Pokémon Sword/Shield

Med Pokémon Sword/Shield tar den tradisjonelle serien steget over i hjemmekonsollenes verden. Dette åpner for noen spennende nyheter, men stort sett holder spillet seg på kjente og kjære stier.

Ett av mine siste minner fra oppveksten som misjonærbarn i Japan er den aller første Pokémon-reklamen som begynte å gå på TV da Pokémon Red/Green ble lansert i 1996. Det ble ikke noe Pokémon-kjøp på meg den gangen, men allerede da var frøet plantet. Den store Pokémon-interessen begynte først et par år senere, da jeg fikk tilsendt den første Pokémon-filmen på VHS fra Japan kort tid før de første Game Boy-spillene ble lansert i Norge høsten 1999. Da resten av skolegården begynte å få øynene opp for lommemonstrene, hadde jeg altså et ess i ermet som var lagt klart tre år i forkant.

Mitt første Pokémon-spill var Pokémon Yellow, som jeg senere fulgte opp med Pokémon Silver, et spill som ble spilt iherdig på bussturer til og fra pianotimene. Da tredje generasjon med Pokemon gjorde sitt inntog var jeg imidlertid blitt litt lei av hele greia. Designet på de nye monstrene appellerte ikke i nevneverdig grad, og for en påtroppende videregående elev var kanskje ikke det kuleste å fronte en interesse for Pokémon. Jeg hoppet dermed av Pokémon-toget, og det skulle ta nesten femten år før jeg begynte å fikle litt med serien igjen i form av Pokken Tournament på Wii U og Pokémon Alpha Sapphire på 3DS. Det var først med lanseringen av Pokémon: Let’s Go Pikachu/Eevee i 2018 og gjensynet med gode, gamle Kanto-regionen at den nostalgiske interessen begynte å vokse frem for fullt igjen.

På mange måter var jeg akkurat i målgruppen for Pokémon: Let’s Go Pikachu/Eevee: Person som har vokst opp med Pokémon, falt litt av serien underveis, og fattet litt interesse for den igjen da Pokémon GO slo gjennom sommeren 2016 (nå spilte jeg aldri noe særlig Pokémon GO, men jeg var absolutt i målgruppen likevel). Den viktigste funksjonen til Let’s Go var uten tvil å lade slike som meg opp til den neste store Pokémon-lanseringen, nemlig Pokémon Sword/Shield til Switch. Vel, jeg kan tilstå at det fungerte, for selv om jeg ikke rakk å spille spillet før nå var jeg på hugget og kjøpte Pokémon Sword/Shield-pakken ved lansering.

Sword/Shield markerer starten på den åttende generasjonen av Pokémon, og som vanlig innebærer dette å legge ut på en eventyrlig reise i en ny region med nye monstre. Denne gangen går turen til Galar, en region som er tungt inspirert av de britiske øyer i vår egen verden. Som vanlig inntar du rollen som en ung og lovende gutt eller jente som er bosatt i en enkel landsby, klar for å se verden sammen med nabovennen din. Du velger en av tre Pokémon som din følgesvenn – gress-Pokémonen Grookey, vann-Pokémonen Sobble eller ild-Pokémonen Scorbunny – og begynner på reisen for å bli den lokale Pokémonmesteren. Underveis skal du fange så mange forskjellige Pokémon du bare kan, trene deg et variert lag og bryne deg på de lokale mestrene.

Kjernen i Pokémon er fortsatt slik den alltid har vært i Sword/Shield, og det er ingen vesentlig grunn til å endre for mye på det heller. Det er et enkelt system som åpner opp for mange muligheter, og som viser seg å holde på underholdningsverdien den dag i dag. Det betyr derimot ikke at spillet er blottet for nyheter. Her er det flere ting å ta tak i, som de nye monstrene, settingen, overgangen fra håndholdte konsoller til Switch og spillmekaniske elementer som Dynamaxing.

Galar-regionen er tydelig inspirert av de britiske øyer, og stort sett lykkes utviklerne i å skape en hyggelig og troverdig verden. Stort sett lykkes de med å skape en britisk Pokémonverden. Her har du sauer og corgier i Pokémonform, monstre som bor i tekopper og tekanner, pluss arkitektur og natur som fint kunne hørt hjemme en kort flyreise unna (under ikke-pandemiske tider, vel å merke). Enkelte ganger kan det bli litt vel overdrevet og parodisk, som når rollefigurer lirer av seg ekstremt overdrevne dialekter (eller, som nevnt, tekanne-Pokémon), men i det store og det hele liker jeg Galar godt som region. Det er en region jeg stadig ønsker å utforske mer av, og det må tas som et positivt tegn. De nye monstrene har stort sett et design jeg kan leve med, men spillet lykkes likevel ikke alltid med å overbevise meg.

