed: Syndicate er dette en komponist som vet å gjøre inntrykk og forme lydspor med karakteristisk særpreg, og Pode er slettes intet unntak her. Med bruk av hardingfele blir den norske kulturtradisjonen for alvor forankret i spillets audiovisuelle uttrykk, og sluttresultatet er rett og slett mesterlig og rørende (albumet er tilgjengelig i sin helhet på Spotify).

Pode er et fint spill, men det monotone uttrykket kan bli litt langtekkelig iblant. Spillet utmerker seg å spille sammen med en venn i stua, men spiller man spillet alene kan det hele fort bli noe langdrygt. Visse sekvenser krever at man er i stand til å veksle raskt mellom Bulder og Glo, noe som ikke alltid er like lett når man spiller alene.

Man må også forberede seg på noen lettere ytelsesproblemer i spillet på Switch. Spillet lider ikke av de helt store bugs, men noen ganger setter man seg fast blant klipper og krystaller på en slik måte at man må ut og inn av spillet. Mest merkbart er imidlertid bildehastigheten, som aldri er spesielt stabil. Dette er først og fremst merkbart på Switch, og man kan fort mistenke at ytelsen ville vært bedre eller verre avhengig av hvorvidt man spiller via TV-en eller i håndholdt modus. Her merker jeg imidlertid ikke stor forskjell mellom spillestilene, og spillet kan fort føles hakkete både i håndholdt form og mens konsollen er koblet til TV-en.

Mindre tekniske problemer og noe ensformighet til tross er Pode et svært vakkert stykke norsk spill. Det er oppriktig koselig å spille, og følelsen av å få til de vanskeligste gåtene uten å ty til internett er svært tilfredsstillende (desto mindre tilfredsstillende å måtte ty til YouTube for gåter som egentlig viser seg å være kjempelette). Det er også moro å se hvordan spillet legger opp til samarbeid med en venn, og flere spill med tilsvarende opplegg ønskes velkommen. Dessuten er spillets audiovisuelle uttrykk mer enn god nok valuta for pengene.

Score: 7/10

---

[1] Det som var «nær fremtid» i 2018 skulle senere vise seg å bli oktober 2021, men om ikke annet kan vi si at utsagnet stemmer for oss som leser denne teksten i 2021.