NieR Replicant ver. 1.22474487139…

NieR Automata ble en suksess både blant spillerne og for utgiverne. Dermed er det duket for en oppusset versjon av forgjengeren fra 2010.

Da det japanske actionrollespillet NieR Automata dukket opp på markedet i 2017 var jeg ikke helt solgt på spillet. Jeg likte spillets varierte spillestiler, settingen og ikke minst musikken, men jeg følte samtidig at det var noe som manglet. Jeg opplevde at historien ikke ga gode nok svar på de store spørsmålene den stilte, og at rollefigurgalleriet heller ikke leverte så godt som forventet. Dermed la jeg spillet fra meg, til tross for at jeg bare hadde spilt gjennom spillet én gang.

Sjelden har jeg skiftet mening så radikalt når det kommer til et spill i ettertid.

Året etterpå vendte jeg nemlig tilbake til spillet. Jeg hadde nettopp spilt Detroit: Become Human og blitt letter frustrert over hvor ekstremt lite fornuftig spillet hadde å si om liv, kunstig intelligens, bevissthet, hva det vil si å være menneske og det generelle grunnlaget for eksistens. Jeg ble lokket tilbake til NieR Automata, ettersom jeg visste at spillet berørte noen av de samme tematikkene, og fordi jeg etter hvert hadde skjønt at spillet har flere avslutninger med svært forskjellige vinklinger som dermed krevet at man spiller mer enn én gang for å få alt spillet har å by på. Denne gangen traff spillet fullstendig blink. Jeg ble slått i bakken over hvordan spillet håndterer store eksistensielle spørsmål, den sårbare melankolien og dysterheter som preget spillet tvers igjennom, og ikke minst den eksepsjonelle musikken som ikke ligner noe annet i spillsammenheng. På toppen av det hele serverer spillet en siste avslutning som kun lar seg formidle med utgangspunkt i spill som medium, noe som vitner om formidlingskunst på sitt beste. NieR Automata gikk dermed fra å være et spill jeg var noe lunken til, til å bli ett av mine absolutte favorittspill i forrige tiår.

Siden den gang har jeg alltid hatt lyst å gå tilbake til NieR, rollespillet fra 2010 som er forløperen til NieR Automata (det er heldigvis ikke noe problem å spille NieR Automata uten å ha spilt NieR først). Det er derimot ikke alltid lett å finne tid eller overskudd til å gå tilbake til et eldre spill. Heldigvis har Square Enix sett at det er penger å tjene på slike som meg, og dermed har vi nå fått en nyversjon av NieR i form av NieR Replicant ver. 1.22474487139…

Hva er greia med tittelen, tenker du kanskje, og med det passer det med en liten spillhistorietime. Da NieR skulle lanseres i 2010 ble det gitt ut to versjoner av spillet i Japan. For det meste var versjonene identiske, men i PlayStation 3-versjonen (kalt NieR Replicant i Japan) spilte man som en ung mann som skal redde søsteren sin, mens man i Xbox 360-versjonen (kalt NieR Gestalt i Japan) spilte som en stor, muskuløs pappa som skal redde datteren sin. Da spillet skulle lanseres i vesten mente man at store og muskuløse pappaer ville selge bedre enn androgyne storebrødre,[1] og dermed ble NieR Gestalt den eneste versjonen lansert i vesten med den enkle og korte tittelen NieR. Når spillet nå lanseres på nytt er det den japanske Replicant-versjonen som ligger til grunn, og dermed får også vi spille som den unge storebroren. Yoko Taro, den kreative skaperen bak NieR-spillene, har uttalt at denne nyversjonen ligger et sted mellom en oppusset utgave (remaster) og en fullstendig nyversjon (remake). Her får man et spill som både pusser opp det originale spillet og implenterer nye mekanikker, hovedsakelig inspirert av forbedringene man gjorde i NieR Automata. Spillet er dermed en slags versjon 1.5, eller i dette tilfellet, kvadratroten av 1.5.

NieR Replicant ver. 1.22474487139… (heretter bare NieR Replicant) tar sitt utgangspunkt i den japanske serien Drakengard, og finner nærmere bestemt sted i tidslinjen til en av de dårlige sluttene i det første Drakengard-spillet. Etter en kort introduksjon satt til år 2053 blir vi sendt over fjorten hundre år frem i tid. Menneskeheten er på randen av utryddelse, der de lever under den konstante trusselen av mørke monstre kalt Shades på den ene siden og den fryktelige sykdommen Black Scrawl på den andre siden. Hovedpersonen lever sammen med sin syke søster Yonah og prøver å finne en kur for sykdommen hennes. Ett av oppdragene han tar på seg leder ham til en gammel ruin hvor han møter den magiske og snakkende boka Grimoire Weiss. Sammen med Grimoire Weiss legger hovedpersonen ut på en reise som kan både kurere Yonah og gjøre slutt på Shade-trusselen en gang for alle.

