Et besøk i en kirke i Persona 5 kan lære oss noe viktig om perspektivets betydning for hvordan vi tolker kunst og fortellinger.
Følgende tekst ble holdt som andakt på Fjellhaug Internasjonale Høgskole 03.10.2017.
Perspektiv kan være avgjørende for hvordan vi ser ting.
Er det noen av dere som tegner eller maler som hobby, eller som kanskje driver med fotografering? Da tror jeg dere vet hvor avgjørende perspektiv er for hvordan vi ser på noe. Å se noe todimensjonalt, tredimensjonalt, fra et lavt perspektiv eller et høyt perspektiv, froskeperspektiv eller fugleperspektiv, alt dette har noe å si for resultatet. Samme objekt kan få helt forskjellige fremstillinger ut ifra hvordan vi ser på det.
Noen av dere har kanskje opplevd dette hvis dere har besøkt en plass dere pleide å dra til som barn, for deretter å komme tilbake dit igjen mange år senere som voksne. Selv vokste jeg opp som misjonærbarn i Japan, og jeg husker fortsatt godt hvordan det var å komme tilbake som tenåring til huset jeg vokste opp i som barn. Huset var akkurat det samme, og det var ikke gjort så mye med det nesten åtti år gamle bygget. Men alt var likevel annerledes! Alt var blitt så mye mindre! Bjelken som gikk under taket midt i stua var nå så lavt plassert at jeg kunne dunke hodet i den; da jeg var liten nådde jeg ikke opp til den selv om jeg hoppet engang! Den store kampesteinen i hagen jeg pleide å klatre oppå og bruke som festning kunne jeg nå bare ta sats og hoppe oppå.
Det tar selvfølgelig ikke lang tid før en skjønner at det er ikke omgivelsene som har forandret seg. Det er deg. Eller, rettere sagt: ditt perspektiv har forandret seg, fordi du har vokst – både i høyden (og kanskje i bredden) og i din virkelighetsforståelse.
Siden dette er en andakt, skjønner dere sikkert at jeg vil trekke noen koblinger mellom dette med perspektiv og hvordan vi ser på ting på den ene siden og et teologisk poeng på den andre siden. Godt observert, for det er faktisk det jeg har tenkt! Nærmere bestemt har jeg den siste uken tenkt på korset og perspektiv.
Korset er, vil de fleste være enige om, sentrum i kristen tro og tanke. Det som skjer på og rundt korset knyttet til Jesu lidelse, død og oppstandelse er det som utgjør selve kjernen i det kristne budskapet. Men hvordan man ser på korset er derimot et vesentlig punkt som er avgjørende for hvordan vi oppfatter hendelsen.
Jeg skal nå sannsynligvis hente det første andaktspoenget i Fjellhaugs historie fra et TV-spill. De siste ukene har jeg spilt et japansk rollespill spill kalt Persona 5, og her støtte jeg nettopp på dette med kors og perspektiv. I dette spillet er det en av rollefigurene som streber etter å bli en bedre kunstner, så på et tidspunkt tar dere turen innom en kirke for å hente inspirasjon fra kirkekunsten. Presten kommer da bort og spør hva dere holder på med. «Jeg forsøker å male om lidelse, og bestemte meg for å bruke Jesu korsfestelse som referanse hvor Kristus er forlatt av sine disipler, forhatt som en kriminell av folket, og naglet til korset,» sier kunstneren. «Ah,» sier presten, «men selv om det er sant at Jesu korsfestelse er et symbol på dyp lidelse, bærer det også på et langt bedre budskap … et budskap om oppstandelse, om tilgivelse. Prøv å se for deg at dagens lidelse kan en dag bære frem nytt håp.»
Kan hende jeg blir lett imponert, men jeg ble faktisk det over å møte et så tydelig kristent budskap i et spill fra et land med ikke stort mer enn ett prosent kristne.
Er korset et punkt hvor vi bare ser lidelse? Hvor vi ser en mann sakte men sikkert blir pint til døde, uten venner og uten håp? Hvis det er alt man ser, må man jo følgelig se på kristne som noen av rareste og kanskje mest perverse mennesker som finnes. Men dersom man ser videre på historien, og ser hvordan korset ikke er slutten, men begynnelsen, ser man at korset er håp.
Kristne har alltid måtte leve med dette paradokset med at et torturredskap som i utgangspunktet er symbolet på lidelse og død, har blitt deres symbol for håp og nytt liv. Paulus skriver om dette i 1. Kor 1,18: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.» Og videre i vers 22-24: «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.»
Ordet om korset handler altså om perspektiv. Om budskapet er dårskap eller til frelse, handler om hvordan vi ser på det.