En av de store nyhetene er at Galar byr på et såkalt Wild Area, som er en stor og åpen villmark man kan utforske fritt. For første gang i seriens historie får man muligheten til å reise rundt i et område i full tredimensjonalitet, hvor Pokémon av forskjellige slag venter i de forskjellige sonene. Wild Area byr på et stort, fritt og vilt område man kan bruke lang tid på å utforske i detalj, og gir lettere assosiasjoner til spill som Xenoblade Chronicles og Final Fantasy XII hvor denne stilen er langt mer vanlig og omfattende. Det er imidlertid kun i Wild Area at man har fri kontroll over kameraet, og i resten av spillet er man tvunget til en låst kameravinkel slik man er vant med fra serien ellers. Wild Area tjener dermed både som et forfriskende pust med smak av det nye, og som en påminnelse om hva serien fortsatt tviholder på av gamle konvensjoner som kanskje er modent for fornyelse.

Wild Area er også et område som åpner for ekstraaktiviteter. Her kan du slå leir sammen med Pokémon-laget ditt, hvor dere enten kan leke sammen eller lage mat. Sistnevnte regenererer helse, mens leken først og fremst handler om å gjøre monstrene mer tilknyttet deg som eier (med visse bonuseffekter det måtte gi). Selv ga dette meg fint lite, men det er nok et hyggelig tilskudd til de yngre spillerne, og det føles langt lettere å svelge enn moteshowene man kunne delta på i Omega Ruby/Alpha Sapphire.

Sword/Shield byr også på Dynamax, en effekt som gjør monstrene kjempestore og ekstra kraftige. Noen Pokémon skifter også form når Dynamax forekommer, såkalt Gigantamaxing. Som hovedregel kan man kun benytte denne effekten i Gym-kampene eller i såkalte Max Raid-kamper i Wild Area, hvor fire trenere kan kjempe mot gigantiske versjoner av Pokémon. Selv om det er moro å se store og ekstra kraftige Pokémon er dette et tilskudd som bidrar med fint lite til serien og spillet i det lange løp, og det hele føles mer som en gimmick enn som en faktisk nyttig nyhet.

Apropos Gym-kamper, så er dette noe spillet lykkes godt med. Her er alle Pokémon Gyms gjort om til gigantiske stadioner hvor publikum heier, roper og synger under kampene. Med trenere ikledd kampdrakter og den grønne plenen man kjemper på får man virkelig følelsen av at Pokémon-kamper er en organisert idrett i Galar på lik linje med fotball. Og apropos fotball: Spillets lag av organiserte slemminger, Team Yell, er i praksis en gjeng med hooligans som er ihuga supportere av en av dine motstandere. Det er en fantastisk vri på en Pokémontradisjon jeg fryder meg over.

Pokémon-kampene i seg selv har ikke endret seg, selv om man nå har mer maskinkraft å rutte med. Her snakker vi turbaserte kamper hvor man må veie de ulike monstrenes styrker og svakheter. Effektene har blitt bedre og animasjonene rikere, men det føles likevel ikke som et fullstendig steg ut i den tredimensjonale hjemmekonsollverdenen som man kunne fått i en ideell verden. Presentasjonen man får er likevel svært fin, med gode animasjoner og et lettfattelig kontrollsystem. Musikken i spillet hjelper også mye på innlevelsen, og er ett av spillets sterkeste kort. Pokémon-spillene har ofte vært flinke på dette området, og Sword/Shield er intet unntak.

Pokémon Sword/Shield tar hovedserien over fra de håndholdte konsollene til hjemmekonsollene for første gang, og blander noe nytt med det gamle og det kjente. Dette lykkes spillet langt på vei med. Det er mye moro å hente her, og trangen etter å finne og fange flere Pokémon lever fortsatt i beste velgående. Det satser likevel litt vel mye på det trygge, og jeg skulle gjerne sett serien tørre å utfolde seg i tre dimensjoner i enda større grad, men samtidig er dette et spill som leverer god underholdning til både gamle og nye trenere i lang tid.

Score: 8/10