Nå kan man diskutere hvor rettferdig det er å vurdere forgjengeren basert på oppfølgeren, men ettersom NieR Replicant satser på å være mer enn sitt kildemateriale blir vurderingen min også deretter. Historien og tematikken i NieR Replicant er omtrent som man forventer av et NieR-spill: Stort, pompøst, til tider litt svulstig og pretensiøst, og likevel noe man går og grubler på i lang tid etterpå. Til tross for dette makter ikke NieR Replicant å innfri helt mine forventinger, særlig i kjølvannet av opplevelsen jeg hadde med NieR Automata. Mange av birollefigurene gjør inntrykk på meg som spiller, enten det er den rappkjeftede Kainé eller den stumme ørkenjenta Fyra, mens hovedpersonen selv ikke helt makter å engasjere meg til tross for karakterutviklingen underveis. Den største innvendingen er likevel at jeg føler handlingen ikke kommer helt i mål med alle spørsmålene, problemstillingene og plottpunktene som presenteres. Ved spillets slutt[2] sitter jeg fortsatt igjen med flere spørsmål som jeg mener enten er ubesvarte, motstridende eller ikke godt nok forklart, til tross for at jeg har lest og hørt alt jeg kommer over av informasjon underveis. Historien oppleves dermed ikke sjelsettende som den jeg opplevde i NieR Automata, og dermed forsvinner også store deler av trekkplasteret med spillet for min del.

Dette forhindrer ikke spillet fra å ha en helt særegen og unik stemning over seg som jeg ikke føler jeg får av andre spill. Det er en sørgmodighet og melankoli som ligger som en trykkende stemning over hele spillet, og denne følelsen nekter å slippe taket i meg selv når andre elementer frustrerer eller ikke svarer til forventningene. Mye av æren for dette går nok en gang til Keiichi Okabes storslåtte komposisjoner. Et stort pluss med denne nyversjonen er at musikken er kraftig forbedret sammenlignet med originalversjonen fra 2010. Square Enix har en policy om at musikken skal spilles inn på nytt når gamle spill pusses opp, noe som ikke alltid har ført til et godt resultat – Final Fantasy X/X-2 HD Remaster er et godt eksempel på hvordan musikken ble skadelidende av dette. Det er heldigvis ikke tilfelle her. Den nye innspillingen av musikken i NieR Replicant flyter over at følelser, talent og ren briljans, og lenge etter at jeg er ferdig med spillet nekter musikken fortsatt å slippe taket i meg.

Grafisk sett har spillet derimot ikke fått en like stor overhaling som jeg skulle ønske. Ser man sammenligningsbilder er det ingen tvil om at spillet har fått et løft sammenlignet med originalen, og spillet føles mindre grått og brunt enn det kunne ha vært. Samtidig er det fortsatt preget av de gråbrune fargetonene som gjerne preget spill generelt i den syvende konsollgenerasjonen, og teksturene føles ikke like skarpe og polerte som jeg har begynt å forvente av spill som lanseres i dag. Konseptkunsten som ligger til grunn er fortsatt unik og inspirerende, men selve gjennomføringen mangler likevel det lille ekstra som skal til for å virkelig overbevise meg.

På den spillmekaniske fronten har spillet angivelig fått noen løft siden originalversjonen, men dette er vanskelig for meg å bedømme. Det som kan sies er at spillet fungerer veldig godt på dette området per i dag. Du har en rollefigur som beveger seg i relativt høyt tempo og langer ut lette eller tunge slag, bruker magiske angrep og dukker unna innkommende slag. Man har en nyttig siktemekanisme som låser angrepene til en bestemt fiende, ikke helt ulikt Z-targeting i det klassiske The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Mens små fiender lar seg ekspedere forholdsvis enkelt, har spillet store og krevende bosskamper å by på. Iblant tar spillet også noen uventede vendinger og byr på en helt annen spillestil enn normalt, hvor resultatet er spillestiler som minner om Diablo II eller tekstbaserte eventyrspill, for å nevne noe. Det må nevnes at selv opplevde jeg den normale vanskelighetsgraden som litt for enkel, så det kan være en idé å skru opp vanskelighetsgraden dersom man ønsker en solid utfordring.

Sideoppdrag er derimot en side ved spillet hvor moroa kollapser ganske fort. Det finnes flere sideoppdrag i spillet som kan gi deg gode belønninger, men de aller fleste involverer ofte å løpe frem og tilbake over store avstander, hente eller slå noe, løpe tilbake og enten motta belønningen eller motta et tilsvarende oppdrag før målet er fullført. De færreste byr på noe substansielt innhold, og for det meste passerer sideoppdragene uten at de engasjerer verken på et spillermessig eller emosjonelt plan. Her kunne spillet virkelig hatt godt av noen runder med oppdatering, men nå skal det sies at sideoppdragene i NieR Automata ikke var spesielt givende de heller.

Etter NieR Replicant sitter jeg igjen med følelsen av å ha fått en god og unik spillopplevelse jeg ikke ville vært foruten, samtidig som at jeg kjenner at spillet inneholder et potensial som fortsatt ikke er tappet til det fulle. Jeg tviler ikke på at jeg ville hatt stor glede av forbedringene spillet har å by på dersom jeg hadde spilt det originale NieR i 2010, og jeg er absolutt glad for at skaperne har gitt oss et spill som er bare mer enn en lett oppusset versjon. Samtidig blir jeg ikke vill av begeistring, og sammenlignet med sin rike etterfølger føler jeg at NieR Replicant ikke helt treffer på alle blinkene den forsøker å treffe. Jeg vil absolutt si at spillet byr på noe unikt og særegent, men det er samtidig ikke uten sine strukturelle feil og mangler.

Score: 7/10

---

[1] Åtte år senere skulle God of War vise at store og muskuløse pappaer absolutt selger bra på det vestlige spillmarkedet. Sånn sett kan man kanskje si at NieR var litt forut for sin tid?

[2] Tradisjonen tro har spillet flere avslutninger som bygger på hverandre, og for å få den hele og fulle opplevelsen må man spille gjennom dem alle. Jeg har for ordens skyld spilt gjennom samtlige avslutninger spillet har å by på, inkludert en ny slutt som ikke var å finne i originalen fra 2010.