Hitman III

Den danske snikmorderserien avslutter med en stil som gir oss høye forhåpninger til Bond-spillet de skal lage heretter.

Den danske snikmorderserien Hitman, utviklet av IO Interactive,[1] så dagens lys i 2000 med PC-spillet Hitman: Codename 47. Det var imidlertid oppfølgeren Hitman 2: Silent Assassin fra 2002 som med sine mange kvalitetsforbedringer skulle gjøre serien populær, og det hjalp selvfølgelig at oppfølgeren også ble lansert til PlayStation 2, GameCube og Xbox i tillegg til PC. Spillserien har til og med gitt oss to spillefilmer, selv om kvaliteten på disse slettes ikke er noe å skryte av.

Til tross for å ha sett mye på Hitman 2: Silent Assassin mens en i klassen min på ungdomsskolen spilte det på PC-en han hadde tilgjengelig for skolearbeid (dette var før alle elever hadde data på skolen, må vite), har jeg frem til nå hatt til gode å spille noen av spillene i serien selv. Dette til tross for at serien fikk en ny start i 2016 med det episodebaserte spillet Hitman, som høstet svært gode tilbakemeldinger fra dem som kastet seg ut i snikmorderoppdragene. 2016-spillet fungerte som en reboot av serien og ville dermed fungere som et godt utgangspunkt for dem som ønsket å kaste seg ut i snikmorderens eventyr. Dette spillet fikk senere oppfølgeren Hitman 2 i 2018 (som da ikke må forveksles med Silent Assassin nevnt over), og i januar i år fikk vi Hitman III som avslutter den såkalte World of Assassination-trilogien.

Med tre spill på rad som har høstet svært gode tilbakemeldinger og en nokså rolig start på spillåret 2021 fant jeg ut at det var på tide å bryne seg på Agent 47s snikmorderreise. Jeg kan allerede nå avsløre at jeg ikke har blitt skuffet.

Hitman-serien plasserer deg i rollen som den skallede, navnløse, kalde og følelsesløse agenten uten navn, karakterisert av sine iskalde øyne og en strekkode tatovert i bakhodet. Den navnløse agenten blir omtalt som Agent 47, og sammen med sin oppdragsadministrator Diana Burnwood tar Agent 47 på seg snikmordsoppdrag for International Contract Agency (ICA), en nøytral (men samtidig kriminell) organisasjon som tar på seg eliminasjonsoppdrag for de privilegerte som kan betale for det. ICA tjener ikke noen enkeltnasjoner eller organisasjoner, og de fleste mål som havner under ICAs søkelys har sjelden rent mel i posen. Under historiens gang i Hitman og Hitman 2 blir vi kjent med Providence, en hemmelig organisasjon som har infiltrert verdenseliten og styrer verden fra skyggene, og i Hitman III er tiden kommet for å gjøre ende på Providence en gang for alle.

Etter begivenhetene i Hitman 2 har Agent 47 og Diana alliert seg med Lucas Grey, forlatt ICA og gått under radaren for å komme nærmere eliten i Providence. Dette tar dem med til eksotiske steder som Dubai og Argentina, men også mer hjemlige trakter som England og Tyskland. Samtidig utspiller det seg et drama bak kulissene der fortiden til 47 og Grey er i ferd med å innhente dem, og Diana kommer nærmere sannheten om sine foreldres død.

Stilen i World of Assassination-trilogien fremstår som en mørkere spionthriller tungt inspirert av serier som Bond og Mission: Impossible, og det er en stil som danskene i IO Interactive mestrer utmerket (det er dermed bare å glede seg til deres neste prosjekt, som faktisk er et James Bond-spill). Alt ifra musikken, dialogene, rollefigurene og de helsprøe krumspringene som serien byr på danner en fin spioncocktail, og resultatet er oppdrag som fremstår friske og underholdende. Hitman III byr her på noen av trilogiens mest unike oppdrag, ikke minst oppdraget som tar deg til England og lar deg leke detektiv i beste Poirot-stil, men helhetlig sett kommer det noe svakere ut enn det første spillet, som trolig har de beste oppdragene samlet sett.

Spillestilen er imidlertid det store trekkplasteret med Hitman-spillene, og det er her vi virkelig finner den store underholdningsverdien. Hvert oppdrag plasserer deg i et begrenset geografisk område, men innenfor dette området har du en ekstremt stor frihet til å løse oppdraget slik du vil. Den beste moroa får man ved å vandre rundt i områdene uten en spesifikk plan helt til man kommer over en dialog mellom rollefigurer eller lignende som avslører en svakhet i det lokale vaktholdet og trigger en oppdragstråd der du kan eliminere målet på kreativt og spektakulært vis. I innstillingene kan du da velge om du ønsker å bli veileder når slike historietråder blir trigget, men du kan også skru dette av og utforske fritt hvis du foretrekker det. Utviklerne skimter med et glimt i øyet og leverer kreativitet og frihet i stor skala, samtidig som at spenningen fortsatt er ivaretatt siden du ønsker å løse oppdragene uten å bli oppdaget eller sett. Jo mer jeg spiller Hitman, jo mer innser jeg at det er dette snikmorderspillet jeg alltid har ønsket at Asssassin’s Creed-spillene skulle være.

Hitman-spillene gir deg også mulighet for å plukke opp og bruke nærmest alle gjenstander i spillet som våpen, for ikke å glemme at Agent 47 er en utkledningsekspert. Store deler av spillet går med på å skaffe deg en uniform eller et nytt sett med klær, enten ved å svimeslå eller eliminere klærnes opprinnelige eier, og deretter passere ubemerket forbi sperringer og vakter. Noen ganger innebærer dette forkledninger som er litt mer utenom det vanlige: I det første Hitman kan man for eksempel kle seg ut som en fotomodell og gå på catwalken på et moteshow, mens i Hitman 2 kan du gå fra å kle deg ut som en general til en rosa flamingomaskot på ett og samme oppdrag. Dette finner vi også igjen i Hitman III, som blant annet lar deg leke en vinkjenner i Argentina eller britisk detektiv.

Alle muligheten og den store friheten innebærer også at spillet legger opp til at man spiller hvert oppdrag flere ganger. Ettersom det er et hav av muligheter i spillet vil du ofte bruke første gjennomgang på å gjøre det kjent med oppdraget, før du prøver deg på en spesifikk oppdragsmetode neste gang. Jo mer du utforsker, jo større blir mulighetene dine, ettersom du kan åpne opp nye startområdet for oppdraget, hvilket antrekk du skal begynne med eller få våpen infiltrert på lokasjonen i forkant av oppdraget. Den store nyheten i spillet er snarveier som kun kan åpnes fra én ende, men når denne snarveien er åpnet vil den være åpen for alle senere gjennomganger av oppdraget også. Det er også verdt å nevne at spillet også kommer i VR til PlayStation, men da jeg har spilt Hitman III på PC har jeg ikke testet dette.

Dersom man ikke har spilt de to foregående spillet, kommer også Hitman III med en hendig funksjon: Kjøp tilgang til Hitman og Hitman 2 og spill dem i Hitman III-motoren. Dette betyr at man kan spille de forrige spillene med kvalitetsforbedringer gjort i Hitman III, og på den måten få en samlet og koherent opplevelse. Dette var svært nyttig for slike som meg som ikke har spilt Hitman tidligere, og denne måten å spille trilogien samlet på anbefales varmt. Dette gjør også at man får servert alle tre spillene med den oppdaterte grafikken som Hitman III byr på, noe som slettes ikke er feil da Hitman III ser meget pent ut, selv på en PC uten støtte for strålesporing. Lys- og skyggeeffektene i områder som Dubai og Tyskland ser strålende ut, uten at det får PC-en til å knele av den grunn.

Å spille alle tre Hitman-spillene samlet medfører imidlertid at man ikke er like godt rustet til å skjelne forskjellene mellom de to foregående spillene og Hitman III, men ved å analysere de to første spillene separat ved hjelp av videoer og lignende får man likevel et inntrykk av at det ikke er gjort de store endringene i Hitman III. Vi snakker om en formel som fungerer utmerket godt, men samtidig om en formel som IO Interactive ikke har gjort all verdens med for å avslutte trilogien. Det skal også nevnes at til tross for at stilen, stemningen og historien er god, så er ikke historien fantastisk eller eksepsjonelt minneverdig. Den gjør jobben sin, men en evig klassiker blir den nok aldri.

Hitman III markerer avslutningen på World of Assassination-trilogien og et midlertidig farvel med Agent 47 før IO Interactive går videre til nye prosjekter. Det er en herlig avslutning som leverer mer av de samme herlige elementene som har preget de to foregående titlene i serien, og resultatet er en kreativ og innholdsrik blanding av spionthriller og mørk komedie. Den store friheten du har til å tilnærme deg oppdragene slik du vil gjør at det bare er kreativiteten og tålmodigheten som setter grenser for deg, og for dem som vil utforske oppdragene i detalj er dette et spill som vil levere flere titalls timer med god snikeunderholdning.

Score: 8/10

---

[1] Må ikke forveksles med Innovative Online Industries fra Ready Player One, selv om begge bruker forkortelsen IOI.